S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Sara Hegna Hammer – 23. mars 2012

MARSTRAND IV

– Intenst, fysisk teater (åh) som utforsker maktspillene mellom fedre og sønner, diktatorer og tjenere med referanser til dagens europeiske politikk, skriver artikkelforfatteren om Motus (IT).


Publisert
23. mars 2012
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Debatt

Marstrandfestivalen volum IV

Oslo internasjonale scenekunstfestival 23.-29. mars på Black Box Teater i Oslo.

Denne teksten er opprinnelig publisert i Natt&Dag.


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/marstrand-iv/
Facebook

Det er sjelden jeg har vært så irritert på min egen kropp som da den under Marstrandfestivalen i fjor tillot seg å bli infisert med årets influensavirus. Les kommentaren fra Natt&Dag.

I min venstre hånd lå billettene til Forced Entertainment og Showcase Beat Le Mot som jeg aldri fikk brukt, mens den høyre holdt et fast grep om Floradix-flasken. Den som bare hadde vært keivhendt. Derfor er det gledelig å se at årets program er et gigantisk plaster på det åpne såret fjorårets skuffelse etterlot seg.

Den fjerde Marstrandfestivalen tar sikte på å gjenoppta tråden fra fjorårets festival: å utforske spenningsfeltet mellom politikk og estetikk. I fjor var det den elleville krangelen mellom teaterguru Antonin Artaud og surrealismegründer André Breton som dannet festivalens ramme. En krangel som bidro til en splittelse mellom den politiske og den kunstneriske avantgarden.

I år er det avmakten som er tema. “Det er så lett å gnukke (wtf? journ.anm) på avmakten, på det totalt håpløse i å tro på en forandring. Og vi som jobber med kunst har på forhånd diskvalifisert oss selv. Vi kunne jo brukt talentene våre på statsvitenskap eller økonomi for siden å gå inn i politikken. Men her sitter vi. Har vi egentlig noe motstandspotensiale? Kan vi overskride noe annet enn oss selv? Og burde ikke det egentlig være nok? “ skriver teatersjef Jon Refsdal Moe i den lille pamfletten som kalles et festivalprogram. (Programmet inneholder for øvrig også et fint lynkurs i avmakt fra hele filosofinorges Grand Young Man: Lars Fr.H Svendsen. Løp og plukk opp)

Festivalpass koster kun 600 kroner, hvilket er en liten pris å betale for et så bredt utvalg scenekunst av høy internasjonal kvalitet. Men dersom du ikke skulle ha råd/tid/ mulighet/lyst til å se alt er det selvsagt mulig å kjøpe enkeltbilletter til forestillingene. I såfall anbefaler jeg personlig at du hvertfall får med deg disse:

Ann Liv Young- Mermaid Show og Sherry Show Ann Liv Young, tidligere erklært the bad girl of US performance av The Guardian, gjester Black Box med to ulike forestillinger under Marstrandfestivalen. De av dere som besøkte Black Box/Teaterhuset Avantgarden/ BIT Teatergarasjen/leste aviser høsten 2010 husker kanskje det noe intense møtet mellom publikum og Youngs alterego (?) Sherry i forestillingen Cinderella.

Gjennom sine tolkninger av diverse eventyr søker Young å utfordre publikum gjennom konfrontasjon og provoksasjon, men mest av alt er Ann Liv Young både ufattelig morsom og fryktelig sårbar. I Cinderella opplevde jeg møtet med Sherry/Ann Liv Young som et av de mest ærlige og nære møtene jeg har hatt med et fremmed menneske. Jeg tror neppe Mermaid Show/Sherry Show vil by på mindre.

Motus – Too Late (antigone) contest #2 Ingen kan vel motstå en god gresk tragedie, og enda vanskeligere blir det når New York times anmelder kan rapportere at “For me, the biggest revelation this year is the ferocious Italian company whose Too Late (antigone) contest #2 takes a series of well-worn parts and plays them with such abandon and skill that they feel fresh”. Intenst, fysisk teater (åh) som utforsker maktspillene mellom fedre og sønner, diktatorer og tjenere med referanser til dagens europeiske politikk.

John Romao – Moro Como Pais/ I die as a country Mens italienske Motus puster nytt liv i en gammel gresk tragedie, iscenesetter den portugisiske skuespilleren/regissøren John Romao en tekst av den moderne greske dramatikeren Dimítris Dimitriádis. Teksten omhandler krysningspunktet mellom døden og fornemmelsen av slutten.

Moro Como Pais/I die as a country forener angivelig den søte duften av absolutt dekadens og fornektelsen av den faktiske tilstanden i europeiske samfunn med ideen om verdens ende. Forestillingen tar sikte på å forstå hva denne enden, denne slutten innebærer. (Høres dette for dyptgripende ut? Fortvil ikke: Det blir nakne kropper på scenen)

Er du en av dem som foretrekker å se scenekunst på dagtid og bruke kveldene på kjedelige ting, anbefaler jeg at du tar en tur på Deichmanske bibliotek på Grunerløkka og opplever Mette Edvarsen og hennes levende bøker. Les forøvrig intervju med henne og hva dette dreier seg om her.

Facebookevent kan dere finne her. Fullstendig program og billetter finner dere her.

Meg finner dere der.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no