Jerada, Carte Blanche, 2017, foto av Arash Nejad.

Marokkansk minimalisme

Carte Blanches forestilling Jerada kan virke kaotisk og tilfeldig, men har en imponerende rytme og presisjon i bevegelsene, skriver vår anmelder Torbjørn Oppedal.

Det er alltid knyttet forventning til en ny forestilling av Carte Blanche. Kompaniet har i mange år vært toneangivende i norsk dansekunst, og i det siste har de beveget seg i stadig mer eksperimentell retning. Denne gangen har de tatt turen til Marrakech for å samarbeide med Bouchra Ouizguen, en prisbelønt marokkansk koreograf. Ouizguen har fortalt at kimen til Jerada var et spørsmål: hvordan overlever vi i en gruppe? I programmet sier hun videre at denne første idéen smeltet sammen med en sirkelbevegelse: «Roterende på vår egen akse, kretsende i bane rundt andre, virvlende og spinnende til punktet av utmattelse eller beruselse, alltid dreiende.» Jeg har ikke fått noen forklaring på tittelen, men Jerada er navnet på en gruveby i Marokko, både kjent for kulturelt mangfold og en blodig pogrom i 1948. Navnet gir assosiasjoner til geologiske og historiske kretsløp, utvinning og utvandring.

Sirkelbevegelsen blir etablert alt i begynnelsen av forestillingen. En mann i mørk frakk går inn på scenen og begynner å snurre rundt, først langsomt, så raskere og raskere, mens frakken flagrer dervisj-aktig rundt ham. Flere dansere kommer til, menn, kvinner, alle deltar i den samme store rotasjonen. Sammen med den rytmiske, messende sangen til Dakka Marrachkia Baba’s Band gir det et meditativt, nesten hypnotisk inntrykk.

Jerada, Carte Blanche, 2017, foto av Arash Nejad.

Jerada er en vanskelig forestilling å beskrive. Den er svært abstrakt og minimalistisk – Ouizguen sammenligner arbeidsprosessen med å gå inn i ørkenen, der alt det overflødige dør og forsvinner. Det fins ikke kulisser eller scenografi, ledninger og brannslukningsapparater ligger fullt synlig langs veggene. Det fins ingen handling eller karakterer i forestillingen, danserne er for det meste del av en større (sirkel)bevegelse. Etter hvert kommer det flere elementer inn: nye farger, andre klær, variasjoner i bevegelser, mer intens musikk. Resultatet kunne blitt tungt og selvhøytidelig, men Ouizguen har heldigvis lagt inn noen humoristiske grep. I dyp konsentrasjon om sine egne sirkler kolliderer danserne med hverandre og faller overende. En av dem tar rollen som gyminstruktør og roper «Faster!», «Jump!» Det glir over i parodien: «Salsa!» roper hun, og de begynner å flette klønete salsatrinn inn i sirklene.

Klær er et sentralt element i Jerada. Det begynner med anonyme, svarte klær, så blir paletten gradvis brutt opp av andre farger, et par røde sokker, en rosa bluse. Samtidig er klærne en sterk identitetsmarkør, og det gir en fin effekt når de løper i ring, bytter plagg og kaster dem både til og på hverandre. Plaggene blir flere og flere, det ender i et virvar av ulike kleskoder, fra treningsshorts til slør, fra sydvester til leopardmønstrete kåper. Også her går effekten over i det komiske, når en av danserne dumper et helt lass med fargerike klær på gulvet. De andre kaster seg over haugen og slenger klesplagg veggimellom med en villskap du ellers bare ser på Black Friday. Selv om forløpet virker kaotisk og tilfeldig, merker man en imponerende rytme og presisjon i bevegelsene. Som koreograf vet Ouizguen hva hun gjør, uten at det gjør det enklere å sette ord på.

Jerada, Carte Blanche, 2017, foto av Arash Nejad.

Om forestillingen har få holdepunkter for tolkning, gir programmet det stikk motsatte inntrykket. Det er tettpakket med tekster om konflikter og kulturmøter, migrasjon og diaspora, flerkulturell identitet, fordommer og forventninger. Skribentene har mange gode poenger og innfallsvinkler, men det er overraskende hvor lite av dette som egentlig reflekteres i selve forestillingen. Det kan være at Jerada opprinnelig inneholdt mer av tematikken enn resultatet på premieredagen gjør. Forestillingen virker påfallende amputert i forhold til traileren på YouTube. Heller ikke merker jeg noe til den røkelsen de advarer om i programmet. Mye kan og vil skje i løpet av en kreativ prosess, og det er ikke nødvendigvis negativt å ende opp et helt uventet sted. Forestillingen er underholdende dansekunst og programmet har interessante tekster – men jeg opplever ikke at de to møtes i særlig grad.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER