Foto: Sebastian Dalseide. Scenograf og kostymedesigner: Judith Philipp. Lysdesigner: Carina Backmann

Livskraftig virkelighetsflukt

Den vellykkede dramatiseringen av Madame Bovary er ubarmhjertig med karakterene, men det hele er allikevel gjennomført i Flauberts ånd.

Sterke kvinneskikkelser dominerer store deler av vårprogrammet ved Den Nationale Scene i Bergen. For tre uker siden var det Nora Helmer som var i sentrum da Henrik Ibsens Et dukkehjem hadde premiere, tett etterfulgt av nypremieren på monologforestillingen Bjørnejegerskens bekjennelser, basert på Berit Hedemanns roman fra 2018, der den godt voksne Birgit Bergemoen tar et oppgjør med livet sitt. Rett før smittevernrestriksjonene på ny førte til at flere institusjoner i Bergen valgte å stenge dørene, rakk iscenesettelsen av Madame Bovary så vidt å ha premiere på Store Scene før resten av spilleperioden ble utsatt til 19.april i påvente av lysere tider.

Kvinneportrett og samfunnssatire
Like mye som Gustave Flauberts roman Madame Bovary fra 1857 inneholder et av verdenslitteraturens mest kjente kvinneportrett, er det også en samfunnssatire som gjør narr av datidens franske samfunn. I romanen følger vi hovedpersonen Emma Bovary fra hennes oppvekst som bondedatter, gjennom tiden på klosterskole der hun leser kjærlighetsromaner i smug, til hun gifter seg med den eldre legen Charles Bovary og blir legefrue i en søvnig by i provinsen. Ganske snart begynner hun å kjede seg. Hun forsøker å fylle tomrommet i en grå tilværelse, og mens hun lengter etter noe grandiost og storslått, etter intens og himmelhøy lidenskap og luksus, opplever hun at virkeligheten fylles med endeløse skuffelser. Hun er utro mot ektemannen, er en elendig mor for datteren Berthe, og tar opp så mye gjeld at ektemannen går konkurs, før hun til sist begår selvmord med arsenikk. Flaubert skildret en kvinne som ikke angrer.

Det er ti år siden jeg leste Madame Bovary for første gang, og da jeg plukket opp boken på nytt nå, var det nettopp formen og språket jeg festet meg ved: Setningenes innstendige rytme, det billedrike språket som skildrer både mennesker og miljøer på en levende måte og den utstrakte bruken av fri indirekte diskurs. Spesielt sistnevnte skrivestil skaper en dirrende ambivalens i teksten fordi fortellerperspektivet glir sammen med romanpersonenes perspektiv og gjør at man blir usikker på hvem som snakker og fra hvilken posisjon. På denne måten oppstår en distanse som gjør at fortellingen gjennomsyres av ironi mens menneskenes latterlige og gjenkjennelige selvbedrag blottstilles for leseren. Flauberts språklige håndverk forvandler romanens ofte banale handling til ord som borer seg inn i hukommelsen og blir værende.

Ironisk grunntone og stor fortellerglede
Regissør Melanie Mederlind har sammen med Mari Vatne Kjeldstadli laget en dramatisering som lykkes i å levendegjøre den ironiske grunntonen i Flauberts roman på scenen. Skuespillerne veksler uanstrengt mellom direkte replikker og på å beskrive seg selv i tredjeperson. De bytter også på de mer fortellende replikkene som beskriver situasjonene. I likhet med romanteksten, skaper dette en effektiv avstand til handlingen som resulterer i en gjennomgående komikk i scenene. Noe så lite som at Charles’ mor, i Sissel Ingri Tank-Nielsens skikkelse, tørt sier «Charles’ mor hadde ikke sagt et ord. Ingen hadde spurt henne til råds, verken om svigerdatterens kjole eller arrangementet», er nok til å fremkalle latter hos publikum. Det er stor fortellerglede og overskudd i dramatiseringen, og Mederlind og Kjeldstadli har valgt gode sceniske løsninger som gjør at handlingen skrider lett og uanstrengt fremover – for eksempel spilles enkelte av Emma Bovarys indre monologer ut mot de andre karakterene. Dramatiseringen følger handlingsgangen i romanteksten, men har en kortere og mer effektiv fremstilling der sentrale scener fremheves. Der romanen i større grad er et bitende samfunnsportrett og veksler mellom flere perspektiver, sirkler denne iscenesettelsen rundt Emma Bovarys perspektiv og lar henne få størst fokus. Dramatiseringen utelater skildringene av oppveksten på landet og tiden på klosterskole, og det gjør at den uskyldsrene Emma vi møter i begynnelsen av Flauberts roman ikke eksisterer her.

Lekende og latterlig
Gjennom en kombinasjon av tablåeffekter og frontalt spill langt fremme på scenen, tas hele scenerommet i bruk på en dynamisk måte som gjør at vekslingen mellom forgrunn og bakgrunn blir sømløs. Når samtlige medlemmer av skuespillerensemblet står på scenen sammen, er det god flyt i spillet, og det er befriende hvordan regien ofte betoner det humoristiske, banale og klisjéfulle i situasjonene. Når vi får se hvordan Emma, hushjelpen Felicité, Charles’ mor og apotekeren Homais blir skrekkslagne vitner til at Charles utfører en mislykket operasjon av klumpfoten til en ung stallgutt, hører vi bare smerteskrikene fra et sted utenfor scenen inntil Charles, spilt av Jonathan Filip, kommer inn i en operasjonsfrakk full av blod. Han ser litt overrasket på dem alle sammen der de har klumpet seg sammen i redsel helt til venstre på scenen.

Latterlig og komisk er det også når Emma, spilt av Emilia Roosmann, og elskeren Rodolphe, spilt av Eirik del Barco Soleglad, legger ut på ridetur ikledd ridetøy: De later som de rir ved å løpe travende rundt på det roterende scenegulvet. Scenen der Emma og Charles reiser i operaen skaper også et uventet brudd: Med ett setter de seg ned på første rad blant publikum, og mens en operarie fyller rommet ser vi lenge på et tomt, hvitt lerret mens vi overhører den banale samtalen dem imellom om operaen. Og når Emma dør får vi i motsetning til den lange dødsscenen i romanen, en mye kortere scene som ender med at legeektemannen Charles roper «Hjelp! Hjelp!» og sitter klossete igjen. Like frydefullt er det at både Charles og elskeren Léon stadig er så opptatt av Emmas datter Berthe, mens hun selv knapt enser henne. Emilia Roosmanns tolkning av Emma Bovary er i denne versjonen en impulsiv, lidenskapelig, rasende, patetisk og egoistisk kvinne som ikke fornekter seg noe. Roosmann spiller med en impulsivitet som gir en følelse av at hva som helst kan skje.

Virkningsfulle tablåer
Det er fullt av stemningsskapende tablåer som fester seg til netthinnen. Scenograf og kostymedesigner Judith Philipp og lysdesigner Carina Backman har skapt et enkelt og elegant scenebilde. Det er lite scenografi, og rekvisittene er få, men til gjengjeld er resultatet smidig. Et spisebord med stoler som kommer langsomt opp på scenen fra en luke i scenegulvet, blir åsted for store deler av handlingen. Spisebordet dukker opp i en scene for så å forsvinne ned igjen i gulvet i den neste. En rekke lange remser med LED-lys som henger fra taket knytes til små gardiner og lyser opp scenen når Emma og Charles drar på ball. LED-lysene omgjøres i en annen scene til en soppformet lysende skulptur Emma og elskeren Rodolphe forsvinner inn i. Ikke minst bidrar en sirkelformet, roterende plate på scenegulvet til at Emmas verden bokstavelig talt spinner rundt flere ganger.

Den utstrakte musikkbruken, som blant annet består av smakebiter fra kjent klassisk musikk og bruddstykker fra en versjon av Yann Tiersens musikk til filmen Amélie fra Montmartre (2001), bygger opp om den scenografiske og visuelle helheten og akkompagnerer små sceneskift der det er like naturlig at byens innbyggere snakker sammen som at riggerne flytter scenelys. På denne måten etableres det en egen logikk. Til tross for at storparten av kostymene og rekvisittene tilsier at handlingen foregår på midten av 1800-tallet, aksepterer jeg likevel umiddelbart at kjøpmannen Lhereux, spilt av Kamilla Grønli Hartvig, er en slags kvinnelig influencer kledd i lys, moderne dress som filmes av en kameramann og projiseres på storskjerm. Emma Bovary er også tidvis utstyrt med en Mac, uten at det gjøres noe stort poeng av det. Det er godt å slippe tvungne forsøk på modernisering av stoffet og isteden bli utsatt for slike små, kolliderende detaljer som yter subtil motstand.

 Det som forsvinner i regissør Mederlinds tolkning av Madame Bovary når det ironiske, latterlige og komiske betones så sterkt, er den melankolske, lyriske klangbunnen som finnes i Flauberts roman. Selv om han gjennomgående latterliggjør karakterene sine, kan man tidvis merke at han har en omsorg for dem og at et alvor trenger seg frem et sted under all ironien. Mederlind er på sin side langt mindre barmhjertig med karakterene, men til gjengjeld er det noe treffende og helt på kornet med denne iscenesettelsen som gir meg en følelse av at den er i Flauberts ånd likevel.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER