Samantha Gurah. Foto: Erika Hebbert

Maskespill

Samantha Gurah skriver i dette debattinnlegget om erfaringer i møte med sminkeavdelingers lave kompetanse på melaninrik hud.

Jeg har fått jobben. Herlig. Prosjektet jeg skal i gang med skal gjennom en sminke eller maskeprøve. Så langt er det ingenting som er rart. Men her starter bekymringene så smått å boble allikevel. En maskeprøve er jo en del av jobben som skuespiller. Det er her en del av karakteren blir til. Det er her ville frisyrer og gøyal sminke er med på å skape karakteren som står på scenen. Så hvorfor fremkaller denne prøven bekymring? La meg forklare. Når jeg kommer på en maskeprøve, så kommer jeg ofte forberedt. Jeg har lært at jeg ikke kan stole på at den som er ansvarlig for masken og hår har nok erfaring med skuespillere med mørkere hud og mer krøller enn den gjennomsnittlige nordmann. Derfor kommer jeg gjerne med egen sminke og egne idéer til hvordan mitt krøllete hår kan styles. Jeg trodde jeg var ansatt kun som skuespiller, men gjentatte ganger har jeg erfart at det er jeg som taper på ikke å ha nok kunnskap om mitt eget hår og sminke som passer til min hudfarge.

Det er problematisk at institusjonene og produksjonene ønsker seg mer mangfold blant sine aktører, men ikke tar seg tiden til å utdanne sine ansatte i maskeavdelingen. Senest i fjor satt jeg på en maskeprøve på et teater og fikk høre ordene « Jeg vet ikke hvordan jeg sminker mørk hud» fra den som var ansvarlig. Jeg ble stum og følte på en merkelig måte at det var jeg som måtte trøste og vise forståelse. Hva skal jeg si til en slik kommentar? « Åh ja, nei, det forstår jeg veldig godt. Så dumt at jeg forventet at jeg kunne få samme behandling som min hvite kollega». Jeg ble plutselig et problem jeg selv måtte løse. Å sitte i den stolen vel vitende om at vedkommende ikke visste hva hen drev med var direkte ubehagelig. Hvilken farge myggen som er teipet til ansiktet er spiller faktisk en rolle. Jeg mener det ikke skal være for mye forlangt å ha en mygg tilgjengelig som går i tilnærmet lik hudtone som hudfargen aktøren har. Dette er en bekymring som mange av mine etnisk norske kolleger ikke tenker over engang. Å måtte be om en mygg i en annen farge får meg til å føle meg annerledes som et problem og en ekstra utgift. Og ja, jeg har også spilt forestillinger med mygg som ikke passet til min farge. Hvor mye skal jeg egentlig tåle? Og ja, det er klart at skuespillere med min hudfarge er i mindretall på ulike scener i Norge, det er jeg fullt klar over, men for meg handler dette om så mye mer. Det jeg vil frem til er at det er disse «små» detaljene som gjør en forskjell på om jeg orker å fortsette å jobbe, at jeg må påpeke noe jeg mener burde være åpenbart at koster krefter og i blant tårer. Tårene vil jeg felle på scenen, i karakter, ikke alene i garderoben av utmattelse. Det er ikke jeg som er problemet. Problemet ligger i den manglende interessen i kompetanseheving på dette feltet. For det er jo til syvende og sist tross alt jeg som skal stå der på scenen. Det skal sies at jeg ikke klandrer vedkommende som ikke hadde nok kunnskap. Nå vet hen bedre fordi jeg bidro til dele av min kunnskap ved bare å eksistere.

De gangene jeg møter på maskører eller sminkører som finner sminke som passer til min hud uten å måtte teste hele sitt arsenal, så merker jeg at jeg kan puste lettet ut. Her er det en person som har vist interesse og som kan sitt fag uten å ta snarveier. Personen ser meg, hele meg. Den følelsen av at jeg kan komme på jobb uten egen sminke gir meg håp om at skuespillere som ser ut som meg kan hvile bitte litt. Det er vanskelig nok å komme innenfor dørene. Så takk til dem jeg har møtt på min vei. Dere er gull! Alle kan ikke være gode på alt, men når fargenyansene stanser ved beige, så er det noe som ikke stemmer. Eller hudfarge, som jeg også har hørt.

Saken er også omtalt av NRK her

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER