Go to sleep, Goddamnit av The Krumple Theatre Company. Showbox 2014

Målgruppekunst?

KRITIKK: Forestillingene ved årets Showbox synliggjør det problematiske ved å dele inn publikum i målgrupper. De aktualiserer også behovet for en egen permanent scene for barne-og ungdomsteater, skriver Chris Erichsen.

Hvor ble målgruppen av, spurte Tora Optun her på scenekunst i sin omtale av fjorårets Showbox. Spørsmålet er relevant, sett i lys av at Showbox er en festival med forestillinger for barn og unge i skolealder. Arrangør er Scenekunstbruket, selve edderkoppen i det landsomfattende nettverket for scenekunst i Den kulturelle skolesekken (DKS).

Så vidt jeg kunne se var den for en stor del på plass i år, målgruppen altså – eller ”kidsa” som Scenekunstbrukets Ådne Sekkelsten kaller dem – selv om jeg også her overhørte noen uttrykk for ubehag over voksendominansen. Uten barn i salen forsvinner en viktig del av disse forestillingene.

Ordkonstruksjon
Selv har jeg problemer med den byråkratiske, dulgt ideologiske, ordkonstruksjonen ”målgruppe”. Egentlig tilhører den reklamespråket, men ble tatt opp i det offentlige vokabularet i takt med innføringen av New Public Management-tankegangen i politikken, det offentlige byråkratiet og kulturlivet. Et annet utslag av den samme tankegangen er forøvrig organisasjonen ”Norsk Publikumsutvikling”, en offentlig støttet forvalter av begrepet målgruppe, men i mine øyne uten noen synlig og forståelig eksistensbegrunnelse og berettigelse.

Jeg holder muligheten åpen for at det kan være min egen feil, men i motsetning til den faktiske eksistensen av NPU skjønner jeg i det minste poenget med målgrupper. Vi som har barn vet jo hvor stor forskjell det er på en fireåring og en åtteåring. Jeg er likevel overbevist om at betydningen av det er overdrevet og i stor grad et resultat av føringer forbundet med den store pengesekken som er knyttet til DKS. I mellomtiden ser jeg fram til Pia Maria Rolls nye forestilling i januar, Ses i min nästa pjäs, som tar for seg, nettopp, Norsk Publikumsutvikling.

– Større synlighet i det offentlige rommet! Et eget teaterhus for barn og unge i Oslo! utbryter veteranen Svein Gundersen når jeg møter ham i minglearenaen etter lanseringen av Scenekunstbrukets gigant av en jubileumsbok, Scenekunsten og de unge, torsdag kveld i anledning organisasjonens 20 års-markering.

Subkultur
Og det er kanskje i den retningen man må gå for å løsne litt på målgruppekloen? Med 2 400 forestillinger, fordelt på 56 produksjoner til i alt  251 623 publikummere i 2013 snakker vi her om en offentlig finansiert, målgruppeinndelt subkultur, som så godt som aldri omtales.

Tenk på hvilken betydning dette vil ha for de som er vokst opp med dette tilbudet, hørte jeg noen utbryte mellom forestillingene lørdag formiddag. Det gjenstår å se. Kanskje det her ryddes plass for den nye ironigenerasjonen, ”Vi som er vokst opp med Den kulturelle skolesekken”? For det er strengt tatt ikke noe ”tilbud” det her er snakk om, men hundretusener av skolebarn som tvinges til å se teater og dans – i skoletiden.

I programmet er samtlige forestillinger på Showbox utstyrt med en sånn målgruppe. Den første jeg så, Go to sleep, Goddamnit! med norsk/fransk/amerikanske The Krumple Theatre company, var tilpasset segmentet ”15+”.

Javel. Var det den såkalte ”kompleksiteten” i uttrykket som avgjorde det? Eller var det bare de skumle maskene? Så vidt jeg husker var de barna jeg har nært kjennskap til, som fireåringer langt mer åpne for ”rare”, komplekse uttrykk enn femtenåringene, som mye heller ville spille data eller lese moteblogger.

The Krumple Theatre er et kompani som orienterer seg internasjonalt, og spiller uten ord. Samtlige medlemmer er utdannet ved Lecoq-skolen i Paris, i et fysisk uttrykk, basert blant annet på mime og bruk av masker.

Akterutseilte tradisjoner
Det dreier seg om akterutseilte tradisjoners nådeløse møte med samtiden. Vi befinner oss i en liten landsens kirke, som ingen lenger bruker. Nonnene kjeder seg, den blinde organisten kommer og henter lønna. Og den gamle, slitne presten, som forgjeves ser etter tegn fra den allmektige, går inn i en eksistensiell krise.

Alle er utstyrt med masker. Her er det altså opp til det fysiske arbeidet å uttrykke stemningsleier og nyanser. Og det gjøres med stor presisjon og en klassisk, litt klovneaktig, karikert tilnærming. Karakterene er vakkert tegnet og spiller sammen lydhørt, musikalsk og poetisk. Disse skuespillerne kan faget sitt!

Men det er noe med maskene. De har nesten alltid en tendens til å tvinge uttrykket inn i et nostalgisk, litt trist og gammeldags leie. Det er det for så vidt god grunn til her, med denne spesielle historien. Men til tross for det vitale fysiske arbeidet legger likevel bruken av masker det jeg opplever som noen litt tvangsmessige føringer for helheten i uttrykket. Det ser man ikke minst i en av maske-og figurteatrets hyppigste klisjeer: Figuren gjør noe ”rart”; og ser deretter rett på publikum med sitt tomme maskeblikk for liksom å spørre: Syntes du også at dette var rart? Nå kan du le, hvis du vil.

Likevel er dette noe av det bedre jeg har sett innen sjangeren. Skal jeg gjette har forestillingen potensial til å treffe ungdom på mindre, ikke-urbane steder. Steder hvor møtene mellom knugende tradisjoner og lengselen mot noe større og friere er en tydeligere del av den lokale dynamikken enn de er her i storbyen.

Og der gjorde jeg visst meg selv skyldig i en aldri så liten målgruppestigmatisering…

 

Olof Palme
Møtet mellom fortid og nåtid er også en del av tematikken i svenske Riksteaterns forestilling Natten den 28 februari, men på en helt annen måte. 28 februar er datoen da landsfader Olof Palme ble skutt og drept på Sveavägen i Stockholm i 1986. Det er blitt symbolet på det svenske folkhemmets undergang. En begivenhet som har utviklet seg til et traume, en integrert del av svenskenes dagligliv. Hvem morderen var og hva motivet var har man aldri fått noe ugjendrivelig bevis for. Og derfor vil behovet alltid være der, for å bearbeide hendelsen.

Fortelleren og hovedaktøren her er Sara, dattera i en familie hvor mor har reist sin vei med sin greske kjæreste. Far er politimann og strever for å forene jobben med ansvaret som aleinefar. Rammefortellingen er nåtid: Sara sitter på en koffert og forteller at hun nettoppp har vært i sin fars begravelse. Hun oppsøker barndomshjemmet hvor en husvenn fortsatt bor, skifter til de gamle punkeklærne sine, selve tidsmaskinen som bringer oss tilbake til 1986 – og dermed er dramaet i gang. Sara spiller i punkbandet The Disgust sammen med kjæresten. Søstera Helena drømmer på sin side om å turnere med den kristne, amerikanske ungdomsbevegelsen Up with people. 1986 er også året da romskipet Challenger og atomkraftverket i Tsjernobyl eksploderer. Sverige, og verden, mister sin uskyld. Noe som her eksponeres på flere ulike måter, bl.a. ved Saras hemmelighetsfulle avsløring overfor sin prektige rosakledde søster av at hun nå er blitt ”en erfarenhet rikare än dig”.

Etter boka
Forestillingen er regissert av Kjell Moberg fra NIE og Østfold Teater. Det er ungdomsteater etter boka, rett fram, fritt for eksperimentelle dikkedarer, fullt av til tider rørende klassisk komikk, noe jeg ikke har noen prinsipielle motforestillinger mot. Men det jeg nesten alltid har problemer med, er overtydelighet. Alt er veldig fortellende og veldig utadvendt og veldig karikert – hele tida. Far er per definisjon hjelpeløs og klossete. Punkbandet er pr definisjon kvasifarlig og latterlig, og jeg forstår ikke hvorfor det må være sånn – selv om forestillingens målgruppe er fra 14 år. Eksempel: Far blir, via telefon, i all hast innkalt i forbindelse med etterforskningen av Palme-mordet. Helena hjelper han på med uniformen mens han snakker i telefonen. Vi ser at dette må gå galt, for uniformen og telefonledningen vikler seg inn i hverandre, slik at når far har lagt på røret og styrter ut følger hele dette gammeldagse, tungvinte apparaturet med, med dunder og brak. Dette har vi skjønt at kommer til å skje for lenge siden. Likevel gjøres det et demonstrativt nummer av det, lenge etter at det komiske poenget er blitt avslørt.

Likevel: Dette er noe mer og noe annet enn bare nok en sosialrealistisk ungdomskomedie, noe som først og fremst har med intensiteteten, engasjementet og skuespillernes tilstedeværelse på scenen å gjøre.

Og nå: Dans!
huset GranNabo har allerede vært på veien en stund. Forestillingen er blitt til i samarbeid mellom det norske Panta Rei danseteater og svenske Regionteater Väst, med Teater Innlandet som norsk coprodusent og turnéorganisator.

Foto: Unn Tiba

Naboskap og fremmedhet, Norge og Sverige, utgjør en tematisk kjerne i denne todelte forestillingen. Den ”norske” del 1, Ja vi elsker du gamla, du fria, representerer den ”uskyldige” delen av historien. En utforskning av naboskapets mangfold, en framstilling av nysgjerrighet, avstand, nærhet, forelskelse og prøvende tilpasning gjennom dans og musikk. Scenografien utgjøres av reisverket i et hus, samt rekvisitter som en masse blomsterpotter og norske og svenske flagg. Den svensk-koreograferte del 2, På gränsen, er naknere og råere, baserer seg i større grad på de enkelte dansernes eget uttrykk og går lengre inn i mer smertefulle og universelle problemstillinger: Vem får komma in och varför? Hur kommer man in? Blir det bättre när man väl är inne?

Foto: Unn Tiba

Det er neppe meningen at man skal sette disse to delene opp mot hverandre. De er begge glimrende framført av det sammensatte norsk/svenske danseensemblet, og de står godt til hverandre. Men jeg synes likevel man skal være forsiktig med å blande blomsterpotter og flagg inn i en dans. Straks sånne elementer blir tatt i bruk får de en voldsom oppmerksomhet og liksom symbolsk betydning. Særlig når bruken av dem markeres så t-y-d-e-l-i-g. Og når musikken i tillegg understreker det hele ved sin bruk av norske og svenske nasjonalsanger og folketoner kan ”målgruppen” fra 10 år og oppover være trygg på at den ikke risikerer å misforstå. Ikke noe særlig i hvert fall.

Større risiko
Sånn sett begår de i del 2 en tilsynelatende større risiko, ved sin bruk av et ”kaldere” og mer nedstrippet uttrykk. Men nettopp i kraft av at danserne i større grad er overlatt til seg selv frigjøres et større både fysisk og emosjonellt repertoar. Dimensjonene oss og dem, utenfor og innenfor kommer tydeligere fram ved at det er mye mindre som står mellom danserne og det de skal uttrykke, og dermed mellom danserne og publikum.

Forholdet mellom del 1 og 2 er litt som forholdet mellom Torbjørn Egners og Astrid Lindgrens fortellinger. Det uskyldige, snille og tydelige og det farlige, uforståelige og utfordrende. Men vi trenger vel begge deler, slik vi trenger både yin og yang.

 

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER