Manglende dialog om forvaltningsstrukturer

Norske Dansekunstnere kommer her med sitt innspill til debatten om omorganisering av Norsk kulturråd.

Mia Habib etterlyser i intervju med Scenekunst.no blant annet kunstnerorganisasjonenes tilstedeværelse og synlighet i forbindelse med den pågående omstillingen av Norsk kulturråd. Blant annet Norske Dansekunstneres stemme etterlyses i den offentlige debatten. Det har vi forståelse for. Fraværet av tilgang til fysiske formater er ingen unnskyldning for ikke å ta ordet. Vi har derfor allerede invitert danse- og scenekunstfeltet til digitalt dialogmøte 8. mars, nettopp for å diskutere den prosjektbaserte danse- og scenekunstens behov for rammeverk og infrastruktur i fremtiden. Vi håper å se bredden av hele feltet representert her.

Som kunstnerorganisasjon av og for dansekunstnere er Norske Dansekunstnere opptatt av hva kunstnerne mener, både om utformingen av feltets fremtid og om endringer i nøkkelinstitusjoner med enorm betydning for kunstens eksistens og tilblivelse. Derfor vil vi her kommentere omstillingen av Norsk kulturråd.

En altfor lukket prosess
Vi stiller oss bak kritikken av at denne omorganiseringen har vært en altfor lukket prosess sett i lys av den rollen Norsk kulturråd har overfor enkeltkunstnerne spesielt og kunsten generelt. Hovedtyngden av norske kunstnerskap har en direkte relasjon til Norsk kulturråd som faginstans og finansieringsorgan. At kunstnerne ikke har blitt bredt involvert fra begynnelse av denne omleggingen har vi så lenge vi har kjent til omstillingsarbeidet stilt oss svært undrende til. Dette har vi også uttrykt i et intervju med Scenekunst.no datert 21. november i fjor. Vi stiller oss samtidig fullt og helt bak kritikken fra Sigrid Røyseng og Ánde Somby i Klassekampen 17 februar. Dette innlegget representerer vår holdning fullt ut hva gjelder Norsk kulturråds informering og involvering av kunstnerne.

For kunstnerorganisasjonenes del gikk det imidlertid ganske lang tid før man fikk nyss om at Norsk kulturråd var i omstilling. Denne prosessen ble kunstnerorganisasjonene heller aldri informert om direkte. Viten om hva som var i gjære kom i form av indikasjoner fra involverte som på sin side var usikre på hva de kunne bringe videre av informasjon til aktører og representanter utenfor Norsk kulturråd. Dette har således vært et ømfintlig terreng å navigere i, også for kunstnerorganisasjonene. Norsk kulturråds direktør har mandat og myndighet til å gjennomføre denne omorganiseringen som en ren intern prosess. Likevel valgte vi, som en del av Kunstnernettverket, å adressere denne stadig voksende bekymringen innenfor samtlige kunstfagområder overfor Norsk Kulturråd. Politikkutvalget i Kunstnernettverket fikk et møte med Kristin Danielsen i august 2020. Da var omorganiseringen imidlertid langt på vei avklart og landet.

Kristin Danielsen bedyrer i sine svar på kritikken at endringene av omstillingen ikke kommer til å få merkbare konsekvenser for kunstnerne og at de derfor ikke er forespurt eller informert. At det snarere kommer til å bli bedre enn før. Det er mye mulig. Men hvorfor ikke benytte muligheten til å få innspill også fra kunstnerne, når du likevel skal sette i gang store omveltninger? Hvorfor ikke innta en nysgjerrig holdning overfor de du har som oppgave å ivareta og betjene? Dette hadde vært en gylden anledning til å få innsikt i hva de fra kunstnernes ståsted burde legge vekt på, hva de ser det som viktig å ivareta og hva de tenker kan bli enda bedre. Denne dialogen, nysgjerrigheten og inkluderingen har manglet i hele omstillingens forløp og prosess så langt vi kan se.

Vi ser samtidig at fraværet av denne typen informasjon og dialog har skapt sterk frykt i samtlige norske kunstfelt. Så langt at kunstnere nå går offentlig ut og mener at tilliten til Norsk kulturråd som faginstans er svekket. Dette usikkerhetsrommet har oppstått som en direkte følge av manglende informasjon. Helt uavhengig av virksomhetsinstruks og mandat er kunstnernes opplevelse av å bli hørt og tatt på alvor av største betydning. Det virker det ikke som Norsk kulturråds ledelse har reflektert over eller evnet å ta innover seg. Som kunstnerorganisasjon ser vi denne manglende selvforståelsen som bekymringsverdig. Hvorfor insistere på å gjøre alene noe du kan få innspill på fra de som vil bli direkte berørt? Her står vi foreløpig uten gode svar. I et nytt innlegg til denne debatten fra Kristin Danielsen 18. februar begrunnes dette med at de ikke har kapasitet til å høre samtlige kunstnere bak de 20 000 søknadene de mottar hvert år. Dette er for lettvint. At antallet kunstnere som søker Norsk kulturråds stadig blir flere er ikke et argument for unnlate å ta deres synspunkter med i vurderingen, snarere tvert imot.

Om scenekunstkonsulenten
Så til kritikken rettet mot delen av omstillingen som berører scenekunstkonsulenten. Her er vårt syn som kunstnerorganisasjon noe annerledes enn det synet som har kommet fra kunstnerne som har uttalt seg i offentligheten de siste dagene. Her ser vi muligheter for at Norsk kulturråds omstilling vil kunne komme kunstnerne til gode. At flere fagkonsulenter involveres i prosessen rundt forberedelser og anbefalinger innebærer en potensiell styrking og ikke en svekking av Norsk kulturråds virksomhet. Slik det nå blir innrettet skal tre fagkonsulenter samarbeide om å forberede og anbefale prosjekter overfor scenekunstutvalgene. Samtidig skal dette teamet inngå i samarbeid med andre fagteam slik at bredere involvering av flere typer kompetanser blir tilgjengelig. Dette innebærer ikke nødvendigvis at scenekunstfeltet mister noe. Vi vil i alle henseende avvente en eventuell kritikk til vi ser hvilke faktiske konsekvenser dette får. Vi ser imidlertid faren ved at et slikt organ over tid kan utvikle et sementert kunstsyn med estetiske vurderinger som peker i én retning siden muligheten for utskifting som lå der med scenekunstkonsulenten som åremålsstiling er borte. Problematiseringen av dette støtter vi.

Vårt syn på dette området bygger også på at vi har satt oss inn i eksterne utredninger som har blitt utarbeidet som en del av underlaget for omstillingen. Rapporter fra PROBA samfunnsanalyse og Oxford Research problematiserer nettopp Norsk kulturråds tendenser til siloinnretting og den kompetansemessige sårbarheten som oppstår i en organisasjon når man kun har én person og stilling å trekke på.

Tross manglende involvering av scenekunstnerne velger organisasjonen Norske Dansekunstnere på nåværende tidspunkt å se potensialene i Norsk kulturråds nye innretning av fagadministrasjonen. Der kunstnerne fremmer et legitimt krav om å bli hørt og involvert, ser vi det også som nødvendig at kunstnerstanden anerkjenner Norsk kulturråds evne til å utvikle seg selv, også i lys av hensyn som går utover det rent scenekunstfaglige. Både vi som kunstnerorganisasjon og kunstnerne i feltet fremhever stadig vekk viktigheten av fagadministrasjonens kompetanse og kunnskap om scenekunstfeltets reelle behov og ønsker. Vi anser at denne kompetansen også kan brukes som utgangspunkt til å forbedre arbeidsmetoder- og innretninger internt i Norsk kulturråd.

Det større bildet
Til det større bildet som den interne omstruktureringen av Norsk kulturråd er en del av ønsker vi å stille spørsmål ved et annet valg som er gjort av Kulturdepartementet og kulturpolitisk ledelse med tilsynelatende største selvfølgelighet. Bakteppet for de pågående endringene kan spores tilbake til Kulturmeldingen Kulturens kraft fra 2018. Her forespeiles en omstrukturering eller rydding i organiseringen av kulturinstitusjonene, samtidig som det påpekes at Norsk kulturråd kan komme til å bli tillagt nye oppgaver for fremtiden. Vår undring retter seg mot hvorfor nettopp Norsk kulturråd er valgt som administrerende instans for stadig flere godt etablerte institusjoner.

Norsk kulturråds legitimitet som faginstans bygger på at de siden 1965 har utviklet en sterk kompetanse som administrasjon for forvaltning av fondsmidler til fordeling på kunstneriske prosjekter. Både kunstnere, byråkratiet og kunstnerorganisasjonene anerkjenner som tidligere nevnt Norsk kulturråds særlige kompetanse og styrke på dette området. Men hva er det som gjør at man trekker konklusjonen om at en god  administrasjon for fondsforvaltning og tilskuddsfordeling med største selvfølgelighet vil bli en god institusjonsbygger og -utvikler? Vi ser ikke helt hvorfor Norsk kulturråd er det mest naturlige valget i vurderingen av hvem som bør få ansvaret for denne oppgaven.

God kjennskap til den prosjektbaserte, nyskapte kunstens behov og virkemåte er definitivt viktig å ha med seg også i institusjonsforvaltningen på scenekunstfeltet, men institusjonsutvikling for fremtiden krever kompetanse på så mange flere områder enn det rent kunstfaglige. Det er byråkratiet og politikkens oppgave å gjøre vurderinger og finne løsninger på de institusjonelle utfordringene. Igjen har man valgt å gjøre dette uten å spørre kunstnerne og organisasjonene som representere dem om hva det er viktig å ta hensyn til før man iverksetter store omveltninger. Vi stiller spørsmål ved om samfunnet, befolkningen og de som oppsøker kunsten i tillegg til kunstnerne som skapere av kunsten er tjent med en så til de grader begrenset og lukket offentlig dialog om de institusjonene som kanskje betyr aller mest for utviklingen av vår felles kulturelle identitet. Offentlig finansiering av kunst og kultur begrunnes med at kulturlivet medvirker til å forsterke dannelsesprosesser og utvikle samfunnets ytringsklima, som igjen er sentralt for å kunne bygge og videreutvikle demokratiet. Dette uttrykkes klart og tydelig i Kulturmeldingen av 2018. Men hva hjelper det at kulturlivet bidrar til demokratibygging og fasiliterer dannelsesprosesser dersom den offentlige dialogen på styringsnivå er stengt for kunstnernes og organisasjonenes deltakelse?

Så avslutningsvis en kommentar til vår tilstedeværelse som kunstnerorganisasjon i denne debatten. Gjennom 2020 har vi svømt på dybder og breddegrader vi ikke har vært vant til å navigere i. Det har også preget vår evne til å ta tak i problemstillinger med den kompleksiteten som denne saken har. Vi er også en organisasjon i sterk omstilling, med alle de utfordringer det innebærer. Det ønsker vi å være åpne om. Det er ikke en unnskyldning, men snarere et forsøk på å gi en kontekstualisering og en beskrivelse av den situasjonen vi står i. Vi setter derfor pris på å bli etterspurt som stemme i en sak som er av så stor viktighet som dette. Vi takker de kunstnerne som vet å etterlyse oss når vi kanskje i for stor grad dras inn i politikkområder som krever umiddelbar oppmerksomhet, slik pandemien helt klart har gjort. Vi er derfor veldig glade for Mia Habibs innlegg og kommentarer omkring dette. Ved å stille disse spørsmålene åpnes rommet for å diskutere kunstens kontekst og det rommet den virker i. Som kunstnerorganisasjon ønsker vi denne åpningen hjertelig velkommen og ser gjerne at flere kunstnere gjør det samme.

 

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER