Chouf Ouchouf Foto: Foto: Mario Del Curto

Mangfoldsalibiet

Festspillene i Bergen er overmodne for dansekunstkyndige kuratorer.

De sveitsiske regissørene Dimitri de Perrot og Martin Zimmermann dro til Marokko og fant Groupe Acrobatique de Tanger som de tok med i forestillingen «Chouf Ouchouf». De lot seg dessuten fascinere av hvordan den labyrintiske medinaen i Tanger forvirret dem. I programteksten filosoferer de over erfaringer fra medinaen og setter dem inn i et psykologisk perspektiv av projeksjon, et tema som er ugjenkjennelig i forestillingen.

Forførende flikkflakk
«Chouf Ouchouf» er arabisk, og betyr «Se og se igjen!». Ved første øyekast framstår forestillingen som et publikumsfrieri. 12 akrobater hvorav kun to kvinner gjør sine oppsiktsvekkende gymnastiske øvelser. De bygger stadig pyramider ved å stå på skuldrene til hverandre. De gjentagende araber-flikkflakkene er flere ganger i ferd med å utvikle seg fra spektakulær underholdning til særegent scenisk språk, men fiksjonen får ikke fred til å etablere seg.

Akrobatene varmer opp på scenen til en remiks av ”I Wanna Dance With Somebody”. De oppmuntrer sterkt til taktfast klapp, kanskje for å hedre Whitney Houston. Problemet er at publikum klapper lydig videre etter hvert akrobatiske vågestykke selv etter at oppvarmingen er over og den dramatiske oppbyggingen er i gang.

Gatesmarte undergravere
Dramaturgien som etter lyd og lys å dømme vil bygge opp forestillingens forløp, blir slik brutt ned gang på gang. Spørsmålet er om akrobatene som benytter påtatt sjarme og prompehumor for å høste latter, er klar over hva det gjør med forestillingens oppbygging.

Forsøker gateakrobatene å innfri den kunstneriske intensjonen til ”Chouf Ouchouf” eller undergraver de sine sveitsiske regissører? Spørsmålet er om Zimmermann og de Perrot har gått seg bort i medinaen og latt seg lure av marokkanerne.

Rullende tårn
Scenografien til Zimmermann og de Perrot består av fire grå tårn på hjul som kan simulere både murer og hus av betong. Tårnene brukes hovedsakelig som springbrett for akrobatiske vågestykker. Akrobatene lar seg falle baklengs ned fra store høyder mot uviss landing. Stuntene blir etterfulgt av publikums unisone gisp i skrekkblandet fryd.

Hvorfor akrobatene beveger de tre meter høye tårnene rundt på scenen, er ikke gjennomskubart utover at de skjuler og avdekke tablåer. Stillbildene består i scener og situasjoner sannsynligvis hentet fra spesielle steder i medinaen. De stadig håndstående skikkelsene skal kanskje være en bokstavelig tolkning av regissørenes forvirring, hvordan allting er snudd opp og ned for to sveitsere i Tanger.

Mystisk eller tilslørt
Zimmermann og de Perrot står også oppført med ansvar for konsept og koreografi av «Chouf Ouchouf». Hva koreografien består i, er ikke godt å si. Programteksten røper at Groupe Acrobatique de Tanger blant annet opptrer slik de ofte gjør for turistene i Marokko. Gateakrobatene synger også egne sanger som regissørene med hensikt ikke har oversatt fra arabisk for å skape mystikk for publikum.

Det hele blir vel mystisk. Det er mulig at forestillingen blir utilgjengelig for meg fordi jeg ikke har vært i en arabisk medina, men det burde ikke være en forutsetning for å få med seg den kunstneriske intensjonen. «Chouf Ouchouf» virker tilfeldig sammensatt, nærmest som et uheldig resultat av en kulturkrasj. Kanskje har de europeiske skapende kunstnerne og de afrikanske utøverne inngått litt for mange kompromisser.

Kort og godt oppvisning
«Se og se igjen!» oppfordrer «Chouf Ouchouf». Det viser seg å bli nødvendig for å gjennomskue det som kan være grov utnyttelse av marokkanske gateakrobater.

Zimmermann og de Perrot skriver at de vil problematisere de fordommer som kommer for dagen i møte med det fremmede. De svarer på oppgaven ved å la gateakrobatene utfolde sine ferdigheter innenfor denne kvasiintellektuelle konteksten for å bevare mystikken de selv opplevde i Marokko.

Zimmermann og de Perrot virker blinde for sine eksotiserende fordommer og har skapt et kolonialistisk konsept, gode hensikter til tross. Hvis ikke, misbruker de kynisk de mektige kunstnerrollene sine og tillater seg tyveri av andres bevegelsestradisjon i kraft av dem. I begge fall reproduserer de kritikken de reiser om å forme andre i eget bilde.

Når Festspillene i Bergen (FIB) programmerer ”Chouf Ouchouf”, kan de være skyldige i heleri. Vi får derfor håpe at marokkanerne vet hva de gjør og tar godt betalt for gateakrobatikken sin. ”Chouf Ouchouf” blir uansett verken mer eller mindre enn en imponerende oppvisning i marokkansk akrobatkunst.

Moden for mellomkuratering
FIB programmerer ”Chouf Ouchouf” som dans, men dansekunst vil jeg ikke kalle det. Årets dansekvote får dessuten æren av å innfri et mangfoldsalibi for festivalen.

De øvrige danseforestillingene som er programmert er, som de siste tre årene, mediayndlingene Carte Blanche og Frikar.

Med mindre påtroppende festspillsjef Anders Bejer kan mye mer om dansekunst enn avtroppende Per Boye Hansen, er FIB overmoden for dansekunstkyndige kuratorer.

 

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER