- Man leser ikke Love Me Do, man setter på plata.

Jo Strømgren må være noe av det nærmeste vi kommer en popstjerne innen scenekunsten. Forestillingene hans spilles for publikum over store deler av verden, til enhver tid, tjue produksjoner bare i år. I løpet av de to timene vi satt og prata på Operaens røykebalkong, var han innom minst fire forestillinger som nettopp hadde hatt eller straks skulle ha premiere eller nypremiere et eller annet sted. Store deler av repertoaret hans, fra gjennombruddet med A dance tribute to the art of football til i dag, går og går og går. Og det ser ikke ut til å ta slutt. Dagen etter vår samtale skulle den Heddaprisbelønte forestillingen There fra 2001 ha nypremiere på Operaen. Den hører til det teatrale og kaudervelske segmentet i produksjonen hans. Fire fortapte herrer, en slags østeuropeiske dissidenter, er havnet i et limbo mellom øst og vest og kommuniserer på et liksom-sovjetisk språk. Forestillingen har gått rett hjem i både øst og vest og forteller noe om at Strømgren har truffet noe universelt.

"There". Foto: Knut Bry

Lokal og internasjonal Men det er umiddelbart ingenting ved den lune, joviale fyren som tilsier at han leder et konsernliknende foretak som beveger seg rundt på flere kontinenter samtidig. – Jeg hadde en veldig standard oppvekst i Trondheim, og er sånn sett en standard trønder. Det som skiller meg fra en del andre er at jeg også hadde en internasjonal oppvekst. Faren min er marinbiolog og tok meg tidlig med til en masse eksotiske steder. Jeg er flaska opp både med det veldig lokale og det veldig internasjonale, sier han.

– Jeg fikk tidlig forståelsen av at alt er relativt og det ble klart for meg at jeg ville tviholde på observatørstatusen. For meg betyr det at jeg ikke skal ha klare statements. Jeg synes ikke jeg har rett til det. Det er noe forfengelig og pompøst over det. Mye av kritikken mot meg handler nok om at akkurat det tolkes som arrogant og overflatisk.

Jeg har alltid tenkt på deg som en åndelig bror av medtrøndere som Erlend Loe, Kim Hiorthøy, Motorpsycho og co. De folka som holdt til på Svartlamoen på slutten av 80 og begynnelsen av 90-tallet? Det er noe med tonen og blikket? – Jada. Jeg var en hyppig gjest i det miljøet der. Et viktig samlingssted var Trondheim Filmklubb med Yngve Sæter i førersetet. Mange sære filmer, kanskje litt i overkant mye Jim Jarmusch, noe jeg ser symptomer på hos akkurat den generasjonen trøndere. De ler ikke uhemmet og danser på bordene akkurat. Erlend skriver ustyrtelig morsomt, men privat er han mer som en statue fra Påskeøya. Alt er greit, ikke noe stress liksom, men det er gøyere å feste med bergensere for å si det sånn. Men miljøet betød at jeg fikk en ganske så alternativ dannelse i tenårene. Den første daten min tok jeg med på kino, jeg visste ikke hvilken film det var, bare at tittelen var kul: Viljens triumf. Den neste daten min tok jeg med på Fassbinders Querelle, humrer han. – Det ble ikke så mye klining i mørket akkurat.

Aldri trendy – Jeg har hatt en variert oppvekst og har en grunnleggende aversjon mot tilhørighet. Ulempen kan være at man blir ensom og usikker. Fordelen er at man blir sterk i sin ensomhet. Jeg får mye dritt, men jeg blir ikke knekt av det. Et overordna mål med nesten alt jeg har gjort har vært å aldri bli trendy. Det har det til tider vært tungt å holde fast på. Prisen for det er selvfølgelig at jeg ikke blir ansett for å være interessant der diskursen foregår. Jeg følger likevel med på scenekunst.no og moret meg en gang med å taste inn navnet mitt i søkefeltet. Der fikk jeg to treff. Det ene var en utlysning av en stillingsannonse til kompaniet. Det andre nevnte meg som del av en sammenheng med mange andre. Til sammenlikning fikk jeg 50 treff på han Tore Va…Vangen? Valde?

Vagn Lid?

– Vagn Lid, ja! Det forteller meg at jeg er ikke tilstede der hvor samtalen foregår. Før jeg ble medlem i Dramatikerforbundet var jeg aldri representert på listene over norske dramatikere. For 7 – 8 år siden troppet jeg opp for å melde meg inn, men det var visst ikke så enkelt, for tekstene mine måtte opp til vurdering i Kunstnerisk Råd. Dette forsto jeg ikke, kravet var minst ett offentlig oppført verk, og da hadde jeg jo allerede fått oppført tolv helaftens skuespill pluss en lang rekke andre typer scenetekster, samt et filmmanus. Så hva var problemet? Jo, det måtte først vurderes om verkene var bra nok. – Hvorfor? spurte jeg. Og da kom selve kronformuleringen: «Det skal være et nåløye å komme gjennom til Dramatikerforbundet.» Jeg ville jo bare, som en av de mestproduserende dramatikerne, støtte opp om mitt eget yrke. Jeg syntes mottakelsen var litt betenkelig.

Men du ble medlem til slutt?

– Ja, etter å ha ventet et par måneder på den kunstneriske dommen. Men jeg må understreke at forbundet gjør en veldig bra og samvittighetsfull jobb for sine medlemmer. Men det var dette med det nåløyet da…håper det er slettet fra forbundets vokabular. Dramatikerforbundet skal jo ikke ha noe med statusmarkering å gjøre, eller hur?

"The Border", Foto: Knut Bry

Hva er dramatikk i dine øyne?

– La meg ta det fra en annen ende: Tradisjonelt blir dramatikk knyttet opp mot litteratur. Men for meg skal en dramatisk tekst fungere i levende live på en scene, ikke i en bok. Vanligvis er det et langt steg fra den som skriver et stykke til den som antar det og til den som regisserer og de som spiller det. Jeg fyller alle funksjoner, og det virker det som en del ikke liker. Jeg har fått forespørsler fra flere forlag om å gi ut stykkene mine i bokform, men jeg har sagt nei hver gang. Hva skal jeg og vi med disse bøkene? Folk bør heller gå i teatret. Man sitter ikke i stillhet og leser teksten til «Love Me Do», man setter på plata.

– Men jeg har ingen generelle føringer for hva som er gangbar dramatikk. Folk må få gjøre som de vil. Alt er interessant, synes jeg. Jo særere jo bedre. Det eneste jeg kicker ut på er at dersom man er i en bransje som er subsidiert av fellesskapet så gir det et ansvar. Da må man også la fellesskapet ta del i det man gjør. Jeg tillater meg å stille spørsmål ved verdien av ting som ingen ser.

Vesaas´ spøkelse Du har tidligere sagt at det er et dybdepress i norsk kunst?

– Ja. Men hva er dybde? Mange ser ut til å tro at det handler om å sitte i sitt lokalmiljø og ha det som utsiktspunkt. Da jeg leste Tarjei Vesaas igjen nylig slo det meg hva som er det gjengse synet på dybde. Vesaas og mange andre har prega norsk dramatikk og litteratur på en knugende måte. Her er det og skal det være dybde i hvert ord. Vesaas´ spøkelse ligger muligens over oss. Det han skrev er fint men det er synd hvis det skal sette standarden. Dybde ligger på så mange plan. Et eksempel: Jeg skulle skrive tekst til et stykke på Göteborgsoperaen. Av forskjellige grunner har jeg langt over gjennomsnittet bibelkunnskap og tenkte at tiden var moden for å bruke dette. I forestillingen la jeg inn så mange bibelsitater jeg kunne, med innlagte misforståelser for å underbygge en historie. Det ble en bra forestilling. Men forskjellige generasjoner lo av helt forskjellige ting. Ungdommen lo gjerne av situasjonene, mens de eldre lo av de tekstlige referansene. Det er også dybde. Samme tekst hadde sannsynligvis ikke fungert i Israel for eksempel, der andelen lesere av det nye testamente er minimal. Jeg synes generelt det er viktig å være klar over referanserammene hvor et stykke blir spilt, det er nært knyttet til dybde-begrepet. Når jeg skriver i Russland bruker jeg mer symbolikk, skriver jeg i Tyskland legger jeg mer vekt på det litterære. I USA er det effektivt å benytte referanser fra pop-kultur. Og i Sverige holder jeg meg på liv og død unna «genus-frågan». Det er til og med forskjell på å skrive for Nationaltheatret og Hålogaland Teater.

Det kaudervelske Det som tydeligst har kjennetegnet deg har vært det kaudervelske, i stykker som Departementet, Hospitalet og det aktuelle There. Det er en stund siden du lagde noe i den stilen, hvilken retning beveger du deg i nå?

– Det er det vanskelig å si. Av rundt 30 helaftens teatermanus er det kun 6 som befinner seg i det kaudervelske. Jeg er generelt drevet av nysgjerrighet og har ingen klar formulering om å skaffe meg et definert uttrykk og en målsetning, bortsett fra at alt handler om «det moderne menneskets latterlighet». Men OK, siden du spør: Det er det kaudervelske som står mitt hjerte nærmest og jeg kommer nok til å gå tilbake til det. På et tidspunkt uttrykte Kulturrådet bekymring for stagnasjon, så jeg slutta med det og begynte med noe annet for ikke å risikere kutt i bevilgningene. Men nå er jeg lei av subjektive meninger om hva som er interessant eller ikke og går tilbake til det kaudervelske og skal videreutvikle det.

Her er det på sin plass å minne om at Jo Strømgren Kompani nyter godt av Kulturrådets basisfinaniseringsordning for frie scenekunstgrupper, som de har hatt siden ordningen ble opprettet.

"Hospitalet", Foto: Knut Bry

Hvordan begynte du med det kaudervelske?

– Jeg satt på et bedritent hotellrom i Tyskland en natt på 90- tallet og så på TV. Det hadde vært en sånn dag da ingenting gikk som det skulle og jeg hadde behov for å synke inn i noe helt annet. Det var etter midnatt, tida for B-filmer og jeg så en sentimental tyrkisk kjærlighetsfilm fra 70-tallet og merket plutselig at jeg strigråt. Da var jeg svak og lurte på: Hva skjedde nå? Jeg skjønte jo ikke bæra av hva de sa og satt bare der og lagde min egen historie. Det var det som satte det hele i gang.

Det er noe gammelmodig, femtitallsaktig og østeuropeisk ved mye av det du lager. Hvor kommer den fascinasjonen fra?

– Tja, det er vel noe med den spesielle formen for distanse og assosiasjonsskapende effekt ved nær fortid. Men det med det østeuropeiske er en gjengs misforståelse som sikkert kommer av at jeg ofte bruker et forsoffent uttrykk som lett kan assosieres til østeuropeisk tristesse. Og kanskje noe beckettsk. Alle teaterfolk har jo en Beckettreferanse. Men ja, jeg trives veldig godt i Russland og nyter synet av ting som andre vil kalle trist og stygt. Jeg går stadig og nynner på gamle Alla Pugachova-låter for eksempel. Det er ganske langt fra Jim Jarmusch.

Produktiv Chaplin?

– Ja! Da DVDen kom på 90- tallet ble jo plutselig en masse filmskatter tilgjengeliggjort. Jeg kjøpte en DVD-boks med Chaplins samlede og satte meg ned. Det var ikke humoren som først kom til meg, jeg bare tenkte: Dæven for en råtass. Dette er jo politisk samfunnssatire av høyeste klasse. Men kanskje viktigst, Chaplin fant en balanse mellom dybde og overflate som gjorde ham universell. Hele verden liker filmene hans.

Foto: Chris Erichsen

Du er ekstremt produktiv. Hvordan jobber du fram ting?

– Vanskelig å si. Det er ikke noe fast mønster, men det går i faser. Jeg har mange mapper med idéer som kan ligge i årevis før det eventuelt blir noe av dem. Det er viktig for meg å ikke gjøre for mye, å ikke låse meg fast til én greie, men beholde en åpenhet som tillater meg å skape på stedet når prøvene har begynt. Mye blir til der og da, og blir forandret fra dag til dag, noe som har frustrert vettet av mange. Men like ofte er manus ferdig utskrevet et år i forkant, godkjent av dramaturg og teatersjef og kunstnerisk råd. På mange måter er jeg både anarkist og reaksjonær, avhengig av manus og prosjekt.

– Jeg gjør veldig lite research, sitter ikke på biblioteket og sånn. Jeg har aldri gjort en studietur. Min filosofi, i den grad jeg har noen, er at jeg ikke skal se meg selv som klokere enn andre, men stole på at publikum og jeg, som normalt fungerende mennesker, har en felles referanseramme. Det skal være nok.

Det er kanskje noe av det som provoserer mange andre, som bruker masse krefter på research, oppsøker steder og mennesker som de skriver om, sitter på biblioteket og studerer arkivene?

– Helt sikkert.

Intervjuet har tidligere vært publisert på Dramatikerforbundets nettside dramatiker.no