Verk produksjoner: Det eviga leendet (The Eternal Smile) (2011)

Mangler kunnskap om det frie

KOMMENTAR: – Vi mangler en vurdering av Kulturløftets betydning for de frie teatergruppene, skriver forskerne Anne-Britt Gran og Sigrid Røyseng i en delrapport om scenekunst bestilt av Enger-utvalget. Rapporten setter også fingeren på utfordinger i kulturutredningen, skriver redaktør Hild Borchgrevink.

Forskerne Anne-Britt Gran og Sigrid Røysengs notat Scenekunsten i Kulturløftet (jf. faktaboks) er interessant. Det er laget på kort tid og med mange forbehold, men viser skrikende behov for kunnskap om det frie feltet og setter fingeren på utfordringer i Enger-utvalgets egne resonnementer.

Forskerne ser scenekunstfeltet som en verdikjede fra skapende kunstnere til publikum, og prøver å si noe om hvor i verdikjeden Kulturløftet har hatt virkninger. En hovedkonklusjon er at det skapende leddet kommer dårlig ut og bør styrkes med stipender.

Enger-utvalget har ikke lyttet til dette. De skriver tvert imot at utfordringene rundt kunstneres levekår ikke kan løses med flere stipender til kunstnere. (s. 296). Hvis Enger-utvalget er så opptatt av en kunnskapsbasert kulturpolitikk som de sier, hvorfor hører de ikke på forskerne de spør, alternativt skriver at det må undersøkes hvilken rolle stipendene har i kunstproduksjonen på de ulike kunstfeltene, før de konkluderer?

Statistikken Dramatikerforbundet og NoDa har levert, viser at Kulturløftet ikke har ført til bedre arbeidsvilkår for dramatikere og koreografer, skriver Gran og Røyseng. Støtten til institusjonsteatre har økt, men teatrene bestiller ikke mer ny dramatikk. Koreografenes kreative prosess er avhengig av direkte arbeid med det utøvende leddet, og økonomiske ressurser går derfor ofte dit.

Man snakker mye om forholdet mellom det frie feltet og institusjonene. Men notatet viser også et behov for å se på forholdet mellom det frie feltet og organisasjonene, fordi det ofte er organisasjonene som gir forskere og politikere den informasjonen og statistikken de baserer sin kunnskap på.

Organisasjonen som har størst nedslagsfelt i det frie scenekunstfeltet er Danse- og Teatersentrum. Om DTS' innspill til Enger-utvalget skriver Gran og Røyseng at det ikke svarer på det Engerutvalget spør om. "Høringsuttalelsen til Danse- og teatersentrum inneholder ikke tilstrekkelig informasjon og refleksjon rundt effekten av Kulturløftet for deres medlemmer […]. Dansen er langt på vei ivaretatt av NoDas innspill, men vi mangler en tilsvarende vurdering av Kulturløftets betydning for de frie teatergruppene," skriver forskerne.

Man lager ikke kunst for å telle den. DTS har vært opptatt av at et skille mellom dans og teater ikke gjenspeiler de estetiske praksisene i feltet. Gran og Røyseng gir DTS rett i det (9).Men hvis å insistere på estetisk åpenhet gjør store deler av det frie scenekunstfeltet usynlig for politikere og forskere, gjør man kanskje kunstnerne en bjørnetjeneste.

Det samme gjelder antakelig tekstproduksjonen i frie grupper, som trolig ikke er synlig i Dramatikerforbundets statistikk. Fri scenekunst har et videre scenetekstbegrep og bruker i liten grad forlagsleddet. Dette gjør sceneteksten i det frie feltet vanskeligere å kvantifisere, men det forhindrer selvsagt ikke at den kunstneriske kvaliteten kan være høy.

Kanskje burde organisasjonene sette seg ned og se på hvordan den kunstneriske ytringsfriheten kan overleve og faktisk tjene på at både dans og teater forsvarer det frie feltet med hver sin stemme. "Det må kunne skilles systematisk mellom dans og teater," skriver forskerne i beskrivelsen av fremtidige forskningsbehov.

Heller ikke høringsuttalelsen til Norsk Skuespillerforbund gir klare svar på de tre spørsmålene som Enger-utvalget har bedt om innspill på, skriver forskerne.

Dette er viktig informasjon. Hvis politikerne følger Enger-utvalgets anbefalinger, vil kulturforskere få en sentral rolle i kvalitetsvurderingen av kunstneriske uttrykk som får offentlig støtte. Kulturutredningen 2014 anbefaler å opprette et senter for kultursektorforskning, og skriver at metoder for kvalitetsvurdering bør "utvikles i samarbeid med forskningsmiljøer og andre former for ekspertise." (Kulturutredningen 2014, s. 22)

Samtidig er det også slik at hvis forskere knyttet til ett eneste statlig senter for kultursektorforskning skulle få monopol på å vurdere kunstnerisk kvalitet for politikerne, kan kvalitetsbegrepet over tid bli innsnevret. Kunstnerisk kvalitet er ikke absolutt, men alltid relativt til en samfunnsmessig eller historisk avgrenset sum av uttrykk. Å kvalitetsvurdere samtidsuttrykk, og særlig de performative, krever tilstedeværelse. Til forskjell fra musikk har ikke teater og dans en videoindustri som tar vare på en form for sanseerfaring av kunstuttrykkene for ettertiden. Kritikere dokumenterer kvalitet oversatt til tekst, men kritikere er forøvrig overhodet ikke nevnt i Enger-utvalgets rapport.

At Enger-utvalget vil utvikle systemer for å vurdere kunstuttrykk etter innhold og kvalitet, er fantastiske nyheter, med én helt avgjørende forutsetning: Utvalgets fagre ord om ytringskultur og at kunsten skal skolere oss i uenighetskompetanse og demokrati, må også gjelde for kvalitetsvurderingen og hvem som får ansvar for å utføre den.


Medlemsorganisasjonene innenfor scenekunstfeltet ble bedt om å svare på følgende i sine høringsuttalelser til Kulturutredningen 2014:

– Beskriv de viktigste endringene kulturpolitikken etter 2005 har skapt for scenekunstfeltet, slik dine medlemmer opplever det.

– I hvilken grad og på hvilke måter har kulturpolitikken etter 2005 endret arbeidsbetingelsene for dine medlemmer?

– På hvilke måter har evnt endringer i arbeidsbetingelsene påvirket deres muligheter til å oppfylle målene om at alle skal ha tilgang til kulturopplevelser og om økt kvalitet?

(kilde: Gran og Røyseng 2012)

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER