Han kommer rett fra et møte på Det Norske Teatret når Scenekunst.no ringer. Dramatiker Marius Leknes Snekkevåg (31) er en opptatt mann for tiden. Det klager han ikke over.
— Akkurat nå har jeg flere prosjekter på gang. Jeg er i samtaler med Det Norske om en dramatisering av en bok, men det kan jeg ikke si så mye om ennå. Og så skriver jeg på to bestillingsverk. Det ene er for Scenekraft, og skal handle om hekseprosessene på Karmøy i 1729 da to jenter ble skylt i land. De kom fra Shetland og ble anklaget for å være hekser . Stykket skal ha premiere i november 2012. Nå sitter jeg med heksebøker og forsøker å finne min historie i dette.
Det blir et travelt år for dramatikeren. Det andre bestillingsverket skal ha premiere i februar 2013.
— Det stykket skriver jeg for Rogaland og Haugesund teatre. Det skal etter hvert på turné med Den Kulturelle Skolesekken (DKS). Stykket skal handle om frykt, om hvordan alle er redde for noe innimellom. Det å være redd er en del av det å være menneske, det er ingen diagnose.
Frykt, og spesielt fremmedfrykt, er et tema som går igjen i Snekkvågs dramatikk.
— Jeg er opptatt av fremmedfrykt. ”Rabinowitz” handlet like mye om fremmedfrykt som om den andre verdenskrig og holocaust. Og når jeg skriver om hekseprosessen på Karmøy, forsøker jeg å vinkle det inn på hvordan vi behandler det vi oppfatter som fremmedelementer i samfunnet vårt i dag.
Det er en slik aktualitet Snekkevåg selv gjerne savner når han går på teater.
– Jeg håper snart det kommer noe om 22. juli, at noen tør å virkelig ta tak i det. Jeg savner mer aktualitetsteater som tar tak i ting som skjer nå. Det Norske Teatret var inne på noe med ”Ulovleg norsk”, mer av det!
Han vil gjerne bli berørt når han ser et stykke.
— Jeg er lett å begeistre, men det er ofte jeg ser ting hvor jeg ikke skjønner hvorfor det er blitt satt opp. Jeg ser sjelden denne ”dette bare måtte vi sette opp, for denne historien måtte vi fortelle!”-holdningen.
Selv er han gått fra å være tilhenger av den tradisjonelle teaterformen til å utforske andre fortellerformen.
– I min ungdom like jeg bare Ibsen og tradisjonelt kostymeteater, men nå har jeg begynt å helle over mot den ekspressive fortellerformen. Jeg begynner å bli like opptatt av bevegelse som av tekst, og prøver å skape rom for det fysiske i dramatikken min.
Snekkevåg mener at instruktøren er sentral for at en forestilling skal oppleves som aktuell og tematisk relevant.
– Jeg tenker at tematikken ikke er så viktig så lenge instruktøren klarer å finne sin historie i tematikken. Man kan ikke bare sette opp sette opp Ibsen, for da blir det ikke relevant. Man må ville noe med det man setter opp, publikum må merke instruktørens fortelling i oppsetningen, oppfatte at han har tatt noen egne grep for å fortelle denne historien. Jeg er veldig opptatt av å finne paralleller til norsk samfunn i dag. Det er min måte å aktualisere ting på. Historien er jo hauggammal, men hekseprosesser har vi sett et par av bare i år.
Snekkevåg mener selv at det var Dramatikkfestivalen som ble hans gjennombrudd som dramatiker. Han deltok i 2009, men ikke uten å måtte manne seg kraftig opp først.
— Jeg hadde jo hørt om Dramatikkfestivalen, men alltid tenkt at å skrive for teater er umulig. Det er ikke noe jeg kan gjøre, det er bare Jon Fosse som gjør det. Men så skrev jeg et stykke i et rasende tempo. Jeg rakk deadlinen og sendte det inn, og noen uker senere ringte Harry Guttormsen (leder for Dramatikkfestivalen, red. anm.) og fortalte at jeg skulle være med. Da satt jeg i markedsavdelingen på Nationaltheatret hvor jeg jobbet som vikar.
Når Snekkevåg snakker om Dramatikkfestivalen, blir han så begeistret at vi et øyeblikk frykter at vi står i fare for å bryte pressens Vær Varsom-plakat, paragraf 2.6. om redaksjonell reklame.
– Vanligvis skriver man jo for skrivebordsskuffen. Men på festivalen får du oppleve at teksten blir løftet opp og fram av skuespillere og alt, og du får det første møtet med publikum. Forestillingen min vakte sterke følelser, den traff noe i publikum, og for første gang begynte min stemme å leve. Teatermiljøet er lite og lukket, men jeg opplevde at min deltakelse på Dramatikkfestivalen åpnet dørene.
Det var på den samme festivalen at dramatikeren fant temaet han fortsatt jobber sammen med, regissør Audny Chris Holsen og koreograf Sigrid Evardsson.
— Harry brakte oss sammen, og vi har vært et team siden. Jeg teller fra 2009. det var da jeg begynte som dramatiker.
Det betyr ikke at han ikke hadde skrevet før. Bortsett fra et ungdomsstykke i 2008, som han fikk støtte av Kulturrådet til å skrive, begynte unge Snekkevåg svært tidlig på teaterkarrieren.
— Da jeg var ti år gammel, ga jeg ut min første bok. Den ble gitt ut til familien og handlet om en hard narkoman tilværelse. Jeg hadde litt spesielle interesser og var dratt mot teatret tidlig. Jeg var for ung til å gå alene, så jeg fikk med meg mamma og pappa. Jeg har skrevet og holdt på med teater så lenge jeg kan huske.
Hva gjør at stykkene dine treffer?
— Det er et vanskelig spørsmål. Da må jeg tenke på hva har andre sagt. At stykkene treffer emosjonelt. At de åpner opp en emosjonell dør som gjør at folk blir veldig berørt. Dessuten at jeg klarer å skrive slik at publikum klarer å se min historie i det – du møter den norske folkesjela i Rabinowitz, fremmedfrykten, det som er vondt med Norge.
Kanskje det er du som skal skrive stykket om den 22. juli?
– Jeg trenger i hvert fall å si noe om det snart, få det ut av systemet og ned på papiret, prøve å skjønne. Det er det nok mange av oss som gjør. 22. juli må snus og vendes på fra alle mulige kanter, ikke minst i kunsten, og ikke bare i debattrådene hos nettavisene.
