Foto: Bård Gundersen

Lyttefest?

Når Oslo-Filharmonien inntar Oslo Spektrum, blir det på sistnevntes premisser. Tåler musikken det?

Oslo-Filharmonien har kalt sitt hundreårsjubileum en «lyttefest», og feiringen varer gjennom hele inneværende sesong. Flere store satsninger litt utenom det vanlige har allerede stått på programmet, som blant annet friluftskonserter i forstedene og et samarbeid med Operaen om Mahlers monumentale åttende symfoni. Målt i ren størrelse, må fremføringen av Carmina Burana i gedigne Oslo Spektrum være det mest ambisiøse prosjektet så langt. Det var over 5000 publikummere i salen, og i tillegg til orkesteret selv og tre solister var scenen fylt opp av rundt 600 sangere fra hele ti kor: Oslo Filharmoniske Kor, Kammerkoret NOVA, Den norske Studentersangforening, Sølvguttene, Operaens Barnekor, og elevkor fra Askim, Foss, Lillestrøm, Rud og Ski videregående skoler.

Carmina Burana er komponisten Carl Orffs klart mest berømte verk. Aller mest kjent er åpningssatsen «O Fortuna», som med sin voldsomme, nærmest teatrale kraft illuderer skjebnen, som ubønnhørlig skrider frem og rammer både høy og lav. Satsen nærmer seg utslitt som dramatisk virkemiddel i film og reklame, men den suggererende effekten av selve musikken er stadig like slående. Selv om verket er mye oppført i sin helhet, er resten av satsene langt mindre av et kulturelt allemannseie. De skiller seg også fra åpningen: Orff har valgt ut 24 dikt fra en samling med flere hundre goliardiske tekster fra 1100- og 1200-tallet. Goliardene var en broket gruppe opprørske munker og teologistudenter som var i opposisjon til kirken og klostervesenet, både i form av sin utsvevende livsførsel og sin satiriske diktning. Det skakende «O fortuna» både åpner og avslutter verket, men imellom kommer tre deler som er langt mer løsslupne og lettbeinte. Del 1 er en hyllest til våren, dels på latin og dels på gammeltysk. Del 2 skildrer vertshusets forlystelser og utskeielser, mens del 3 handler om kjærlighet, både lykkelig og ulykkelig sådan.

På formatets premisser
Denne oppsetningens kjempemessige format gir ikke akkurat musikken de beste forutsetninger, tvert i mot står utfordringene i kø. Oslo Spektrum er ikke tilpasset akustisk musikk, rommet er enormt, og alt må forsterkes for å nå ut. Mye går tapt på veien, særlig det overordnede lydbildet; enkeltstemmer og instrumentgrupper stikker seg frem på bekostning av helheten, overtoner forsvinner, og lyden, særlig fra orkesteret, er til tider komprimert og flat. Avstanden mellom aktørene er et annet problem. Det er langt mellom de bakerste og ytterste korsangerne, orkesteret og dirigenten, og lyden er nødt til å forskyve seg litt, noe som gjør det utfordrende for hele maskineriet å holde samme takt. Det er likevel ingen tvil om at noen (ikke krediterte) lydteknikere har lagt ned en formidabel innsats, for balansen mellom kor, orkester, solister og de ulike stemmegruppene er god.

Under disse spesielle forutsetningene er det særlig ett valg som blir stående for meg som litt underlig. Carl Orff så for seg at Carmina Burana skulle iscenesettes. Det er mye scenevennlig materiale i de lekne sangene om vår, fest, liv og kjærlighet. Når man først velger seg Oslo Spektrum med sin enorme takhøyde, store gulvflater og tilhørende muligheter for visuelle virkemidler, og musikken uansett har begrensede muligheter til å nå sitt fulle potensial, fremstår det som en tapt mulighet ikke å ta i bruk sceniske elementer. Anledningen til å involvere store ungdomsgrupper blir ikke akkurat mindre av en slik idé – mange videregående skoler har for eksempel også danse- og dramalinjer. Det skal riktignok nevnes at scenen og veggen bak korene er stemningsfullt lyssatt av en (heller ikke kreditert) lysdesigner, men det kan jo ikke erstatte en større iscenesettelse.

Isteden satser man alt på et gigantkor, hvis fulle effekt bare i noen grad blir utnyttet. Det er  bare tre av de 25 satsene som lar trykket fra de 600 korsangerne virkelig komme til sin rett: «O fortuna», som kommer to ganger, og den nest siste, «Ave formosissima». I mellomtiden er musikken ofte mer gjennomsiktig og lavmælt, eller fortellende og snakkenær. I mange av disse partiene høres det ut som om det er 30 sangere som synger, og ikke 600. Jeg klarer ikke bedømme på avstand hvordan dette er gjort i praksis, om mikrofonene er skrudd ned for deler av koret, om de er delt i mindre grupper enn partituret tilsier, eller om det bare er et resultat av at mange enkeltstemmer fanges opp i mikrofonene og høres bedre enn helheten. Uansett gjør dette at det musikalske poenget med å ha et kor på 600 personer blir borte mye av tiden.

Delseier over vindmøllene
Når alt dette er sagt, skal jeg også ta høyde for at det naturligvis er andre prioriteringer i spill her enn å skape optimale forhold for selve musikken, og kanskje trenger ikke akkurat denne konserten være «lyttefestens» estetiske høydepunkt. Selvsagt har det mye for seg å introdusere mange hundre elever i videregående skole for klassisk kor- og orkestermusikk på den best tenkelige måten – at de får være med selv. For ikke å snakke om deres slekt og venner, som jeg regner med utgjorde en ikke ubetydelig del av publikummet i Spektrum. Og kanskje er det god nok grunn i seg selv til å velge dette formatet og denne arenaen, selv om musikken ikke får vist seg fra sin beste side.

I alle tilfelle er det grunn til å ta av seg hatten for utøvernes innsats. Etter en rufsete start, der kor og orkester er i skjemmende utakt, kanskje også delvis på grunn av et unødvendig halsbrekkende tempo, har dirigent Dalia Stasevska stort sett full kontroll, og hun loser til og med den gigantiske musikkmaskinen trygt gjennom dristige tempofluktuasjoner. Og når «O fortuna» kommer tilbake helt til slutt, sitter alt som det skal, selv om tempoet er like vilt som første gang.

Korenes innstudering fortjener særlig hederlig omtale, både det de må ha gjort på forhånd med sine respektive dirigenter, men også under Øystein Fevang, som har hatt jobben med å øve med hele gjengen samlet. Alle 600 er bemerkelsesverdig samkjørte; til og med diksjonen er etter forholdene imponerende god.

Selv om lydforholdene gjør at de tre solistene klinger flatere og tørrere enn de selv kan lastes for, gjør de det beste ut av situasjonen. Anthony Gregory overbeviser i tenorariens umenneskelig høye toneleie. Stemmen hans er slank og seig og skaper liv i frasene. Caroline Wettergreens sopranpartier beveger seg også i ytterkanten av registeret, men hun turnerer de akrobatiske høydene uanstrengt og klokkeklart. Baryton Tom Erik Lie er mer ujevn. Hans partier går ikke like høyt for hans stemmefag, men omfanget er stort og sprangene brå. Han er klart best i mellomleiet, der låter det både spenstig og fyldig, mens dybden er delvis grumsete og høyden litt spak.

Og, det skal sies – i de to siste satsene får faktisk kraften fra hundrevis av stemmer hårene til å reise seg på underarmen, og poenget med å samle 600 sangere på én og samme scene hamres ettertrykkelig fast i takt med paukeslagene. Kampen mellom Carmina Burana og Oslo Spektrum blir nødvendigvis en kamp mot vindmøller, men musikken og utøverne bet respektabelt fra seg, det skal de ha.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER