Foto: Erika Hebbert. Scenograf: Olav Myrtvedt. Kostymedesigner: Christina Lovery. Lysdesigner: Kai Roger Havn

Luftig surrealisme og flat buskis

Pang! På Riksteatret vaker stilmessig et sted mellom luftig surrealisme og flat buskis – men det er buskisen som vinner.

Å få lov å bevege seg ustraffet inn i en teatersal er i øyeblikket så sjeldent at bare handlingen i seg selv burde være nok. Det er andre gang i år jeg har hatt dette privilegiet, og jeg må innrømme at jeg ikke en gang sjekket hva som skulle spilles før jeg sa ja til dette oppdraget. Med Pang! skal Riksteatret ut på veien igjen med 43 visninger, fra Hammerfest til Halden. Bare det er fantastisk, selv om de fleste salene antakelig kommer til å være koronaglisne.

Skuespillernes gledesfylte, up-tempo, adrenalinstinne, publikumsfriende framtreden kan være et varsel om en vakker vår. La oss håpe det.

Allergisk reaksjon
Den tyske dramatikeren Marius von Mayenburg er, med hele 12 oppsetninger siden 2001, en av norsk teaters favoritter. Tre av dem på Rogaland Teater under nåværende Riksteatersjef Arne Nøsts regime, hvorav Pang! var den siste, satt opp i 2019. Antakelsen om at timingen den gangen var bedre blir i denne sammenhengen uunngåelig. Von Mayenburg har jo selv sagt at han skrev komedien som en allergisk reaksjon til at Donald Trump ble president. Noe det er umulig å overse, ettersom det jo praktisk talt handler om Trump, i en forvokst gutts kropp. Jeg må innrømme at jeg er en av dem som har hatt CNN gående i timer av gangen helt siden valget, tvers gjennom 6. januar og helt til det ikke lenger var skygge av tvil om at vi nå var kvitt ham. Jeg er dermed også en av dem som kjenner på hvor godt det gjør for sjel og kropp i flere dager på rad å ikke få det oransje trynet og psykopatiske oppgulpet hans brasende inn i synsfeltet. Ja, det kan gå flere timer uten at man hører noe som helst fra over there. Men der satt jeg altså, igjen.

«Når teater overgår virkeligheten» er tittelen forestillingsprogrammets hovedtekst, et intervju med regissør Peer Perez Øian, smykker seg med. Påstanden må jo til enhver tid gis en sjanse, men såpass kan jeg si med en gang at det er nesten utrolig at den har fått lov å bli stående. Alle vet at fiksjonen i dette tilfellet er sjanseløs. Også når man tar de mange fine surrealistiske visuelle virkemidlene som brukes i denne oppsetningen med i regnestykket.

Gullgutt
Rolf Pang (Olav Waastad) er altså mor og far sin lille gullgutt som aldri får den rettledningen og motstanden han fortjener. Iført et stripete Obelix-aktig outfit bare vet han at alt dreier seg om ham selv og at han alltid har rett. Det starter allerede i mors liv, hvor han tar livet av sin egen tvillingsøster. Et ikke spesielt urealistisk scenario, om man skal tro et kinesisk ultralyd-opptak som ble publisert for et par år siden. Selv hadde jeg på et tidlig tidspunkt store problemer med min lillesøsters blotte eksistens, men heldigvis fikk jeg nødvendig korreks akkurat i tide. Fra start er det jo vanligvis barnet som er verdens sentrum, både for barnet selv og dets foreldre. Så begynner den møysommelige prosessen med å gjøre «folk av dem», noe de fleste jo blir.

Men det blir ikke Rolf Pang, som holder familien og de øvrige omgivelsene i et jerngrep, han manipulerer og ljuger og tvinger dem til å tilfredsstille hans behov og snakke ham etter munnen. Regissør Øian ser ut til å ha latt seg inspirere av det klassiske norske revyteatret, der noen kommer inn på scenen, stiller seg upfront mot publikum og sier for eksempel «Einar Gerhardsen» med høy stemme og rynket panne. Allerede da ligger publikum langflate. Så blir det et helvetes leven. Flere kommer inn, roper en masse ord veldig høyt til hverandre, kanskje for å overdøve den hylende latteren fra publikum og sånn fortsetter det, i et heseblesende tempo.

Dukkehus
Her kontrasteres det innimellom av noen spennende scenografiske elementer som potensielt gir oss et alternativt blikk på det som spilles ut, skapt ved hjelp av en sinnrik kombinasjon av digitale og fysiske effekter: Blant annet et dukkehus med miniatyrutgaver av rollefigurene, som formidles via et videokamera og som skaper en slags parallell verden som de levende aktørene forholder seg til. Det hele vaker altså stilmessig et sted mellom luftig surrealisme og flat buskis og inneholder til sammen et spennende potensial, som jeg ikke synes blir utnyttet. For det skapes bare unntaksvis noe ordentlig dynamisk, kunstnerisk møte mellom de to. For det meste avløser de hverandre og lever liksom i hver sin verden, og da er det dessverre buskisen, den enkleste og mest høylytte, som ender opp med seieren. Teksten inneholder også genuint poetiske partier, som dessverre druknes i det frenetiske tempoet og ditto lydnivået. Teksten er oversatt av en spesialist på kombinasjonen av det frodige, groteske og poetiske: Øyvind Berg, som i kjent stil leker seg med ordkombinasjoner og til og med legger inn minst én skjult Shakespearereferanse. Noe som jo passer godt, nå når all verdens spesialister kappes om å gjøre Donald Trump til en blanding av Richard III, Julius Cæsar, Macbeth og Kong Lear:

«Hvis mitt vesen er et stinkende kreatur av en pukkelrygg med klumpfot, så må dere bare bli vant til det. Pent er stygt og stygt pent nok, flakse gjennom skodd og fokk, jeg er lei for det, mamma, du trodde nok at du ville gå av med seieren, men nei, mamma, du gjorde ikke det, folk orker ikke mer av deg etter alle disse årene med det klamme godhetstyranni, nå er det din enebårne sønn som tar kronen, barnet ditt styrter deg fra tronen og smeller igjen alle åpne dører, nå er mismots vinter over oss. Valgkampen er i gang. Vi går rett i valgstudio».

Metateater
Rett som det er trer metateatret inn. Rolf Pang blir «Olav Waastad», som overtar kommandoen over regi og valg av scener. Hvem som er hvem av skuespiller og rollefigur er ikke alltid åpenbart. Waastad fra «gratishaugen i Ullevaal hageby» kaster seg inn i en halsbrekkende, antakelig delvis improvisert, monolog hvor han, i en hybrid mellom Oslo øst og Telemark/Vestfold-dialekt, beretter om sin oppdagelse av arbeiderklassen «over kopp på kopp med besk bitterhet på Knuten Kneiperi». Monologen er et høydepunkt som framkaller hjertelig latter, helt uavhengig av teatersjefens varsel i programmet om at nå skal vi «komme sammen for å le».

Den stiliserte, karikerte spillestilen turneres fint av aktørene, enten de er demonstrativt naive foreldre (Ida Klem og Espen Alknes), sexy barnevakt eller voldelig nabomann og en haug andre roller (Rebekka Nystabakk og Bartek Kaminski). Den eneste som går fri fra det oppspilt groteske er den alltid tilstedeværende kameramannen og dokumentaristen Tom (Peiman Azizpour).

Men det hyles fryktelig mye og liksom «sparkes i alle retninger», som alle teatre av en eller annen grunn skriver i sine programmer når de virkelig skal slå seg løs med en saftig satire. Hva med å finne på noe nytt? For eksempel å sparke i bare én retning?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER