Christian Lollike: Manifest 2083. Dramatikkens hus 2012

Manifest 2083

ANMELDELSE: – Virkeligheten er så vond i denne saken at de fleste ikke kan forholde seg til den som noe annet enn fiksjon. Da må scenekunsten gå til motsatt vei: til abstraksjonen, skriver Gry Ulfeng. Hun mener Manifest 2083 bare klarte det unntaksvis.

”Man vil bli elsket, i mangel av det beundret, i mangel av det fryktet, i mangel av det avskydd og foraktet. Sjelen skjelver av skrekk for tomrommet og ønsker kontakt for en hver pris…”.  – Doktor Glas av Hjalmar Söderberg, 1905.

Skriket
Etter første verdenskrig gav tysk teaterkunst "Schrei-dramaet" som et svar. Verden sto i brann. En generasjon sønner var uten fedre. Skriket fra skyttergravene klang i tomrommet. Scenekunsten portretterte den unge mannen. Han sto uten et jeg. Han ville anerkjennes av en voksen. Han ble et nytt subjekt i kunsten. I teatret fikk han lyrisk kropp, ansikt og stemme. "Schrei-dramaet" flerret imaginasjonen med et radikalt nytt uttrykk. Teatret gav form til ny selvforståelse. Den unge mannens indre tomrom ble anskueliggjort i et ytre rom. Scenekunsten vendte realismen ryggen til fordel for abstrakt scenografi av lyd, lys og bevegelse. Det uutsigelige fikk plass. Opp imot krigsskuets grusomheter var det nødvendig. Teatrets formale virkemidler utvidet tilskuerens forestillingsevne gjennom scenerommets performativitet.

Romantiker med abstinens
Jeg gikk til teaterforestillingen Manifest 2083 av regissør Christian Lollike med forventningen til en romantiker med abstinenser på teatrets vegne. Jeg tror at scenekunsten kan tilføre noe til den kollektive prosess etter terroren. Hvordan og hva? Opp mot rettsakens rituelle og performative dramaturgi? Manifest 2083 er forestillingen om hvordan Anders Behring Breivik ser seg selv, står det i programmet. Forestillingen tilrettelegger for at skuespilleren skal gå inn i Anders' psyke. Man går ikke i dybden den veien. Identifikasjonen holder seg på overflaten av forestillingens ytre handlingsforløp. Fra begynnelse til slutt i forestillingen transformeres skuespiller Olaf Højgaard fra å være seg selv til å stå på Utøya sminket som Anders, i uniform.

Platte spørsmål, ingen svar
Olaf Højgaard veksler mellom å beskrive Anders i tredjeperson, å ta hans stemme, og å snakke som seg selv. Dette er Olafs jakt på Anders. Han går inn i rollen med grepene fiksjon og illusjon. Bryter det noen ganger. Snakker direkte til publikum. Spiller talkshow. Tar et broadway-dansenummer. Hovedspørsmålet Olaf interesserer seg for, er hvordan Anders danset, drakk og levde. Hva slags menneske er han? Anders de-emonasjonaliserte seg selv. I samme grad humaniserer denne forestillingen ham. Olaf stiller spørsmål til om han er kommet for tett på objektet han karakteriserer. Han vil forstå hva som begrunner den manglende sammenhengen mellom de såkalte fiendene, slik som feminister, multikulturalister og kulturmarxister, og de overveldende drapene. Massakren. Ingen nye perspektiver tilføres disse spørsmålene fra scenen denne kvelden.
Hva er gått galt for den sinte unge mannen?

Teorien i Manifest 2083 er at dataspillet tok over for virkeligheten. Sluttscenen er et samspill mellom videoprojeksjon og skuespiller. Utøya zoomes inn fra vannet. Olaf, som Anders i uniform, har ryggen til publikum. Han sikter inn målet med geværet. Landskapet trer frem som et panorama i et skyte-spill. Utøya transformeres av digital grafikk. Bildet endrer seg parallelt med geværløpets fokus. Scenen virker tilbake, gir tesen om utviklingen til Anders. Vi har hørt den forklaringsmodellen før. Den er gjennomdrøftet og lite plausibel.

En-til-en mellom teater og virkelighet
Teater er romlig kunst med fysisk enhet i tid der kroppen er den drivende faktoren. Video er fleksibelt i tid og rom gjennom kamerabevegelse, kamerautsnitt, montage og digital manipulering. Ulike dimensjoner av tid i teatret og videoen kan åpne for et spill av forskjellige tids-bilder.

Det fysiske rommet kan slik åpne imaginære rom, også symbolske rom i tilskuerens fantasi. Det forutsetter avstand mellom det som er representert og presentert. Da fylles rommet av minner, erfaringer og bilder av tilskueren selv. Denne form skapes gjennom å demonstrere hvordan illusjonen er konstruert: å synliggjøre produksjonsprosessen. En episk teknikk som skaper kritisk distanse. På samme måte anvender samtidsteatret intermedialitet for at tilskueren skal kunne danne lyriske komposisjoner. Det er særlig virksomt når intermedialitet står i et samspill med fenomener tilskueren kjenner fra før.

Slik fungerte ikke video, skuespillerens spill og bruk av tekst i teaterforestillingen Manifest 2083. Hovedgrunnen er at Lollike har valgt et uttrykk som står i et en-til-en forhold mellom teater og virkelighet. I "Manifest" var virkemidlene parallelt illustrerende, en fiksjon.

Identifikasjon uten funksjon
– Alle vet at man kan manipulere seg selv. Jeg lengter også etter en større fortelling, en utopi, noe større å tro på. Jeg hater også alt som er absolutt…, roper Olaf til Anders.

OK. Dersom dere er villig til å tro at datavold kan lede til mord, at fiksjon blir virkelighet, da burde dere ikke lage teater i denne realistiske fiksjonen og faktisk absolutte formen. Uansett. Olaf Højgaard stilte spørsmålet om han var kommet for tett på. Ja, svaret er at identifikasjonen sammen med de kunstneriske stilvalgene ikke fungerer på dette materialet.

Det er ikke fordi forestillingen blir farlig, spekulativt eller ubehagelig. Det er den ikke. Problemet er at virkeligheten er så vond at i denne saken kan de fleste ikke forholde seg til den som noe annet enn fiksjon. Da må scenekunsten gå motsatt vei av illusjon og identifikasjon. Til abstraksjonen. Det var ikke plass til "Den andre".

Manifest 2083 og et potensial for kritisk refleksjon
I en scene mimet Olaf kroppsspråket til Anders under rettsaken. Olaf hadde vært der. Han mestret ypperlig å mane frem en kropp, et menneske gjennom å ta leppebevegelsene, smilet, den underlige gesten da tårene ble tørket bort, børsting av støv fra skulderen. Bevegelsene ble akselerert. I hurtig tempo, kroppsspråket satt sammen i forskjellige komposisjoner. Høy musikk. En slags dans.

Da åpnet det seg et rom for mine følelser og deltagelse i dette teaterprosjektet. Fra mitt ståsted, som del av konteksten, en del av fenomenet, ville denne scenen utvidet en time vært en opplevelse som behersket skjæringspunktet mellom det offentlige og det private, mellom fiksjon og virkelighet. Kanskje kunne mobiler vært lagt på gulvet. Glitrende SMS signaler. Ringetoner. Spor av fortvilet forsøk på å få kontakt slik politiet erfarte første natten på Utøya. Det hadde vært en helt annen forestilling.

Scenekunsten har enorme formale muligheter til å generere motsvar. Et teateruttrykk kan ta inn relasjonene, det sosiale, de etiske og moralske problemene. Det gjorde ikke Manifest 2083.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER