Kaos er nabo til gud, Nationaltheatret 2017, foto: Øyvind Eide.

Målrettet til helvete

I Kaos er nabo til Gud blir vi nådeløst skrudd inn i den familiære undergangen. De dramatiske effektene truer innimellom med å slå hverandre i hjel, men balanseres av skuespillernes samspill og rytmen og følsomheten i kameraarbeidet, skriver Chris Erichsen.

«Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin egen måte»
(Leo Tolstoj: Anna Karenina)

Jo oftere et utsagn siteres jo sannere synes vi gjerne det er. Men flommen av ulykkelige familier som opp gjennom modernismens og postmodernismens historie har veltet inn over oss i litteraturen, filmen og teatret tyder på at Tolstojs påstand i det minste bør nyanseres. En gjenganger er mekanismene som låser fast familiemedlemmene i roller som det synes umulig å komme ut av. Og hver gang man tenker at nå! går det bedre skal det bare en bitteliten impuls til og vips er helvete løs igjen.

Og ja: Det er et helvete, alle vet det, men vi holder ut og vi prøver igjen, var etter min mening det bærende paradokset i 2015-forestillingen av Lars Noréns gjennombrudsstykke Natten er dagens mor, regissert av Kjersti Horn, på Nationaltheatrets hovedscene.

Samles igjen
I Kaos er nabo til Gud, ti år etter sammenbruddet på familiehotellet i Natten er dagens mor, på Amfiscenen denne gangen, samles familien igjen. Det ligger i kortene at nå skal alle skjerpe seg og legge godsida til. Den alkoholiserte faren har drevet det triste, konkurstruete hotellet på egenhånd mens moren har vært på sjukehuset til behandling for kreft, yngstesønnen til behandling for psykiske plager og eldstesønnen har fjernet seg fra arenaen i forsøk på å overleve og beholde vettet.

I den slitne, nedstøvete og rotete lobbyen, sitter faren, Ernst, og den eneste gjenværende gjesten, Rex, og venter. Innimellom dundrer et tog forbi så hele bygningen rister. Ristingen synliggjøres ved bevegelser i videokameraet som formidler det hele over to store lerreter som henger foran sceneteppet.

Kaos er nabo til Gud, Nationaltheatret 2017, foto: Øyvind Eide.

I Natten er dagens mor befant lerretene seg på oversiden og var i spill samtidig med at vi så alt som skjedde på scenen. Denne gangen foregår det hele bak lerretene og sceneteppet. Vi aner skygger, bevegelser, lyder og en svak eim av urtesigarett. De to lerretene byr vekselvis på de samme scenene fra ulike perspektiver, det ene fast og i total, det andre i detaljer, og tidvis på simultane visninger fra to forskjellige rom.

Verdiløs mann
Etter hvert ankommer resten av familien, den dødssyke moren og de to sønnene. Faren Ernst i Terje Strømdahls skikkelse er nervøs, han vil det beste, han vet bare ikke hvordan. Han er en fortapt, ufokusert skikkelse som ikke skjønner hvor ansvaret hans begynner og slutter og hva det går ut på. Han er en klassisk klisjéalkis som offisielt har sluttet å drikke, en verdiløs mann. Moren Helena (Ellen Horn) er, til tross for at hun er dødsmerket, fortsatt i stand til å spille ut sitt repertoar av gneldrende dominans og forsøksvis omsorg. Under ankomsten, på venstre lerret, holder de to sønnene seg stillferdig i bakgrunnen, utendørs under den dalende snøen, mens foreldrene møter hverandre, på høyre lerret. Scenen er ladet, vakker og poetisk i sin parallellitet mellom stillstand og bevegelse, taushet og snakking, skygge og lys. Når det utfyllende og kontrasterende potensialet i de to sidestilte lerretene utnyttes aktivt skaper det en spenning og totaldynamikk som jeg opplever vokser utover tekstens og forestillingens egne rammer.

Etter hvert kommer sønnene inn, først den tøffe Frank (Glenn André Kaada), til slutt den sårbare, skadete ynglingen Ricky i Emil Johnsens skikkelse. Han holder panisk fast på en pose mens han sniker seg taust og ukomfortabelt rundt i utkanten. Scenen er satt, typene er etablert og da er det bare å stupe ned i infernoet som varer i hele tre timer.

Gedigen prestasjon
Det hele er en gedigen prestasjon av samtlige skuespillere, noe som selvfølgelig har sammenheng med deres individuelle kvaliteter, men like viktig er samspillet og ensemblets egenkraft. Skuespillerne er grunnleggende trygge på hverandre. De har vært i disse rollene før og hviler i dem på en måte som tillater dem å ta den helt ut. Og i utkanten av det hele rusler et nytt bekjentskap; Frøydis Armands rare, fremmede attergløyme, Rex, som både har og ikke har noe med resten å gjøre.

Filmformatet gir både detaljene og helheten, mimikken og det koreografiske, en ny dimensjon. På den måten får både fotografen av det bevegelige kameraet, Gabba Gabrielsen, og suffløren som stadig registreres i forbifarten der hun sitter taust på stolen sin, viktige funksjoner i helheten.

Kaos er nabo til Gud, Nationaltheatret 2017, foto: Øyvind Eide.

Kameraarbeidet er forresten et kapittel for seg selv. At skuespillerne får sin rettmessige oppmerksomhet tar vi for gitt, men at forestillingen klarer å holde på nerven så lenge skyldes ikke minst presisjonen, rytmen og følsomheten i kameraarbeidet.

For jeg er ikke sikker på at spenningen hadde holdt seg så lenge uten kameraet. Det spares ikke på noe, kanskje bortsett fra noen nyanser innimellom. Det går målrettet til helvete mer eller mindre hele veien og gradvis blir figurene mer og mer groteske karikaturer av seg selv.

Tipper over
Noen ganger kan ensidige overdrivelser fungere, bare det er mange nok av dem, for eksempel i Vinge og Müllers forestillinger. Men her tipper det over, fordi settingen i sin essens er realistisk. Vi tror i utgangspunktet på disse menneskene, at de til tross for det ekspressivt overdrevne faktisk kan finnes. Men så får for eksempel moren et smerteanfall, fysisk og emosjonelt, som spilles ut så ekstremt demonstrativt dramatisk, godt støttet opp av lys, lyd og musikk, at det nærmer seg det pinlige. Jeg antar meningen er at hun gjennom dette voldsomme sammenbruddet liksom skal bære i seg og gestalte hele den ødelagte familiens historie og oppsamlete smerte. Men nettopp her kunne vi trengt noen nyanser, som kunne kontrastert og støttet opp under alt det karikerte. I stedet truer de dramatiske effektene med å slå hverandre i hjel.

Og likevel er det noe overbevisende i Kjersti Horns insistering på å ta det hele ytterligere et steg videre. Teksten kunne ha vært skåret ned til to timer. Forrige forestillings mer dialektiske og gjennomsiktige scenografiske og spillemessige suksessoppskrift kunne vært gjentatt. I stedet blir vi nådeløst, steg for steg, skrudd inn i den familiære undergangen.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER