Jeg forsvinder av Arne Lygre. Aarhus Teater, Danmark 2015

Lygre i dansk dogmestil

KRITIKK: Iscenesettelsen av Arne Lygres Jeg forsvinder på Aarhus Teater har teksten i sentrum. Men det sceniske uttrykket kommer dermed litt i skyggen, mener vår anmelder Ole Hval.

Jeg forsvinder er en av fire forestillinger som inngår i Aarhus Teaters prosjekt om å satse på ny dramatikk. Prosjektet utspiller seg på Studio, en av de mindre scenene på teatret, og opererer under det teaterdirektøren kaller ”dogmeagtige vilkår”. Med begrensede ressurser og øvingstid er målet å kunne sette ny dramatikk i fokus, men også å kunne presentere mer av den. Det kan minne om Scene 3 på Det Norske Teatret, som også har gjort den lille scenen til rom for nyskapning.

Arne Lygre er for alvor blitt en av Norges viktigste nålevende dramatikere. Jeg forsvinner (2011) er hans syvende skuespill. I Dramatikkens hus og Morgenbladets dramakanon ble det trukket fram som et av de ti viktigste skuespillene i Norge etter Henrik Ibsens. Lygres form svever et sted mellom det konkrete og det abstrakte. Karakterene har ikke navn, men kalles ”jeg” eller ”min venninne”. Og vi får heller aldri helt vite hvor eller når handlingen utspiller seg. Vi er bare ”i et hus”, eller ”på en strand”.

Jeg forsvinner har et gjennomgående narrativ om en kvinne (”jeg”) som i starten venter på at mannen skal komme hjem, og som etter en udefinert katastrofe må flykte ut av landet med sin beste venninne og hennes datter, uten at mannen er med. Underveis forestiller de tre kvinnene seg andre personer som opplever andre situasjoner. For eksempel ser de for seg åtte kvinner et annet sted i verden som vurderer å donere penger til katastrofen hovedkarakterene er en del av. Karakterene spiller deretter scener som inkluderer menneskene de forestiller seg. Manuset har tre ulike tekstnivåer: Det første er rollenes egne replikker, det andre er disse rollenes sceneanvisninger, og det tredje er replikkene til karakterene i historiene som rollefigurene forestiller seg. Ved å la de ulike nivåene og scenene speile og skygge hverandre, utforsker Lygre temaer som samtidighet, empati og menneskets foranderlige identitet.

På Aarhus Teater er tekstens udefinerbare og flytende skift i tid og rom bevart, og vi befinner oss også her et sted mellom det konkrete og det abstrakte. Store malingsspann er spredt rundt på scenen,  noe som antyder et hus i endring, uten å kommentere tid eller sted. Det brukes minimalt med rekvisitter, og den eneste forandringen i scenebildet skjer ved at det en gang i blant flyttes rundt på spannene. Karakterene har en naturlig innlevelse i replikkene, men de fysiske, konkrete handlingene i stykket blir mer antydet enn spilt ut. Når kvinnene går inn i en situasjon hvor tre personer svømmer for livet, snakker de inn i mikrofoner som henger fra taket, for å antyde at de må holde hodet over vann. Andre ganger kan de si en sceneanvisning, uten å utføre handlingen fysisk.

Den antydende formen kler i utgangspunktet teksten godt. Den gjør det mulig for rollefigurene å gli mellom de ulike tekstnivåene, uten at det blir for kompliserte overganger. Regissør Annika Silkeberg ser ut til å ha jobbet mye med å finne psykologiske motivasjoner og grunner til at karakterene forestiller seg historiene. På et tidspunkt fortelles det om tre kvinner som ligger fastklemt under en kollapset bygning. Jeg-personen gjør først historien håpefull ved å kommentere at ”enkelte striber av lys” skinner gjennom. Etter hvert som historien bygges ut, oppstår en kamp om hvem som skal bestemme hva som skjer med kvinnene: Venninnens datter endrer historien så den handler om én mann og to kvinner. Det at mannen ligger ved en fremmed kvinne, speiler plutselig jeg-personens egen frykt, og som en reaksjon mot den lette tonen mellom de to andre kvinnene skriker hun ut i raseri: ”Og det er bælgmørkt! Ingen striber av dagslys!”. Det ligger hele tiden en spenning i motivasjonen bak historiene, og i hva historiene egentlig sier om hovedkarakterene.

Ekstra komplekst blir det i åpnings- og avslutningsmonologene. Her ser karakterene ut til å forestille seg en person som egentlig er dem selv fra fortiden. Som i disse to tekstutdragene fra jeg-personens åpningsmonolog:

(Fet skrift markerer sceneanvisninger, mens den andre karakterens replikker står i kursiv.)
 

Jeg

Hun rejser sig. Jeg er alene, siger hun. Det er min
styrke, siger hun.

 

Jeg rejser mig fra gulvet. Jeg går omkring i
rummet som om, jeg går i den anden kvindes
rum. Jeg går som om, at rummet her er lige
så lille som hendes
.

De kan ikke ødelægge andet end mig

Jeg giver efter, når det ikke længere kan udholdes.
Ikke før.

Jeg har haft et barn. Havde jeg haft ham endnu,
ville jeg ikke være lige så stærk

…..
 

Jeg
Jeg var svag

Jeg var svag, gentager hun flere gange for sig
selv. Jeg er stærk, siger jeg højt.

Jeg har det godt. Jeg har min mand. Jeg har min
veninde. Hun har en datter. Vi er næsten som en
familie.
 

I tekstutdragene ser jeg-personen ut til å bruke sin forestillingsevne til å utforske sin egen identitet. Det er hun selv som har mistet et barn, men det er som om det skjedde noen andre, ikke henne. Hun selv har en mann og en venninne. I forestillingen framfører skuespilleren teksten med gråten i halsen, og viser på komisk vis tommel opp når hun sier hun er sterk. Det er som om hun vil overbevise seg selv og publikum om at hun er noen andre enn den hun egentlig er.

De ulike tekstnivåene ble utforsket scenisk gjennom bruk av video og mikrofon. Jeg-personens monolog ble framført inn i et kamera og vist på tv-skjermer langs veggene. Hun snakket også inn i en mikrofon og varierte avstanden til mikrofonen. Grepet ble ikke brukt som en direkte overgang mellom de ulike tekstnivåene, men ble i stedet en effekt som kommentere samtidigheten i situasjonen og de ulike identitetene til jeg-personen. Senere flyttet skuespillerne rundt på kameraet og varierte mellom å filme seg selv, snakke i de mange mikrofonene som var spredt rundt på scenen, eller å ikke bruke noen av delene.

Bruk av lyd og video ga på en elegant måte en visuell framstilling av temaene i stykket, samtidig som den kunne blitt utnyttet bedre. Kameravinklene kunne vært variert mer og kunne vist mer enn utelukkende dramatiske nærbilder av karakterene. At det var mange skjermer på scenen, ga også liten effekt, siden de fleste var plassert på siden.

Foto: Rumle Skafte

Et problem med forestillingen som helhet er at det er krevende å henge med på alle nyansene som er lagt inn i spillet. Det er valgt en stil som holder ordene åpen for tolkning, men som samtidig skaper en teksttung forestilling, der man gjerne burde kjenne skuespillet fra før hvis man skal henge med i svingene. Manuset er i seg selv komplekst og filosofisk, og om man ikke får med seg meningen bak ordene som blir sagt, er det lite hjelp i det sceniske uttrykket. Dette blir særlig krevende siden den psykologiske underteksten ofte er tung og dramatisk. Til tross for sterke skuespillerprestasjoner resulterer forestillingen i et noe fattig scenisk uttrykk, hvor man etter hvert blir mettet på dramatisk, gråtkvalt stemning. Mot slutten av forestillingen kommer et friskt pust når jeg-personens mann blir introdusert. Her får vi en ny dynamikk og et nytt perspektiv på tematikken. Men det kommer i seneste laget, og det burde vært gjort grep tidligere som kunne bryte opp tekstavhengigheten og den monotone dynamikken.

Med Jeg forsvinder har Aarhus Teater uten tvil satt dramatikken i fokus, noe som også er et mål med teatrets prosjekt om å satse på nyskrevne tekster. Regissør Annika Silkeberg har utnyttet de dogmeaktike vilkårene til å holde teksten åpen, og de psykologiske tolkningene gir et spennende perspektiv på teksten. Det sceniske uttrykket burde imidlertid ikke komme i skyggen av teksten. Innenfor rammene på Studio scene kunne det blitt skapt et rikere scenisk uttrykk ved å gi publikum pauser fra teksten og skape en mer variert dynamikk.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER