S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Julie Rongved Amundsen – 5. oktober 2018

Mye lek og litt magi

Ulla Marie Broch som Georgs bestemor. Scenografi og kostymer: Gjermund Andresen. Lysdesigner: Øystein Hetmann


Publisert
5. oktober 2018
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk Teater

Georgs magiske medisin, Riksteatret, premiere 4. oktober 2018

etter en roman av Roald Dahl.

Regi: Morten Joachim Scenografi og kostymedesign: Gjermund Andresen Lysdesign: Øystein Heitmann Musikk og sangtekster: Gunnar Eiriksson og Espen Mauno Koreografisk assistanse: Kristin Ryg Helgbostad Produsent: Wenche Viktorsdatter Paulsen

Med: Espen Mauno, Ulla Marie Broch, Ellen Andreassen, Kristian Winther, Tore Thorvaldsen Sandbakken og Andreas Bratlie


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/litt-magisk-medisin/
Facebook

Riksteatrets oppsetning av Georgs magiske medisin er magisk nok, men tyr til flere litt for billige triks for å få publikum på sitt lag, som om de ikke stoler på kjernen i sitt eget arbeid.

På vei hjem fra Riksteatrets oppsetning av Roald Dahls bok Georgs magiske medisin er min nesten fem år gamle medkritiker ettertenksom. Det er noe magisk som har skjedd, og hun har sett det, men hvordan går det an? Når Georgs bestemor får smake på hans tilfeldig sammensatte og ekle, men magiske, medisin begynner det først å ryke av henne, før bena hennes blir kjempelange. Skuespiller Ulla Marie Broch blir heist opp langs bakveggen, men med et ekstra langt skjørt ser det ut som om det er bena som har vokst. ”Hun er jo bare et vanlig menneske! Hvordan kan hun bli så høy?” Mitt forsøk på å svare vagt for å la magien dvele fungerer ikke, dette vil hun forstå, men det gjør ikke noe, for forklaringen på teatraliteten er nesten like magisk som hendelsen i seg selv. ”Ja! Hun satt fast i veggen!”

Det er egentlig ganske lett å forstå hvorfor man vil gjøre teater av Roald Dahls bok Georgs magiske medisin. Dramaturgisk sett er fortellingen i boken enhetlig, drevet frem av én enkel intrige, og handlingen utspiller seg på samme sted over kort tid med to tydelige akter. Det er bare det at det skjer magiske ting som at bestemoren plutselig blir høyere enn huset og at dyrene blir digre før alle sammen blir små igjen. Det er elementer man kan tenke seg kan være litt vanskelig for teaterformatet å ta kontroll over.

Magi Det er teatermagien som er forestillingens styrke. Scenograf og kostymedesigner Gjermund Andresen har laget et praktisk scenerom med dører som kan trekkes ned og løftes opp, og som gjør at rommet der alt foregår med svært enkle grep kan bli til et kjøkken, et bad eller en garasje. De er både ute og inne samtidig uten at scenografien trengs å endres. Det gir gode muligheter for å spille på teatrets premisser og fremheve leken. Dyrekostymene er morsomme, og faren til Georgs (Kristian Winther) bilselgeraktige bonde har akkurat riktig kombinasjon av briller og hårsleik. Kostymet til Georg ser imidlertid litt lite ut, som om det at man skal ha en voksen til å spille en ung gutt blir mer troverdig hvis han har vokst ut av klærne sine, men kanskje skal han bare se ut som en ukul bondetamp.

Fordi lek er så viktig her er forestillingen best når det magiske skjer på scenen, ikke når deler av det gjemmes bak den. Alle skjønner at en kosedyrhøne ikke på magisk vis blir en voksen skuespiller i kostyme bak scenen, og det hadde derfor ikke vært noen ting i veien for at publikum hadde fått se noe mer av forvandlingene og at teatret hadde fremhevet mer av leken i sin formidling av magien.

Umotivert Det er skrevet masse ny musikk av Gunnar Eiriksson og Espen Mauno, og forestillingen bikker egentlig over i å være musikkteater. Det er jo fint det, men mye av musikken virker litt umotivert, som om de er redde for ikke å få publikum med seg, og må skru opp trykket med en sang. Gjennomgående er vokalen skrudd litt lavt, og diksjonen forsvinner når de synger. Det er derfor ikke alltid like lett å få med seg hva de synger om, og det er heller ikke melodier som fester seg. Ofte bidrar ikke sangene med noe utover det som allerede er blitt sagt, og det er særlig her jeg opplever sangene som umotiverte publikumsfrierier. Når høna er blitt stor og hun synger akkurat det lurer jeg på hva det tilfører. Andre ganger er det omvendt. Når faren til Georg får dollarblikk fordi han tror han kan bli rik på medisinen som får dyr til å vokse, synger han en sang om penger som på elegant vis utdyper denne karakteren. Her bidrar musikken til å skape dybde i forestillingen, mens det andre steder har lite å tilføre.

Når musikken føles umotivert virker det som om det kunstneriske teamet ikke har turt å stole på at den teatrale magien de viser frem gjennom lek og spenning er nok. Den samme følelsen får jeg i enkelte partier som spilles ut for å få barna til å le. Det er noen vitser om bæsj som føles påtatte og tatt ut av sammenheng. Jeg er ikke motstander av at det vitses om bæsj i teater for barn, men det bør ha en større betydning enn at man sier ordet fordi barna synes det er morsomt. Når Georg lager medisinen sin blander han oppi alt mulig rart, blant annet her en klut som er blitt brukt til å skrubbe doen. Da forklarer Espen Mauno at det har vært skittent oppi doen etter at de har bæsja. Dette er ikke engang morsomt nok til å kunne forsvares som publikumsfrieri, og barna i publikum er store nok til å forstå hva folk gjør på do uten at det må forklares bare for å kunne si et ord.

Bestemor Ulla Marie Broch er forestillingens klare høydepunkt. Hun spiller Georgs bestemor med akkurat riktig nivå skrekkinngytelse og humor. Medkritikeren min hikster av redsel og tviholder i armen min før hun gir seg over til storøyd spenning avløst av latter. Alt fra mimikk og stemmebruk til kroppsbeherskelse er strålende, og Broch gir forestillingen akkurat det riktige nivået av spenning. Hun er så god at hun tilsidesetter de andre skuespillerne, og rollene deres fremstår tidvis som litt karakterløse og veike. Kontrasten i karakterer er derimot poengtert, og skrekken bestemoren setter i dem alle sammen får plass til å vokse i det kontrastfylte spillet.

Georgs magiske medisin er en morsom og spennende forestilling som med styrke i mange ledd vet å nyttegjøre seg av teatrets magi, men som innimellom føles umotivert og tilfeldig. Den skal ut på en lang turné i hele Norge, og jeg håper den vil spille seg litt inn på veien. For med økt selvtillit, klarere karaktertegninger og tryggere ensemble kan også magien vokse seg stor.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no