Statoils anlegg ved Melkøya, 2007. Foto fra Wikipedia

Lokalglobalt samfunnsteater

KRITIKK: – Nordting er en blanding av feiring, harselering og kritikk som både avvæpner og treffer. Ragnhild Freng Dale har sett ungdom i Hammerfest stemme over egen fremtid.

I forestillingen Nordting får Hammerfestungdommen som skal arve oljeindustri, tapte fiskekvoter og en varmere atmosfære – selv stemme over egen fremtid. 

Nordting er første forestilling på programmet i årets Dansefestival Barents. Publikum er stort sett elevene ved Hammerfest videregående skole, samt lærere og noen interesserte som har funnet veien til skolens aula. Forestillingen er et tilbud fra Den kulturelle skolesekken og er rettet direkte mot elevene; de som i følge programmet «skal arve både Melkøya, en atmosfære full av CO2, fisk de ikke eier, og en økende global kløft mellom fattig og rik.». Det handler om makt, penger, og naturressurser, men også om demokrati og samfunnsdeltagelse, fremført med glimt i øyet og med lokale aktører som sentrale bidragsytere.

Kontroversiell
Nordting skapte kraftig debatt da den åpnet i Harstad under Festspillene i Nord-Norge i 2014. Enkelte lokalpolitikere forlot salen i sinne og mente kunsten ikke skulle harselere med festivalsponsoren Statoil, mens kunstneren selv, Amund Sjølie Sveen, uttalte til Nord24 at reaksjonene viste at forestillingen traff et ømt punkt og lyktes i å skape debatt.

Problemstillingen er om mulig enda mer aktuell i Hammerfest etter at oljeindustrien gjorde sitt inntog utover 2000-tallet.  Statoil har hatt gassproduksjon på Melkøya siden 2007, og de siste årene har også det italienske oljeselskapet Eni kommet til byen for å drifte oljefeltet Goliat, selv om dette enda ikke er ferdig utbygd.

Alt dette – og hvordan oljen, fisken og samfunnet henger sammen – er gjennomgående tema i forestillingen. Seansen åpnes av ingen ringere enn ordføreren i Hammerfest, Alf Jacobsen, eller «han Alf», som han også omtales som. Han bedyrer at dette er en utfordrende og tankevekkende forestilling både politikere, oljebaroner og andre har godt av å se, og hans tilstedeværelse som seg selv og som aktør i fiksjonen, plasserer både kunstens virkelighet og virkelighetens kunst inn i rommet før Sjølie Sveen styrer skuta videre.  

Leker med kategoriene
I en underholdende og lettbent tone får vi servert en historie som starter ved livets begynnelse og går frem til dagens samfunn i nord. Powerpoint-foredrag, dansesekvenser og avstemninger der publikum deltar, avløses av musikkinnslag med lokale krefter, hvor blant annet mannskoret og skolens egne elever opptrer til solid applaus fra salen. Statoil-logoen er en gjenganger, først som solen som har skapt jordens levevilkår, og siden i andre inkarnasjoner der olje spiller en sentral rolle. Også fisken som en hovedressurs i nord er et stadig tilbakevendende tema, og de mange interaktive elementene trekker publikum med inn som deltagere i Nordtingets konstitusjon.

Sjølie Sveen og kollegene fokuserer på nord. Hit kom folk for havet og fisken, og det samme folket var sjefer i eget land frem til søringene kom og kristnet landet på tidlig 1000-tall. Vi minnes på at Nord-Norge aldri skrev under på Grunnloven – invitasjonen til å bli med til Eidsvoll kom, som kjent, for sent til at de rakk frem. Avstanden er knapt mindre i dag, og det er ikke fritt for at andre politikere, spesielt Støre, får gjennomgå for sin retoriske oppfinnelse av «Nordområdene» eller «the High North» for 10 år siden.

Sangen «Kor e hammaren, Edvard?», fremført med patos og bevegelse, understreker det gapet som finnes mellom småbåtene og de store trålerne som i dag tar mesteparten av fisken. Edvard får ikke jobb lenger, men må «nave», selv om han nok kan kjøpe en iPhone som er billigprodusert i Kina eller reise til Haparanda og handle på Ikea – den første Ikea-butikken som ligger nær nok til at nordlendingene kan kjøre dit, åpnet først i 2002.

Forestillingen peker på hvordan Findus og fiskeforedlingsindustri forsvinner,, og knapt noen av publikummerne viser stemmetegn når de spørres om de kunne tenke seg en jobb i fiskeriet. Samtidig er det ikke noe overveldende flertall som ser for seg jobb i oljeindustrien heller – et tegn på at krisen også er kommet til nord, eller at ungdommen ser lenger enn fossilalderen? Uansett grunn – som minne fra forgangen tid får vi servert  fiskepinner med remulade, før nye sangnumre med oljetønner og oljedans setter oljeselskapenes sponsing og godviljekjøp på agendaen.

Imponerende logistikk
Sjølie Sveen og hans kolleger har gått dypt inn i samfunnsveven, og det de trekker frem både angår og engasjerer publikum, samtidig som det er avvæpnende vellaget. De er godt hjulpet av mengden lokale aktører som er trukket inn, samt hjelpere som får logistikken til å fungere med å trekke inn et piano her, dele ut fiskepinner der, og organisere slik at alle i publikum har det de trenger når vi blir oppfordret til å delta. Ved inngangen har vi fått utdelt stemmeskilt med Nordtingets våpen – en stående rein med et gammeldags fiskeredskap i nevene – og disse tas i bruk av de fleste som sitter i salen.

Nordting. Foto: Amund Sjølie Sveen

 

Grepene fungerer; enten det er skuespillerne som hamrer løs på oljetrommer eller mannskoret som synger Hammerfestsangen, gjør den konstante vekslingen at alvoret i budskapet letner, og holder interessen gjennom en forestilling som varer mye lenger enn en vanlig skoletime. Skytset og spørsmålene rettes også mot oss i publikum – kanskje spesielt med tanke på hvordan lokaldemokratiets delvis har spilt fallitt i Hammerfest, hvor kun 50% stemmer ved valg samtidig som Ap har et overveldende flertall, og ordfører Alf har sittet rekordlenge.

Demokratiets retur?
Stemmeskiltene får også en hovedrolle mot slutten av forestillingen, hvor det i Nordtingets ånd stemmes over samfunnets videre utvikling. Så hva mener Nordtinget, når Hammerfestungdommen får bestemme?

Da skal Nord-Norge bli en egen stat, ta kontroll over ressursene og ha selvstyre. Ordfører Alf velges på livstid. Hammerfest videregående – olje- og gassindustriens proteinfabrikk – vil like godt stikke sugerøret rett i den private kassen og bli Goliat Arktisk Læringssenter med marsipankake og cola hver dag. Røkke, derimot, lever farlig: et overveldende flertall stemmer for å etterlyse ham for grovt fiskeran. Og Melkøya, spør Sjølie Sveen? Industrien kommer til å dø på et tidspunkt uansett, så skal den stenges ned og bli en fornøyelsespark? Her er stemmetallene litt delte, men ved ny avstemning er det flertall for å beholde produksjonen.

Men å bytte ut kommunevåpenet slik at dagens isbjørnmotiv blir en oljedråpe, er bare å glemme – i alle fall om dette publikummet får bestemme. Ungdommen vil heller gi tusenlappene til en internasjonal organisasjon for å bevare isbjørnene enn å spise marsipankake og feire oljedråpe i kommunevåpenet.

Lokalglobale spørsmål
Nordting setter virkeligheten i en ramme som kaster den tilbake til oss i en blanding av feiring, harselering og kritikk som både avvæpner og treffer. Kunst og virkelighet avløser hverandre konstant, og de tre på scenen får med seg publikum inn i det smått absurde universet hvor verken de historisk eller nåværende mektige er fritatt for demokratisk kritikk. Budskapet er også klart: det som skjer i nord, enten det er handler om Røkke og fiskekvotene, om Statoils gassflamme, eller italienske oljebaroner som kaster småpenger til kulturen, skjer det ene og alene fordi vi, publikum og innbyggere i Hammerfest og Norge, godtar det.

Avslutningssangen synges av en elev på skolen som opprinnelig er fra Syria, og er en norsk oversettelse av svenske Laleh sin låt med det passende navnet «Goliat». Hun synger varmt og ektefølt om samhold og mot, og kommentaren om dagens situasjon er tydelig. Samtidig, når refrenget om at «vi skal slåss mot Goliat» kommer opp på storskjerm, er det både meningsfylt og symboltungt på samme tid.

Ambisjonen til Nordting, om «å sette i spill spørsmål omkring olje, kunst, og makt i en lokal kontekst», kan sies å ha lykkes godt. Om forestillingen klarer å reelt flytte makt – utover å donere noen tusen kroner til isbjørnenes bevarelse – er det kun fremtiden som vil vise. Den makten ligger, bokstavelig talt, i publikums og Hammerfestungdommens hender.


Artikkelen er laget med midler fra prosjektet Periskop, som handler om å utvikle og styrke kritikk av kunst for barn og unge. Scenekunst, Kunstkritikk, Barnebokkritikk og Ballade er eiere av prosjektet og nettsiden Periskop.no, som har finansiering fra Norsk kulturråd.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER