Lydens kamp med formatene

Only Connect, foreningen nyMusikks årlige festival for samtidsmusikk, eksperimentell musikk og lydkunst, fant i år for første gang sted utenfor Oslo, nærmere bestemt i Stavanger. Som i 2016 hadde de slått seg sammen med den omreisende orkesterfestivalen Tectonics. Begge festivalene er viet eksperimentell samtidsmusikk, men der Only Connect favner vidt og bredt hva ensembler og sjangre angår, har Tectonics symfoniorkesteret som ramme.

Lydlig utforskning Ingen av festivalene opererer med et gjennomgående tema. Likevel gikk det en slags rød tråd gjennom de konsertene jeg fikk med meg fredag og lørdag: Only Connects fulle tittel er “Only Connect Festival of Sound”, og i denne utgaven ble det ekstra tydelig at utforskningen av lyd står i sentrum.

Fredagens orkesterkonsert i Stavanger konserthus var i høyeste grad preget av lydlig utforskning. Det første av stykkene, den amerikanske komponisten Christian Wolffs Burdocks, er et av de mest sentrale åpen form-stykkene fra 1970-tallet, der utøverne har stor frihet. I foajeen var fem ensembler av forskjellig størrelse – inkludert et med komponisten selv på melodika og diverse slagverksinstrumenter – plassert rundt omkring i rommet, slik at publikum nærmest ble omringet. Likevel tok ikke musikken spesielt stor plass. De individuelle delene var forholdsvis lavmælte, og det var tidvis ekstremt liten musikalsk aktivitet. Stillheten hadde også en sentral plass i fremførelsen. Burdocks er som flere kammermusikkstykker spilt samtidig, så mens hvert ensemble holdt på med sitt, oppsto det også en besynderlig polyfon musikalsk dialog mellom de forskjellige gruppene. Etter nøyaktig en halvtime var stykket over, og jeg ble slått av hvordan Wolff og de andre musikerne klarte å holde på den musikalske sammenhengen til tross for åpenheten i stykket. Lydlige impulser hadde dyttet på hverandre fra ulike kanter av foajeen, men de hørte alle til samme strøm.

Resten av konserten ble spilt inne i salen. Orkesterstykkene som fulgte Burdocks hadde på et vis samme utforskende utgangspunkt, selv om formatet var betraktelig større og lydnivået langt høyere. Lur og dekor – i kvardag og dommedag er inspirert av gamle folkemusikalske skalasystemer nedtegnet av Erik Eggen og Eivind Groven. De to komponistene, Anders Hana og Morten Joh, var selv solister, på henholdsvis elgitar og langeleik, og renstemt vibrafon og basstromme. Til tross for snurrige påfunn til å begynne med – andrefioliner som hørtes ut som et småsurt spellemannslag, basstrommedrønn som fikk hele salen til å riste – ble det hele snart litt vel monotont og stillestående. Til å være så langt som det var, manglet stykket en form for utvikling. Det ble snarere en overtydelig og iblant litt for høylytt framvisning av uvante intervaller. Også i Naomi Pinnocks The Field is Woven ble det dvelt ved dissonanser, men til forskjell fra Lur og dekor var det en utvikling i denne dvelingen. Meditative enkelttoner i høye strykere og treblås ble vevd inn i et harmonisk språk tydelig inspirert av Debussy, som til slutt bare løste seg opp i luften. Pinnocks stykke oppholdt seg mye i de lavere dynamiske sjiktene, og med det fikk hun i større grad fram klangvariasjoner som gjorde det begrensede notetilfanget mer interessant å lytte til.

Med Kristine Tjøgersens Bioluminescence tok konserten en naturinspirert vending, med en tittel som henspiller på sankthansormer og deres selvlysende bakender. Strykere og treblåsere på scenen var utstyrt med små LED-lys som de blinket med, og hvisking og brumming fra messingblåsere plassert blant publikum fikk det til å virke som om man befant seg i en skog. Etter hvert kom det små musikalske gester og lyder fra stryk og treblås, som vokste ettersom lyset gradvis kom på i orkesteret. Musikken for strykerne og treblåserne ble stadig villere – med Bartók-pizzicatoer som smalt i fingerbrettene – men etter åpningen var messingen tilsynelatende fraværende. Skogsstemningen forsvant relativt fort ettersom lyset kom på, og det hadde vært spennende om de hviskende messingblåserne ble med inn i det nye lydlandskapet.

Orkesterkonserten ble avsluttet med et lydlig frontalangrep: Urpremieren av den svensk-israelske komponisten Dror Fellers stykke Epexēgēsis. Den tyske eksperimentalmusikeren Blixa Bargeld var med som solist, og han resiterte en tekst av den palestinsk-syrisk-svenske poeten Ghayath Almadhoun, som i detalj beskriver opplevelsen av å bli skutt. Ikke sjelden poengterte Bargeld sin egen resitasjon med øredøvende skrik. Strykere og treblås hylte i aller høyeste register og styrkegrad, med et tettpakket og vel så sterkt rytmisk nettverk hos messingblåserne. Feller selv var også solist, og enda mer lyd kom det fra hans live-elektronikk, kontrabassklarinett og saksofoner. Epexēgēsis var åpenbart ikke ment som noen hyggelig og nysgjerrig utforskning av orkesterklang. I stedet hadde verket et krystallklart og ekstremt høylytt budskap. I Almadhouns tekst kom det fram at det var en palestiner som beskrev sin egen død etter å ha blitt skutt av en soldat. Stykket var både en voldsomt ubehagelig beskrivelse av smerten ved å bli drept, men også et flammende innlegg i en ekstremt betent situasjon.

Dirrende eggeskall og smittende spilleglede Lørdagskonserten var viet mindre ensembler i ulike formater og foregikk på Tou Scene, et nedlagt bryggeri som nå fungerer som «kunstfabrikk». Konserten ble en ferd gjennom bryggeriets mange scener, med første stopp på loftet og en installasjon signert lydkunstneren Pierre Berthet. Ting – blåskjell, en enorm ballong, et blad, en bit eggeskall, en halv blikkboks – hang fra et sinnrikt system av ståltråd og fiskesnøre i taket og vibrerte, og når man sto inntil kunne man høre små, fortryllende lyder. Samtidig satt Berthet selv i et hjørne og balet med en gummislange påmontert en støvsuger. Det som begynte som en lydskulptur som blåste luft inn i aluminiumsrør dandert på gulvet, endte betraktelig mer kaotisk og destruktivt da Berthet gjorde sitt beste for å ødelegge skulpturen. Rør og steinheller ble lagt oppå for å legge trykk på slangen, mens den sprellet ukontrollert rundt og blafret i vei som en ballong på avveie; om ikke annet var det plutselige innslaget av prompehumor ganske så forløsende. Likevel var det de små, vare lydene som hang fra taket som virkelig grep tak i meg.

Et av de neste stoppene besto av tre stykker av den franske komponisten Pascale Criton, som har viet sin komponistgjerning til å utforske den aller mest finstemte mikrotonaliteten. De første to stykkene, Circle Process for solo fiolin og Chaoscaccia for solo cello, spilt av henholdsvis Silvia Tarozzi og Deborah Walker, fremsto nærmest som klanglige oppdagelsesreiser inn i fiolinen og celloens verden. Instrumentene var stemt om slik at strengene bare var et brøkdels notetrinn fra hverandre, noe som fikk frem skimrende, nesten umerkelige dissonanser. Det tredje verket, Soar II er skrevet for fiolin, cello og tre stemmer, sistnevnte sunget av Stavanger-trioen Song Circus. De nesten umerkelige dissonansene var fortsatt der, nå også iblandet overtonesang og diverse andre vokalteknikker, men det virket ikke som om interessen for lyden i seg selv var like stor som i de første to stykkene.

Konserten, og med det festivalen, ble avsluttet i samme åpne musikalske landskap som den begynte. Det Stavanger-baserte Kitchen Orchestra slo seg sammen med den amerikanske komponisten og trombonisten George Lewis for å fremføre to av Lewis’ stykker, Artificial Life 2007 og Creative Construction Set™. I begge stykkene ble det musikalske materialet i stor grad bestemt av utøverne selv, og utviklet seg ved at musikerne reagerte på det som ble spilt av de andre. Tidvis var det tilløp til kaotisk kappspilling, men plutselig var det bare enkeltutøvere som sto igjen og spilte. Som i Burdocks var lyttingen vel så viktig som spillingen. Lengden på stykkene var også opp til utøverne, og selv om drøye 50 minutter kanskje var litt i overkant, ble det ble veiet opp av utøvernes smittende spilleglede. Det var rett og slett til å bli i godt humør av.

Orkesterets begrensninger Årets Only Connect favnet omtrent alle formater, fra et helt symfoniorkester til små ensembler og enkeltutøvere, og fra de aller svakeste lydene fra et lite blad til øredøvende orkesterskrik. Musikken som ble spilt fredag kveld befant seg nok i utkanten av repertoaret til et gjennomsnittlig symfoniorkester, og de musikalske prestasjonene var i aller høyeste grad imponerende og dels veldig vellykkede, uansett hva man måtte mene om selve musikken. Likevel opplevde jeg mye av musikken som litt for lik den som allerede bestilles og fremføres av landets orkestre. Det var gledelig å se at Stavanger symfoniorkester behersket musikken så til de grader, men det hadde vært enda morsommere om komponistene turte å gjøre mer. For min del kunne gjerne det eksperimentelle vært enda mer i fokus. Og da orkestermusikken ble stilt opp mot den fem og en halv time lange konsertmaratonen lørdag kveld, virket det nesten litt puslete. Lørdagens verker var definitivt mer eksperimentelle og søkende, men så var de også skrevet for langt færre utøvere og et betraktelig mindre tungrodd kunstnerisk apparat enn det et hvilket som helst symfoniorkester utgjør.