Mahler og ironigenerasjonen

Des Knaben Wunderhorn: Alte Deutche Lieder (Guttens magiske horn: gamle tyske sanger) er en samling tysk folkedikt, som Gustav Mahler (1860-1911) hentet tekster fra til en rekke sanger for stemme og orkester og stemme og klaver, og som var inspirasjonskilde til hans første symfonier. Konserten 20.april presenterte fjorten av orkestersangene.

Diktene ble samlet inn av Achim von Arnim og Clemens Berntano tidlig på 1800-tallet, som også redigerte og omskrev etter eget forgodtbefinnende, for å rendyrke et romantisk ideal om hva folkediktning skulle være. Fortellingene handler om tapre helter, hjemlengsel, kjærlighet, vandring i naturen og dyreliv, ispedd en generøs dose fantasi, magi og eventyr. Noen av diktene er rene barneregler, mens andre er sterke historier om død og sorg. Det går ingen klar rød tråd gjennom tematikken i Mahlers utvalgte tekster, og hver lied er sitt eget univers: En handler om et esel som er dommer i en sangkonkurranse mellom fugler, i en annen møter vi en predikant som holder andakt for de oppmerksomt lyttende fiskene i elva, en tredje beskriver soldater på slagmarken som står opp fra de døde, og i en fjerde hører vi ropene fra et barn som sulter i hjel på grunn av dårlige avlinger.

I fremstillingen av denne mangslungne eventyrverdenen kommer Mahlers eklektiske komposisjonsstil til sin rett, eller kanskje er det heller komposisjonsstilen som lar seg forme av eventyrene. Musikken er nennsomt sammensatt av gjenkjennelige tonemalerier, som fanfarer, marsjerende tropper og fuglesang, og tvetydige dissonanser, modernistisk tonespråk og skjeve rytmer. Mahler evner å ta alle de ulike uttrykkene på alvor – sorg og lek er like genuint fremstilt, og en gjennomlytting av verket er en emosjonell berg- og dalbane.

Knakende sammenføyninger Kveldens utøvere tar i sin tur Mahler på det største alvor. Johannes Weissers baryton er så rund og varm, men samtidig metallisk og fokusert i hele registeret, at den er en fryd for øret i seg selv. I portretteringen av snakkende fabeldyr, dødsdømte tamburer og deserterende soldater gir han alt, og greier nesten ikke stå stille i sin iver. Han høres riktignok litt anstrengt ut noen steder, og har et og annet teknisk glipptak, men det er kanskje prisen man må betale for å kline til så det knaker i sammenføyningene. Christian Eggens absolutte dedikasjon ser ut til å smitte over på orkesteret, og sammen maksimerer de Mahlers skarpe kontraster med en fintfølelse og intensitet som lar det stå lite tilbake å ønske.

Hos mezzosopran Christianne Stotijn savner jeg dog nyanser – hun har en kraftig stemme med masse klang, men det er som om hun ikke har helt kontroll over den. I perioder høres hun nesten frenetisk ut, en effekt som kanskje er på sin plass i deler av materialet, men det blir fort mye av den. I de helt lavmælte partiene er hun langt mer uttrykksfull, og jeg skulle gjerne hørt mer av alle nivåene derimellom.

Blue Mountain Mahler har også en slags hovedrolle i neste verk: Blue Mountain er et hørespill for to skuespillere og orkester, med Mahlers orkestersang “Ich bin der Welt abhanden gekommen” (Jeg er tapt for verden) som tematisk og musikalsk rammeverk. Diktet er av Friedrich Rückert, og handler om den totale fremmedgjøring, en følelse av å ikke lenger høre til verden, å være oppgitt av den og ha gitt den opp på samme tid.

Skuespillerne sitter på hver sin stol foran orkesteret, og er visst på konsert de også, kanskje den samme konserten som oss? I deres spredte og tilsynelatende hverdagslig dialog dukker brokker av en felles fortid opp. Det antydes at det har vært et romantisk forhold mellom dem, og etterhvert kommer det fram at den mannlige karakteren er død, at han tok sitt eget liv. Musikken veksler mellom å være et slags bakteppe, en egen fortellerstemme, og direkte rekvisitt – når den fortløpende siterer verkene karakterene snakker om. “Ich bin der Welt” smyger seg ut og inn av lydbildet, et par toner her og der, noen ganger kanskje bare en eneste, og andre ganger spilles lengre utdrag. Buene kontrasterer Mahlers uendelig melodiske og inderlige toner med kvasse kanter, brå bevegelser og gnissende strykere.

Teksten balanserer hele tiden på kanten av klisjéenes avgrunn, og er tidvis så banal at jeg vrir meg i stolen. Jeg mistenker at det er noe av meningen: Eivind Buene er også forfatter, og i likhet med flere av romanskikkelsene hans sliter hørespillets karakterer med å ta seg selv alvorlig. Kanskje er de alle preget av å tilhøre ironigenerasjonen, som pakker alle genuine følelser inn i tre nivåer av ironisk distanse. Blue Mountains to rollefigurer er grenseløst ambisiøse, men skamfulle over egne pretensjoner på samme tid. Han var visst pianist, men nådde aldri opp til sitt eget umenneskelige ideal, hun er litteraturviter, men latterliggjør sitt eget arbeid når hun omtaler det. De vil gjerne snakke om livet, døden og musikken, men strever med å få de store ordene til å ligge riktig i munnen. Og bak dem lurer Mahler, og setter ord og lyd på deres livssmerte på en måte de selv ikke kommer i nærheten av.

Alt dette er vel og bra, men stemningen endrer seg i løpet av stykket, og et slags alvor forsøker å sprenge seg vei gjennom lagene, i takt med at Mahlers melodi blir mer og mer fremtredende, og det går opp for oss at den mannlige karakteren egentlig er død. Der kunne det vært et gripende øyeblikk eller to, men teksten er rett og slett ikke sterk nok. Andrea Bræin Hovig og Mattis Herman Nyquist kjemper tappert med sine vage karakterer som både mener og ikke mener det de sier, men det som begynte med friske takter og finurlig snert, ender i sentimentalt melodrama.

I sin helhet fungerer konsertprogrammet strålende. Sammenstillingen av Mahler fremført i tradisjonell forstand, med ektefølt patos og gallakledde solister på geledd, og Buenes musikalske lek, med skuespillere som kommer slentrer inn på scenen i sivil og skravler i vei mens orkesteret spiller, gir artige perspektiver til begge formene.

Som sjanger synes jeg «live hørespill for skuespillere og orkester» er like lovende nå som etter urframføringen i 2014. Så vidt jeg vet har ingen tatt opp tråden, men det er jo som kjent aldri for sent.