Norsk bruktmarked i Petrozdavosk. Foto: Ingunn Mæhlum

Loppemarkedet som scene

INTERVJU: – Når har en ting verdi, når mister eller endrer den verdi, og når blir den søppel? Tidlig i juni inviterte scenograf Hege Pålsrud med seg fem norske kunstnere til Russland for å lage karnevalistisk bruktmarked. Chris Erichsen har møtt henne i Oslo.

En helg tidlig i juni var en av hallene i en nedlagt traktorfabrikk i den russiske byen Petrozavodsk arena for et særpreget tverrkunstnerisk prosjekt. Sammen med lokale selgere omskapte en norsk-russisk armada av kunstnere i alle fasonger hallen til et karnevalistisk bruktmarked. Prosjektleder var den norske scenografen Hege Pålsrud.

Jeg møter henne på utendørskafé i Oslo noen dager etter tilbakekomsten fra Russland. Hun er fylt av det hun har vært med på og snakker omtrent som man kan forestille seg at markedet var; et kaotisk, fargerikt virvar av intervensjoner og overraskelser.

Petrozavodsk er hovedstad i Karelen i Barentsregionen, et satsingsområde i det norsk-russiske samarbeidet hvor det norske utenriksdepartementet deler ut midler til kunstprosjekter med raus hånd. Med mange år bak seg i Tromsø er Hege Pålsrud godt ”integrert” i dette samarbeidet. Hun er utdannet scenograf og vant til å forholde seg til rom med ting i.

Og det kan man jo trygt si at et bruktmarked er.

– Som scenograf har jeg lenge jobbet med ting, stil, smak og den slags. Ideen bak dette prosjektet er av det svært konkrete og samtidig filosofiske og ikke minst økologiske slaget: Når har en ting verdi, når mister den eller endrer den verdi, og når blir den søppel? Jeg vil gjerne være tilstede i det øyeblikket hvor disse forandringene skjer med tingen. Bruktmarkedet, som et sted hvor det skjer parallelle utvekslinger hele tiden, er en naturlig arena for det, sier Hege Pålsrud.

”For what it´s worth”
”For what it´s worth” (For hva det er verdt) var tittelen på prosjektets første, norske variant, som fant sted i Tromsø i 2010. Men det viste seg bokstavelig talt meningsløst å bruke den samme tittelen i Russland.

– ”For what it´s worth” har rett og slett ingen betydning der. Våre russiske partnere foretrakk i stedet filosofen Immanuel Kants mer klassiske begrep ”Das ding an sich”, tingens eksistens i seg selv, uavhengig av vår erkjennelse av den. I Russland har det uttrykket et vell av betydninger og passer dermed godt til prosjektets åpne karakter.

Å få støtte til prosjektet var ikke noe problem. Det var langt verre å komme seg dit, forteller Pålsrud.

– Det startet på verst tenkelige vis, med at søknaden vår om kulturvisum ble avslått. Grunnen som ble oppgitt, var at vår russiske samarbeidspartner er en privat aktør. Det hjalp ikke at prosjektet er ikke-kommersielt og kunstnerisk, tungt støttet av den norske staten. Etter mye om og men endte vi opp med et såkalt forretningsvisum, som kanskje var like greit, siden vi hadde med et lass norske ting vi solgte på markedet. Jeg sa til Nathalia, en av våre russiske venner, at jeg først hadde vært litt bekymret for om vi kunne ta med og selge ting i Russland, men at når vi hadde forretningsvisum, var vi vel egentlig forpliktet til det. Det var Nathalia helt enig i, og mente at hvis noen skulle bry seg om vi hadde tillatelse til å selge, kunne vi jo bare svare: "Your country – your rules!"

Eiendomsutvikler
Hvem var denne samarbeidspartneren?

– Det er en eiendomsutvikler som jobber med å omstrukturere det enorme fabrikkområdet til den tidligere fabrikken Onega traktor. Han viste seg å passe oss perfekt. Da unngikk vi å bli sauset inn i det statlige kulturbyråkratiet og massen av institusjoner og kunstnere med klassisk eller folkloristisk utdannelse som jeg ikke kjenner meg hjemme i, og som oppleves som en del av en nasjonalistisk kulturell satsning.

– Vi var et helt fantefølge av voksne og barn som reiste sammen: Seks kunstnere med menn, koner og barn, til sammen 12 stykker. Det passet godt til et sosialt prosjektet som jo er mangfoldig og basert på improvisasjon. På russisk side samarbeidet vi med folk som jobber med musikk, elektronika, billedkunst, video, installasjoner, og med gjøglere, akrobater, poeter, blant annet.

For Pålsrud var det om å gjøre å slå på stortromma.

– Min erfaring er at hvis man gjør ting smått innen samtidskunsten, føler folk seg fremmedgjorte og trekker seg unna. Jo større man gjør det jo mer er folk villige til å gå med på premissene. Det blir mer karneval og festivalstemning, noe som gjør det lettere å kaste seg ut i det, sier hun.

Egne prosjekter
– Alle kunstnerne hadde sitt eget prosjekt, med utgangspunkt i sin kunstneriske disiplin. Disse prosjektene var i noen tilfeller samarbeider og i andre tilfeller individuelle uttrykk. Forfatteren Morten Wintervold laget et skrivekurs, ”Bli forfatter på fem minutter”. Han var overveldet over responsen. – I Norge ville jeg vært heldig om to stykker stoppet, sa han. I Petrozavodsk strømmet det på med all slags folk. En TV-journalist satt der i et kvarter.

Lysdesigneren Ingeborg Staxrud Olerud tok med lys til å få frø til å gro, frø som var plantet i norsk avispapir. Musikerne hadde en felles stasjon og gjorde individuelle reiser rundt på markedet i samspill med andre kunstnere eller med egne lydprosjekter knyttet til objekter. Dansere, gjøglere og skuespillere, som jeg i planen kaller movers, laget egne små performancer som de gjorde i relasjon til rommet, til tekster eller til ting i rommet. De ulike grupperingene av disipliner fikk ansvar for at det skjedde en aktivitet på deres felt på ulike tidspunkt i løpet av dagen.

Hvordan fungerte kombinasjonen av marked og teatrale innslag?

– Vi vekslet hele tiden mellom tradisjonelt marked og performative prosjekter. Dette russiske vintage-markedet har laget seg en tradisjon som inkluderer underholdningsinnslag og utkledde selgere. Det har dermed i utgangspunktet et performativt preg. Sånn sett bygget vi videre på noe som allerede fantes. Men å snakke om noe som typisk russisk, har blitt vanskelig for meg etter besøket, nettopp fordi prosjektet ga meg innsikt i hvor enormt landet er og at kulturen jeg fant, var en slags sidekultur som man ser og hører lite til.

Beskriv noen performative innslag.

– Vi hadde to store felles performancer hver dag, basert på teknikker som vi lærte oss på felles morgentreninger og samspill med objekter som vi hadde tilgjengelig på markedet. Vi samlet oss derfor rundt 15 minutter før performancen, ble enige om hvert vårt startpunkt, elementer vi ønsket å bruke og en mulig slutt. Sentralt i performancen "En blå tråd" var nettopp en blå tråd, strukket mellom aktørene og gjenstand for improvisasjoner knyttet opp mot objekter på markedet og publikum. På den måten lagde vi en improvisert helhet av lokalet.

Flaske-impro
– "Flaske- improen" var en annen felles improvisasjon hvor publikum ble veldig involvert. Andrey Iudin, en av de russiske musikerne, hadde med en enorm samling med små pepsiflasker som sitt prosjektverktøy. Denne improen ble igangsatt av akustisk rytmeklirr fra Andrey, deretter gikk en og en inn, forsynte seg av flasker og bidro med sampling av lyd, sjonglering, synkrone bevegelser med flasker, flaskeblåseorkester og en gedigen og teatral fylleskål som avslutning. Underveis i denne ble også publikum forsynt med flasker og ble med på både blåseorkester, dansebevegelser og skål. Dette ble live filmet og projisert høyt på veggen, slik at de som sto langt unna også kunne se detaljer i kaoset.

En spesiell film spilte en viktig rolle på markedet.

– Mitt lille prosjekt var inspirert  av  filmen Den russiske arken av Aleksander Sokurov, tatt opp i en tagning over 90 minutter i Eremitasjen i St Petersburg. Den tar for seg 500 års russisk historie, med 867 skuespillere. På bruktmarkedet vårt foregikk også alt i ”en tagning” med disse objektene som er ”uten betydning” i lille Petrozavodsk. Selgere, kjøpere, performere, lysdesignere, fotografer, alle var en del av dette. Filmen levde sitt eget liv som en intim dialog med selgere og kjøpere underveis når det var liten aktivitet fra de andre kunstnerne. Så kunne du se den på et lerret bakerst i lokalet og sånn sett være med på reisen.

– Det interessante for meg med å ta dette prosjektet til Russland, etter å ha gjort det i Tromsø, var å undersøke om vi har ulike motiver for å resirkulere objekter som har med seg en tidsånd eller smak som står i kontrast til det konforme i tiden vi lever i. Er vi på samme nostalgia-trippen, eller er det andre mekanismer? Hva sier det om oss og dem? Er dette en måte å bli kjent med noe av Russland på?

Nytt fenomen
Hvem var kjøperne?

– Det er viktig for meg å presisere at markedet i Russland var veldig likt bruktmarkeder slik vi kjenner dem i Vest-Europa. Samtidig er fenomenet nytt og eksisterte ikke en gang i Petrozavodsk da jeg var der i 2009. De som selger er nesten alle slags folk, men de som handler er nok i stor grad studenter, folk med utdannelse og kanskje liberale yrker, som i Norge. Det nye i Russland ser dermed ut til å være at man går på marked for å få en nostalgia-trip knyttet til Sovjet-tiden, som noe visuelt morsomt, men også med respekt for en tid hvor man faktisk produserte noe i Russland.

Hva var den største forskjellen på markedet i Russland og Norge?

– I Norge opplevde jeg at bruktmarkedet kunne si noe om by og bygd, at selgere med uuttømmelige dødsbo på landet med forundring så hvordan studenter og kulturfolk i byen kastet seg over ”mannskjiten”. Samtidig virket det som at både selgere og kjøpere brukte markedet litt for å lette sin samvittighet i overflodssamfunnet. Selgere uttrykte at de selv var veldig glade i å handle og ikke kunne kjøpe nytt før de hadde solgt unna tilsvarende.

Det som var den store aha-opplevelsen i Norge, var at mange ting kjøpt på markedet var impulsskjøp som ble stuet vekk så snart kjøperne kom hjem. De hadde rett og slett kjøpt opplevelsen mer enn tingen. I Russland ga selgere uttrykk for at de solgte ting for at objektene de ikke trengte skulle få et nytt hjem, ikke at de skulle tjene penger, og at det var viktig å ta vare på ting med kvalitet. Noen selger også av nødvendighet, noe som knapt skjer i Norge.

Til bruktmarkedet hører også et sideprosjekt med intervjuer. 

– Sideprosjektet er ikke ferdig i Russland, men jeg fikk inntrykk av at de russiske kjøperne var opptatt av at markedet kunne tilby produkter med høy håndverksmessig kvalitet. En av de russiske journalistene sa også til meg at hennes mor hadde begynt å samle på russisk porselen på markeder for å skape den arven hun selv ikke hadde fått. Det kan jo sees politisk også: I et land hvor historien kastes rundt i hver generasjon, lager man sin egen håndfaste historie i ting.

Forberedt på alt
Hvordan gikk samarbeidet med russerne?

– Vi opplevde at folk i det miljøet vi fant i Russland var veldig åpne. Uforutsigbarheten i deres daglige tilværelse gjør at de til enhver tid er forberedt på at alt kan skje rundt dem. Dette gjaldt både publikum og kunstnerne. Selvfølgelig hadde vi språklige og kulturelle misforståelser underveis, men mitt russiske team viste en enorm fleksibilitet og oppfinnsomhet for å få til ting. Bare det å finne noen som leier ut lysutstyr eller sceneplattinger er vanskelig i denne byen med 300 000 mennesker. Det er rett og slett ikke penger ute i det frie markedet, utenfor det statlige, til å realisere denne typen prosjekter. Så alle som sier det er vanskelig å jobbe i Russland: Kom til meg, så skal dere få høre en annen historie!

Sier Hege Pålsrud.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER