Majka, jenta frå verdsrommet – kjem att. Dramatikkens hus 2015. Foto: Anna Julia Granberg

Majka slår til – igjen

KRITIKK: Majka, jenta frå verdsrommet – kjem att både ser ut og låter fantastisk. Men er innholdet og figuren Majka der mest for å legitimere skapernes pedagogiske ønske om å lære opp publikum til å ta til seg ”samtidige kunstuttrykk”? spør Chris Erichsen.

Prahavåren i 1968 var knust, opposisjonen var fengslet eller på andre måter brakt til taushet, og Tsjekkoslovakia var igjen et lydrike under Sovjetunionen. Likevel fortsatte flommen av kreative, fantasifulle, underfundige og humoristiske animasjonsserier og barnefilmer fra den tsjekkoslovakiske statskanalen ut til det øvrige Europa, også til Norge. Flere generasjoner norske barn er vokst opp med To gode naboer, Jaja og Paja, Dyrene i bakgården, Muldvarpen og vennene hans og ikke minst Majka, jenta frå verdsrommet.

Hun kom ut av himmelen (som serien het på originalspråket, slovakisk), med sine røde støvler og potteklipp, rett inn inn i livet til de to rivaliserende gjengene «Rakettgjengen» og «Kaningjengen». Hun var en slags fredens engel som til og med kunne gå på vannet. Etter hvert utvikler historien seg til en moralsk kamp mellom de snille barna og de voksne som bare vil utnytte Majka i vitenskapens navn. Den som vil kan sikkert ut av dette lese en dulgt kritikk av både den kalde krigen og det offisielle vitenskapelig-materialistiske grunnsynet i den tsjekkoslovakiske staten.

Kjem att
Etter 12 episoder forsvinner Majka igjen, med et messiansk løfte om en gang å komme tilbake.

Noe hun altså gjør i forestillingen Majka, jenta frå verdsrommet – kjem att. Året er nå 2241. Kva skjer når denne kunnskapsrike, uvanlege, musikalske jenta møter to norske barn i ei træsja verd? Kven er ho eigentleg? Kvifor kjem ho attende? Korleis kommuniserer ho med dei to barna? spørres det i programteksten.  De to barna Bror og Søster, spilt av perkusjonistene Sondre Pettersen og Ane Marthe Sørlien Holen, bor i et livløst landskap av skrapmetall som bærer Signe Beckers markante signatur. Det eneste metallet kan brukes til, er å spille på, noe som er en fattig trøst når

Verda var grøn,
verda var blå.

Verda levde,
no er ho grå.

Alt er daudt,
rote eller giftig.

Vi har ikkje varme.
Vi har ikkje lys.
Vi leiter og leiter

Lys finnst ikkje.

Geparden finnst ikkje lenger

Blåkvalen finnst ikkje.


Kyr finnst ikkje.

Lys finnst ikkje.

 

Metall finnst.

Pulsklokke finnst.

Finn vi lys snart?
 

Spør de, i forfatteren Mette Karlsviks språkdrakt (med en mulig liten hilsen til den danske poeten Inger Christensen og hennes legendariske langdikt Alfabet).

Miljø og klima
Det er med andre ord miljø og klima som er temaet denne gangen – og Majka, i skikkelse av en ”operasangerinne”,  kommer som bestilt, spilt med sakral pondus av (operasangerinnen) Ingvild Storhaug. Forestillingen sirkler rundt dette musikalske møtet, tonesatt av Julian Skar og regissert av Jon Tombre. Vi snakker med andre ord om noe som til sammen likner et lite stjernelag.

Hensikten er åpenbart å åpne publikums sanser for et totaluttrykk hvor alle elementer er likestilt. Fraværet av barn i publikummet på den aktuelle forestillingen, som var selve urframføringen, gjør at jeg må stole på mitt eget sanseapparat. Det forteller meg at det først og fremst både ser ut og låter fantastisk. I en forhåndspresentasjon fra mars i år blir vi varslet et ”gesamtkunstverk”. Og det er det. Bevegelser, spill, sang, scenografi og lysarbeid glir rundt hverandre, dirrer og kolliderer på en måte som i seg selv holder meg i ånde.

Fra Majka-filmen. Foto: kulturradet.no

Men figuren Majka vekker neppe noen selvstendige assosiasjoner hos den erklærte målgruppa, som starter ved 9-årsalderen. Hvorvidt den samme gruppa vil stimuleres til refleksjoner rundt forestillingens i utgangspunktet dystopiske innhold gjenstår å se. Ifølge produsent og hovedrolleinnehaver Ingvild Storhaug selv er et hovedmål med prosjektet ”å lage seriøs kunst på et høyt nivå for barn og unge og å vekke deres interesse for samtidige kunstuttrykk”, slik hun skrev i en presentasjon for Kulturrådets prosjekt Kunstløftet i våres.

For tydelig
En høyverdig målsetning, som tydelig kan leses ut av forestillingen i seg selv. Litt for tydelig kanskje. Det er kvalitet i alle ledd. Det er vakkert, det er sprettent og har driv. Men det er noe som mangler; følelsen av en kjerne, et kunstnerisk tyngdepunkt, følelsen av at det er noe mer de vil enn bare å lære sitt publikum opp til å ta til seg ”samtidige kunstuttrykk”. I den sammenhengen virker det som om valget av både figuren Majka og det alvorlige temaet er der mest for å legitimere nettopp det. Som om man har tatt musikken, scenografien, teksten, sangen og bevegelsene på aller største alvor, men har gitt litt blaffen i å utvikle innholdet. Men selv et likestilt uttrykk – ja ikke minst et likestilt uttrykk! – er avhengig av et tyngdepunkt. Uten det blir for eksempel Signe Beckers fantastiske scenografi mest bare det; en kunstinstallasjon som kunne vært en utstilling i seg selv.

Men her er et lite forbehold mot min egen kritikk på sin plass: Barns åpenhet og evne til instinktivt å detektere seg fram til tings iboende kjerne slutter aldri å overraske meg. Og vil ungene for eksempel få lov til å gå i og ta på scenografien og snakke med aktørene etter endt forestilling? I så fall kan Majka, jenta frå verdsrommet – kjem att åpenbare og/eller bli tilført noen dimensjoner som utvider og utdyper det umiddelbare inntrykket av det som foregår på scenen.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER