Livet og døden i barneteaterformat

At det er såpass befriende å møte teater for barn med mot og ambisjoner, er et tankekors i seg selv. Men det er det altså. Forestillingsserien Klassikere for kids snakker ikke ovenfra og ned, og de undervurderer absolutt ikke barns evne til å reflektere over eksistensiell tematikk. Dette er beundringsverdig, men spørsmålet er hvorvidt de muligens overvurderer – og hvorvidt man i forsøket ender opp med å skremme noen og kjede andre?

Til fyret er andre del i forestillingstrilogien – som begynte med Faust og avsluttes med Forbrytelse og straff. Alle forestillingene er dramatiseringer av kjente klassiske skjønnlitterære verk, og selv om bøkene retter seg mot et voksent publikum, er disse forestillingene myntet på barn/ungdom. Til fyret er basert på Virginia Woolfs roman med samme tittel, skrevet i 1927. Romanen er sentrert rundt familien Ramsey. Den begynner sommeren 1910. Herr og Fru Ramsey er på sommerstedet sitt på Isle of Skye i Skottland sammen med sine åtte barn og et knippe inviterte gjester. I forestillingen er persongalleriet kuttet ned til herr og fru Ramsey og deres yngste barn James, samt gjesten Lily Briscoe.

Krig og fred Før selve forestillingen starter, ønsker manusforfatter Eirik Willyson publikum velkommen. Han introduserer forestillingen, boka den er basert på og forfatteren. Deretter vises en kort film, som innledes med følgende setninger: ”Nå skal du få høre om en forfatter som het Virginia Woolf. Hun begikk selvmord ved å fylle lommene sine fulle av stein og skritte ut i en stri elv. Hvorfor gjorde hun det, spør du kanskje. Hun var vel så lei seg at hun ikke ville leve lenger, svarer jeg.” Deretter forteller fllmen videre om tidsånden boken ble til innenfor – skuffelsen over førkrigstidens tro på fornuften og første verdenskrigs demonstrasjon av hvordan rasjonell tankegang også like gjerne fører til effektivisering av krigsmaskineriet.

Det er uvant hard kost til barneforestilling å være, og dette er altså bare begynnelsen. I løpet av de knappe fem minuttene filmen varer, er vi innom Sigmund Freuds teorier om underbevisstheten, vi får gjentatte ganger høre at alle skal dø, og rett før filmen avsluttes og vi sendes inn i forestillingen, blir vi minnet på at det er de fine øyeblikkene som er verdt å ta vare på – det er disse som (forhåpentligvis) utgjør vår opplevelse av tid i etterkant.

Tid som strekkes Filmen forbereder publikum på at forestillingen ikke har et tydelig narrativ, samt den eksistensielle tematikken. Selv om filmen tematiserer tid, og hvordan tid oppleves ulikt, så er også tid en litt komplisert faktor i forestillingen. På klassikereforkids.no står det om forestillingen at den blant annet handler ”om ensomheten vi kan føle i det vi erkjenner at alle er – i alle fall delvis – alene om sin indre virkelighet, og at alt og alle før eller siden forsvinner. Men så finnes det gylne øyeblikk, øyeblikk der tiden strekkes ut, fylles av varighet og mening og glede.”

Rent praktisk innebærer dette at forestillingen er strukturert rundt en rekke bilder mer enn hendelser. Scenegulvet er dekket av kunstgress, og i bakgrunnen ser vi omrisset av et hus med hvite tyllvegger. Foran huset står et enslig tre, som lesere av Til fyret kan gjenkjenne som et sentralt motiv i bildet til kunstneren Lily. På scenen står regissør Hildur Kristinsdottir, og senere i forestillingen blir det klart at hun forestiller nettopp Lily. Majoriteten av forestillingens scener omhandler derimot James og foreldrene hans. Først James (Jimmie Jonasson) som stirrer på en gul ballong som svever midt i scenerommet, og allerede her strekkes øyeblikket ut. Scenen dveler ved James og hans fascinasjon for ballongen, som representerer fyrhuset. Deretter følger en rekke scener med foreldrene og sønnen. James ønsker så inderlig å reise til fyret – og der herr Ramsey (Magnus Myhr) er en gledesdreper, nærer moren (Maria Ramvi) opp under håpet. Bildene viser fram de kompliserte relasjonene og det store spekteret med følelser som preger dem. Etter hvert entrer også Lily scenen, og fotoapparatet har erstattet staffeliet fra boka. Så dør fru Ramsey, og vi forflytter oss ti år fram i tid til 1920.

Til fyret. Black Box Teater 2013. Foto: Kristinn Gudlaugsson

Psykoanalytisk blikk Forestillingen lener seg delvis på psykoanalytiske tolkninger av romanen, mens de feministiske temaene er tonet mer ned. Men man tolker også i denne versjonen Lily som en representant for Virginia Woolf – eller kunstneren, og lar derfor regissør Hildur Kristinsdottir portrettere henne. Dette blir særlig tydelig i forestillingens avslutningsscene, hvor man i voice-over leser romanens siste setninger om hvordan Lily ferdigstiller sitt bilde. Som det står i min engelske versjon: ”It was done; it was finished. Yes, she thought, laying down her brush in extreme fatigue, I have had my vision.” Men dette virker litt påtatt i forestillingen; komposisjonen henger ikke helt sammen. Dette har nok sammenheng med at forestillingen kun er et utsnitt av romanens mange bilder, slik at sekvenser som dette taper kompleksitet idet de flyttes ut av sammenheng.

Dette fører også til at flere av tablåene blir en tanke for dvelende. Noen av bildene har rett og slett ikke et sterkt nok innhold til at de tåler at man trekker i tiden på denne måten.

Til fyret er en forestilling som hadde vært tjent med et litt sterkere støtteapparat – og muligens noe dramaturgisk assistanse. For kritikere og skribenter som i en årrekke har mast om at man skal ’ta barn på alvor’, så er det vanskelig å se for seg større alvor enn denne forestillingen inneholder. Men det er mulig forestillingen rett og slett gaper over litt for mye her. Likevel – Til fyret inneholder en rekke vakre og minneverdige scener, og sannsynligvis er det disse som vil skinne i min bevissthet som gylne øyeblikk i framtiden.