Camilla Kjøll og Kaloyan Boyadjiev. Foto: Erik Berg

Lovende møte

– De fire møtene mellom ny dans og levende musikk i Koreografihuset flyter så fint at de virker som ferdige forestillinger, skriver Sidsel Pape. Operaens nye arbeidsrom for koreografi involverer både balletten, orkesteret og kunstnere utenfor huset.

Onsdag forrige uke viste Nasjonalballetten fram resultatet av årets Koreografihuset på Operaens Scene 2. I vår bød huset også på levende kammermusikk fra det 20. århundre utvalgt av fiolinist og konsertmester i Operaorkesteret Camilla Kjøll, som selv spiller på scenen. Fire nye koreografier ble framført i ett helhetlig utrykk.

Innsider og utsider
Ballettsjef og kveldens konferansier Ingrid Lorentzen sa blant annet at målet med Koreografihuset er å bygge en bro mellom miljøet på innsiden av DNO&B og miljøet på utsiden. I denne sammenhengen kunne det se ut som om "utsiden" betydde koreografer og dansere som tidligere har vært tilknyttet Carte Blanche eller Nasjonalballetten og deretter har gjort karriere i utlandet.

Vebjørn Sundby, Teet Kask, Anne-Linn Akselsen og Kaloyan Boyadjiev har fått 20 prøvetimer hver med selvvalgte dansere. Antakelig er det slik som Lorentzen også antyder, at danserne i tillegg har jobbet på fritiden med koreografiene. For de flyter så fint at de virker som ferdige forestillinger.

Koreografihuset blir ikke mindre interessant ved at ballettsjefen intervjuer både koreografer og utøvere foran teppet, før visningene. Dette gir innblikk i prosessen til hvert enkelt bidrag, og informasjonen beriker opplevelsen ytterligere.

Krigsbilder
Kaloyan Boyadjievs Different Trains gjør sterkt inntrykk. Til sin koreografi fikk han utdelt tredje sats av Steve Reichs verk for strykekvartett og tape, også kalt Different Trains. Fem dansere, tre kvinner og to menn, tematiserer i følge koreografen lengsel, men dansens sammensmeltende møte med musikken gir mening nok i seg selv.

Hadde det ikke vært for at Boyadjiev forklarer motivasjonen bak at kvinnene har på seg mannskjorter, kunne det sett ut som et forsøk på erotisering. Meningen er å illudere kvinners savn etter sine menn, soldatene. For denne tredje satsen av Different Trains heter "After the War" og handler om etterkrigstraumene.

Gjennom hele Different Trains sitter de fire musikerne på en forhøyning sentralt plassert bak på scenen i et gyllengult lys som fanges i røyk. Rommet gir assosiasjoner til en støvete låve der stråler fra ettermiddagssolen slipper inn gjennom sprekker i plankeveggene. Stykket er så sanselig at jeg nærmest kan se høyet.

En annen togreise
I andre sats spiller kvartetten uten dans, men med teksten til musikken projisert på den sorte bakveggen. Jøder forteller om deportasjonen, en ganske annen togtur. Reichs komposisjon tar oss med på en reise som forvandles fra et togsett der hjulene synger om New York og Chicago, til en langt mindre lystig destinasjon stuet i kuvogn. Den lette, oppløftete stemningen transformeres umerkelig til vi ankommer endestasjonen, konsentrasjonsleiren.

Før krigen
Anne-Linn Akselsen tar for seg første del av Reichs Different Trains, som heter "America – Before the war". Hun har tre dansere med i sin koreografi som har tittelen Phyllotaxis, og som i følge koreografen primært har forholdt seg til formene i musikken. Phyllotaxis refererer til systemet i hvordan planter vokser, og bevegelsesmaterialet er blant annet inspirert av dette. Danserne er alle damer, med oppsatt hår.

Sjeldent komplekst
Teet Kask har fått utfordringen å koreografere til György Ligetis Strykekvartett No. 2. Stykket er vanskelig å spille, og det svært sjelden blir framført. Den usannsynlige komplekse og nøyaktig nedskrevne musikken tvinger tilhøreren vekk fra detaljene og mot å ta inn hele lydbildet.

For et utrent øre kan dansen da forsvinne av syne, selv om Kask lenge lar sin ene danser ligge som et lodd fremst på scenen i sin koreografi Clocks´n´clouds. Musikkens dominans over dansen forsterkes ved at utøverne først kommer inn på scenen et stykke inn i verket, når kontrakten med tilhøreren er etablert.

Kunne vært danser
Vebjørn Sundby er mest sparsom i sin meddelelse, noe som også gir færre knagger til å henge hans skisse Before the rain på. Soloen er malt fram av danseren Yoshifumi Inao med myk motstand i bevegelsene. I musikken av Zoltán Kodály er det minst like interessant å betrakte fiolinisten, Camilla Kjøll. Ballettsjefen introduserer henne som at hun ”kunne vært danser”. I møte med Nasjonalballetten er det antakelig det største kompliment man kan få.

Kjøll, som for øvrig er operaorkestrets 1. konsertmester og fiolinist, var den som foreslo en ny type forestilling for ballettsjefen, der det skulle danses til levende musikk og spesielt til disse ikoniske strykekvartettene fra det 20. århundre.

Lab ble til hus
Tidligere ble Koreografihuset kalt Ballettlaboratoriet. Et hus rommer mer enn en lab. I Ballettlaboratoriet var det en forutsetning at arbeidene ble vist helt bart, det vil si uten lys og lyd. Overgangen til Koreografihuset innebærer også at man heretter tar høyde for at dansekunst er kollektiv uttrykksform som tar opp i seg flere andre kunstformer. Derfor er årets fire arbeider også lyssatt av Unni Sanne, og det ble et heldig samspill mellom musikk, bevegelse og lys.

Et slikt rom er med på å utvikle Nasjonalballettens dansere. ”Et godt kompani er et skapende kompani”, sier ballettsjefen som leder oss elegant og vittig gjennom kvelden. Koreografihuset fortsetter til høsten.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER