Opera Nordfjord

Maksimalistisk operamusikal

Eller: Hvor mange metanivåer er det plass til i én forestilling?

– Nei, det tror jeg ikke. Jeg kan ikke se for meg hvor det skulle vært, svarte komponist Gisle Kverndokk, da jeg i 2017 spurte ham om musikalen Jorden rundt på 80 dager. Eller: Hvor mange operaer passer inn i en musikal? ville settes opp i Norge. Da hadde den nettopp gjort stor suksess i Tyskland og vunnet en rekke gjeve priser. Musikalen er en omskrivning av Kverndokk og Øystein Wiik sin opera Jorden rundt på 80 dager, som forteller Jules Vernes kjente historie gjennom scener fra operahistorien. Nå, fem år senere, viser det seg altså at det finnes et slikt sted – nemlig Nordfjordeid i Vestland fylke og deres uforlignelige Opera Nordfjord.

Forrige gang jeg besøkte Opera Nordfjord, sto urpremieren på det lokalhistoriske verket Sildagapet på programmet, og det er imponerende at en distriktsopera med sine begrensede midler og muligheter igjen våger å satse på nytt materiale. Det er i det hele tatt mye ved Opera Nordfjord som er imponerende, inkludert det tekniske nivået i denne oppsetningen. Jorden rundt på 80 dager er nemlig ingen lettvekter – verket er storslagent anlagt på de fleste måter. Det inneholder et virvar av plottråder og metalag, veldig mye tekst, mange rollefigurer, en rekke omfattende ensemblenumre, formidable sceneskift, og ikke minst intens musikk med høyt tempo og få pauser, i et krevende sjangermessig grenseland mellom musikal og opera.

Omfangsrik intrige
Musikalens grunnfortelling ligger tett på Jules Vernes kjente roman, der den velhavende Phileas Fogg reiser verden rundt på 80 dager for å vinne et veddemål i herreklubben. Han blir stadig forsinket av diverse komplikasjoner og tror han kommer for sent, men rekker likevel akkurat frem i tide fordi han har glemt tidsforskjellen. Men Kverndokk og Wiiks variant inneholder en rekke vrier. For det første er altså mange av reisemålene representert ved skikkelser og situasjoner fra kjente operaer. For det andre er ikke Foggs forfølger, detektiv Fix, sendt av Scotland Yard fordi de feilaktig mistenker Fogg for bankran. Fionula Fix er leid inn av herr Stuart fra klubben for å sabotere reisen, så Stuart selv kan vinne veddemålet. Fix gjør sitt beste for å sabotere, før hun og Fogg forelsker seg i hverandre, og enda et nivå oppstår. For det tredje, eventuelt fjerde, befinner vi oss visst egentlig i et reality-show ledet av vertene Punch og Judy – etter de kjente karakterene fra engelsk dukketeater og den makabre kammeroperaen av Harrison Birtwistle. På toppen av det hele har Foggs ikoniske kammertjener, Passpartout, en dobbelt-eller trippelrolle; han er kameramann i reality-showet, og franskheten hans er visst falsk, for den overdrevne aksenten kommer og går med tydelig overlegg og glimt i øyet. Til å begynne med overgår han også Fix i å sabotere reisen, fordi han av en eller annen grunn slett ikke vil være med jorden rundt.

I Vernes verden?
Jeg innrømmer det bare først som sist: Jeg henger overhode ikke med. Jeg forstår ikke hva som er hva, hvorfor eller på hvilken måte dette er et reality-show, hva referansene til Punch og Judy betyr, hva slags rollefigurer de skal være, eller hva som er greia med den «falske» Passepartout. Jeg har ikke sett den tyske originaloppsetningen, så det er ikke lett å holde styr på akkurat hva som ligger fast i teksten og hva som er regivalg, men jeg kan ikke skjønne annet enn at det må være mulig å roe ned tempoet og tydeliggjøre handlingen mer enn det som er gjort her.

I programmet skriver regissør Ronald Rørvik at reality-showet «i vår tapning» går ut på at deltakerne konkurrerer om å gjenta Foggs reise «med de hjelpemidler som var til rådighet på slutten av 1800-tallet», men jeg skjønner ikke hvordan det skiller seg fra det som opprinnelig var tenkt, eller hvordan det kommer til uttrykk på scenen. Bortsett fra Passepartouts sporadiske filming og Punch og Judy som innimellom dukker opp med sin «kjenningsmelodi» – et standard shownummer i revy-/ kabaretstil – befinner vi oss etter de fleste solemerker i Vernes romanunivers: Verden sett fra London på slutten av 1800-tallet. Flosshattene er høye, herrene går i klubben og er dis. Lokomotiver og båter går på damp. Ordlyden i replikkvekslingene er gammelmodig og formell, og utøvernes tonefall og uttale like så.

Rent visuelt er dette universet en fryd for øyet: Anne Gotaas kostymedesign er detaljrik og dekorativ tidskoloritt med fargerike friheter. Plamena Dichevas scenografi består av mobile moduler med trapper og rekkverk, som skyves sømløst rundt i effektive sceneskift og tjenestegjør som ballsal, seilskip, saloon, fengsel, lugubert havnekvarter og mye mer. Kombinert med projiserte bilder mot scenens bakvegg, av Gare du Nord, Colosseum, en fasjonabel London-bygård, opprørt hav eller stjernehimmel, fremstår scenebildene storslåtte og varierte selv med relativt enkle virkemidler.

Intens musikalsk fusjon
Hvordan det hele nå engang er tenkt eller ikke tenkt, er det i hvert fall ingen tvil om at Kverndokks musikk står i stil til det grandiost anlagte plotet, den heseblesende handlingen og den stadig skiftende scenografien. På den artige siden tematiserer tonespråket grenseoppganger mellom opera og musikal, som ellers ofte bevoktes av bryske portvoktere. Gjenkjennelig musikalstil blandes med musikk fra ganske ulike operaer og tidsepoker – fra glatte operetter til Wagner og Richard Strauss, og blir til noe tredje. Det er imponerende gjort, og fusjonen står på egne bein som stilistisk uttrykk. Det mindre artige er at denne hybriden består av det mest intense og insisterende fra begge stilarter, og resultatet fremstår som en lang rekke overdådige shownumre bundet sammen av et sammenhengende harmonisk landskap, som durer av gårde og sjelden lar en få igjen pusten. Operaens hang til uttværing av følelsesutbrudd blir heller ikke forbigått i stillhet – Fionula Fix synger så vidt jeg husker hele tre power-ballader om det forvirrende ved at hun, den slu og harde privatdetektiven, smelter som en smørklump når det er kjærlighet inne i bildet.

Jeg synes denne særegne stilhybriden fungerer best slik den kommer til uttrykk hos sangsolistene. Så vidt jeg forstår av intervjuet jeg lenker til innledningsvis, er noen av sangstemmene i musikalen skrevet om for å passe til musikalsangere, men ikke alle. I denne oppsetningen er så godt som alle sangsolistene primært operasangere, og de fleste synger i en tydelig operatisk stil. Et unntak er Beate Mordal (Judy), som både kliner til med en knallsterk fulloperatisk duettversjon av «Nessun Dorma» sammen med Jan Erik Fillan (Punch), men som også legger om til overbevisende musikal-belting i andre sanger. Eli Kristin Hanssveen (Fionula Fix) forsøker seg på en musikalaktig brystklang i de fleste av sine sanger og lykkes godt i de lavere registrene, men mangler den samme styrken i høyden. Heldigvis får hennes krystallklare operastemme også slippe til mot slutten. Magnus Dorholt Kjeldal (Phileas Fogg) er et fyrtårn av tidsriktig oppstyltet skuespill, uklanderlig diksjon og praktfull barytonstemme.

I tillegg til disse sterke sangsolistene – og flere andre – skal det nevnes at innsatsen til både orkester, dansere og operakor er overbevisende og solid. Ikke minst har Opera Nordfjord som ensemble løftet seg mange hakk på fem år.

Utdaterte stereotyper
Blant alle tingene denne forestillingen flommer over av, mangler det heller ikke klisjeer og stereotypier. Når jeg ikke helt forstår premissene, vet jeg heller ikke hvordan jeg skal tyde dem. I Turandot sitt Kina har innbyggerne parodisk store hengebarter, milelange hårpisker og trekker håndkjerrer med passasjerer i. I «Suez» danser Salome og hennes haremsdamer magedans med klirrende sjal rundt hoftene. Hos Den glade enke i Paris kysser alle hverandre ustanselig, og Italia markeres med alt som kan krype og gå av karikaturer – klagende landsbykoner med skaut og hyttende knyttnever, kokette svartkledde nonner i følge med selveste paven, og til og med to venetianske gondolførere, enda vi befinner oss i Tosca sitt Roma.

Hvilke(t) lag av forestillingen er dette? Det kan vel ikke være alvorlig ment som morsomme og treffende karakteristikker av disse landene i vår tid? Er det en parodi på verdenssynet som kommer frem i operaene? Det er i hvert fall ingen tvil om at hele sekvensen med Tosca er ment som en, om enn temmelig forslitt, parodi på en operadiva, som både nekter å dø og å slutte å ta imot applaus. Men seansen fra India der Fogg og Passepartout redder en kvinne fra enkebrenning, er hentet fra boken, og den spilles ut rett frem, uten operareferanser og med uironisk humor. Enken er kledelig uskyldsren og forvirret, de to bødlene fremstår som dumme og enkle, og to andre utøvere er for anledningen utkledd ut som – hold dere fast – aper. Når alt dette fremstilles som et «glimt av India», tilsynelatende uten noen form skråblikk eller problematisering, trenger man ikke akkurat være noen ihuga woke-tilhenger for at hårene skal reise seg på underarmen.

Kyssesyken?
Etter forestillingen blir jeg sittende å klø meg i hodet. Hva er det jeg har sett? Musikalsk slapstick-komedie? En god, gammeldags forviklingsfarse uten et snev av ironi? Var dette egentlig en barneforestilling? Eller er hele greia en parodi, og i tilfelle på hva? På Vernes roman, på opera, på reality-TV, eller kanskje rett og slett på musikalsjangeren selv? Jeg håpet i det lengste at det skulle dukke opp en nøkkel til å forstå det hele, for eksempel en referanse jeg ikke hadde tatt, innen det var på tide å publisere denne teksten. Så er ikke skjedd.

Det er mulig jeg bare ikke skjønner humoren. Når Fogg treffer på de i overkant kysseglade pariserne, kommer han med en replikk som jeg mener er representativ for forestillingens humor (gjengitt etter hukommelsen): «Hva er det med disse menneskene, har de fått kyssesyken?» Jeg kan ikke noe for det, men jeg synes bare ikke det er noe morsomt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER