– «Silverhavet» er en betegnelse på gjennomsnittspublikummet på klassiske konserter. Grått og hvitt hår så langt øyet kan se. Vi vil prøve å bygge opp en ny publikumskrets. Det skal ikke være høytidelig og kjempedyrt, sier Iselin Gjelstad.
Dropper dressen
Gjelstad studerer kultur og ledelse på Handelshøyskolen BI. Sammen med tidligere medstudenter fra Norges musikkhøgskole (NMH), har hun startet foretaket Cieo for å formidle kunst og musikk på en ny måte.
– Mozart var sexgal og en fyllefrans, han. I hans dager møttes folk fra alle lag i operaen. Høykultur er bare fjas; all kunst bør være tilgjengelig for alle. Det trengs ikke et spesielt stort hus som Konserthuset og en fin dress, forklarer Daniel Kjellesvik, styremedlem og medstifter av foretaket.
Hjemmekoselig
Gjengen bak Cieo sitter klare i fotograf John Nordahls atelier på Grünerløkka. Foran et hvitt lerret med Nordahls mørke bildeserie av hodeskaller og forpinte sjeler, står et trommesett omgitt av kjetting, røde kobberkopper, Pringles-bokser og treklosser.
– Vi tenkte: Hvordan bryte barrieren mellom publikum og aktører? Her møter publikum kunstneren i sitt naturalhabitat. Det er ikke noe backstage, ingen avstand eller autoritetsforskjell, sier Kjellesvik.
Det lille lokalet er badet i stearinlys. Mellom små bord med snacks og barkrakker, tusler utøverne rundt og småprater med publikum. Cieo forsøker å gjøre stemningen så uformel som mulig.
– Det kommer an på miljøet. Klassiske konserter tar ofte form som et ritual, hvor det er en uskreven regel for hva slags forståelse du skal ha for musikken, som en barriere. Vi tenker at det må være verdt å være her når det skjer, sier Kjellesvik.
– Når du likså godt kunne sittet hjemme og sett på Derrick, da er det jo bare å holde sofaen, supplerer kveldens trommelsager Dag Magnus Søyland Narvesen.
Beyoncé møter Schubert
Seansen er en del av den nye serien «Smelteverket». Hva som skal smelte sammen, er imidlertid ikke så enkelt å forklare.
– Det er snakk om å formidle opplevelser i skjæringspunktet mellom to kunstformer, ved å spille på flere sanser samtidig. Bildene sier noe til deg. Da får du en opplevelse, kanskje føler du avsky, eller synes det er vakkert. Det samme gjelder for musikk. De to kunstartene står stødig hver for seg, men gjennom sameksistensen forsterker de hverandre, sier Søyland Narvesen.
Dette kan høres ullent ut for et utrent øre, men det er helt greit ifølge Kjellesvik.
– Den vage greia skal ikke være skremmende. Vi må være åpne på at dette er vagt. Vi prøver ikke å definere hva som er kunst, men vi vil vise hva det kan være, sier Kjellesvik.
– Hvis du ser Beyoncés musikkvideo med Schuberts musikkstykke får du en helt annen opplevelse av begge kunstformene – forhåpentligvis, sier Søyland Narvesen med et skjevt smil, i et forsøk på å konkretisere.
Skremsel og sjangerdød
Publikum står klint oppi trommesettet på Grünerløkka. Oppsettet kan virke påtrengende, men Søyland Narvesen mener det er ok med litt diskré press for at folk skal få øynene opp for nye kunstuttrykk.
– Vi prøver å unngå sjangerbåser. Sjangere skaper forventninger. Hvis du ikke svarer til disse, er det vanskeligere å få folk til å oppleve noe nytt. Dette her skjer først når du ser det. Det kan ikke oppleves hjemme. Hvis du ikke fikk det med deg, er det over. Vi skremmer kanskje livet av folk, men de lærer noe allikevel, sier Søyland Narvesen.
Kjellesvik har dessuten en klar plan for å nå ut til skeptikerne med musikk som ikke er like lett fordøyelig som pop og rock.
– Det er mange som sier de ikke liker fisk. Da må vi lage noe skikkelig god fisk, sier han før stillheten senker seg. Søyland Narvesen løfter trommestikkene, klar til å få oss til å smake.
Denne artikkelen er opprinnelig publisert i Universitas.
