- Lite penger, men desto mer lidenskap, hjerte og intelligens

– Vi kom fra vår norske overflod, til et miljø med mye mindre penger, men med desto mer lidenskap, hjerte og intelligens, utbryter Siri Senje på utendørskafé i den norske sommersola etter å ha kommet hjem fra en firedagers intens reise til Madrid.

Senje var der på vegne av Dramatikkens hus som hun fortsatt, etter å ha meldt overgang til Norsk filminstitutt, jobber for på oppdragsbasis. Det aktuelle oppdraget, som heter Contemporary Theatre Speaking, har hun holdt i helt fra oppstart sommeren 2013. Det dreier seg om internasjonal utveksling, eller fredsarbeid som hun kaller det. Prosjektet finansieres av EEA grants og den norske ambassaden i Madrid.

EEA (European Economic Area) grants er EØS-landene Norge, Island og Liechtensteins solidaritetsbidrag til de mest utsatte landene i EU og EØS, hvorav Norge, som det rikeste landet, bidrar med 95 % av summen. I mars var Ana Fernández Valbuena og José Manuel Mora fra det spanske dramatikerfellesskapet Draft.inn på besøk hos Dramatikkens hus hvor de overvar lesninger av sine stykker Mery Monark og Sjelen min et annet sted, under samletittelen Stemmer fra Sør.

Nylig var det payback time med Eg er vinden (Yo soy el viento) av Jon Fosse og Ishuset (La casa de hielo) av Marit Tusvik i Madrid, under tittelen, selvfølgelig, Stemmer fra Nord.

Blomstringstid

– Det var nesten sjokkerende hvor mye de har fått ut av de ganske begrensede midlene de har fått kanalisert via EEA. På Dramatikkens hus mottok vi kr 24 000 til våre to lesninger, som til sammen kostet det tredobbelte. Her har det skjedd en utveksling mellom et lite, rikt land og et land som er stort og fattig, men som har en utrolig rik og grunnfestet teaterkultur.

– I Spania er teater og teaterdiktning en del av den poetiske arven. Og jeg tror man må kunne si at teatrets og dikterens posisjon er atskillig mer betydningsfull enn hos oss, sier Senje. – Nå skal det også sies at det ikke står så verst til hos oss heller. Vi er i en blomstringstid for samtidsdramatikken. Før ringte vi til for eksempel litteraturfestivalen på Lillehammer og ba pent om lov til å være med, nå er det de som ringer oss, føyer hun til.

– Det slo meg at de spanske dramatikerne hadde en stolthet og en selvfølgelighet i sin tro på seg selv. Der vi i Norge har opplevd en slags profesjonskamp, der enten regi eller samtidsdramatikk har stått i sentrum i forskjellige epoker, så fantes det ingen slik motsetning i Spania, mellom sterke forfattere og sterke regissører. Tvert imot møtte vi en sterk og levende interesse for dramatikken som litteratur og for det skapende subjektet bak, også fra regissørenes og skuespillernes side. Det har vi i Norge også hatt tidligere, den gang dramatikken ble utgitt, lest og anmeldt, og en rekke norske teatersjefer også var forfattere, helt fram til 50 og 60-tallet.

– Noen vil si at dramatikerne på 80-tallet tapte til regissørene, andre, som Kai Johnsen, vil si at vi tapte til institusjonaliseringen og det voksende teaterapparatet, som ga definisjonsmakt til de som arbeidet inne i teaterhusene. På 80-tallet kjempet noen av oss for å få dikteren og det dikteriske tilbake. Nå er vi kanskje der de har vært hele tiden i Spania.

Dramatikkens hus sin samarbeidsorganisasjon Draft.inn holder til i et blokkområde i utkanten av Madrids bykjerne, rett ved en åtte felts motorvei. Der ble den norske delegasjonen invitert til en enkel lunch med noen spanske dramatikere.

Veltet inn

– Jeg trodde vi skulle spise lunch med tre-fire medlemmer av Draft.inn, og ha en privat samtale. Så veltet det inn ti ganger så mange. Jeg ble en smule nervøs da det gikk opp for meg at jeg – helt uforberedt – skulle formidle noe meningsfylt til alle disse menneskene, men så innså jeg at vi jo var blant våre egne. Draft.inn er som et Dramatikkens hus uten penger, ansatte og scener. Stedet minte meg om pionérånden og dugnadsånden som vi opplevde rundt oppstarten av Dramatikkfestivalen på Vikateatret i Oslo på midten av 80-tallet. Folk som Stein Winge, Cecilie Løveid, Kirsten Sørlie og Helge Hagerup stilte den gangen opp for minimale honorarer. Draft.inn er – som vi var – et magnetfelt som en gruppe kunstnere har lagd for å skape utveksling. De gjør alt det som Dramatikkens hus har satt seg fore å gjøre, uten midler, men med hverandre som ressurser. Den lengselen mange av oss går med etter å utveksle kunstneriske og faglige impulser blir en sjelden gang tilfredsstilt, men her har de satt det i system, helt på egen hånd. Akkurat det har vi på Dramatikkens hus ikke helt lykkes med ennå.

Hvorfor?

– Godt spørsmål! Kanskje det rett og slett er fordi Dramatikkens hus – i motsetning til draft.inn – er drevet av andre enn dramatikerne selv? Mens jeg jobbet der spurte vi stadig oss selv hvordan vi best kunne skape et dynamisk møtested. Skriveloftet og andre fysiske møteplasser vi opprettet før Husdramatikerprogrammet, var viktige tiltak. Men vi må se i øynene at hittil i Dramatikkens hus ́ 4-årige liv, har jeg selv vært den eneste dramatikeren i den kunstneriske ledelsen. Våre spanske kolleger kunne fortelle at de aldri hadde hatt å gjøre med en eneste dramaturg, den funksjonen var det de selv som hadde, de var jo eksperter! Et utviklingssenter med portvoktere for offentlige støttemidler, vil nødvendigvis være styrt ovenfra. Men de ansatte skal – i mine øyne – først og fremst være tilretteleggere for andres kunstneriske prosesser. Det er en ganske ny rolle, som man må finne og utvikle. Akkurat hvordan det best mulig skal tilrettelegges for kunstnerne vil være et evig spørsmål på huset. Hvordan få dramatikerne til å føle at huset tilhører dem? Noen av husdramatikerne har valgt å bruke husets tilbud maksimalt. Andre foretrekker å sitte hjemme og skrive, og komme ut av hulen med jevne, men lange mellomrom. På Draft.inn er det hele dramatikerdrevet og altså styrt nedenfra.

Metthetens tidsalder

Kan det også ha noe å gjøre med det norske prinsippet om hver mann sin tue?

– Der er du nok inne på noe. Det blir sagt at i Spania er det 40 % arbeidsløshet, men kafeene er likevel alltid fulle. Spanjolene oppsøker aktivt den offentlige samtalen, i høyere grad enn oss nordboere. På samtalene etter lesningene våre, med oppstart 00.30, var lokalet igjen fullt. Vi i Norge lever i metthetens tidsalder. For de 140 spanske kunstnerkonstellasjonene som søkte om EEA-midler, var det svært vanskelig å finne interesserte partnere i Norge. At interessen var laber er et nedslående tegn på at vi og våre oljesmurte institusjoner er oss selv nok. Jeg vet at ikke alle norske kunstnere har en masse penger, men like fullt skriver de for et mett publikum, eller for hverandre, noe som selvsagt påvirker hva som skrives. Hvilke vilkår har nysgjerrigheten, uttrykkstrangen og forskningsiveren i metthetens tid? I Madrid strømmet de til et karrig rom i en høyblokk kl 11 på formiddagen for å møte noen nordiske fjellaper som drev med tekstutvikling. Vi hadde ingen penger med oss som vi kunne drysse over dem, ingen nye, interessante prosjekter å slå i bordet med. Likevel kom de! Til sammenlikning ble samtlige seksten husdramatikere hos oss invitert til lesningene av de spanske stykkene. Til tross for lokking med gratis vin og mat, tror jeg det var ca fire som kom.

Lesningene ble avholdt på Teatro Español, det eldste teatret i Spania, og ett av de eldste i verden, med en historie som strekker seg tilbake til 1500-tallet. Den eneste måten å få plass i den lille salen på teatret var å vente til de øvrige forestillingene på programmet var ferdige. Lesningene, som begge var utsolgt, ble derfor annonsert til kl 23 på kvelden, med derpå følgende diskusjon i baren til langt på natt, med både skuespillere og regissører tilstede.

Lesningene var preget av maksimal utnyttelse av den tiden de hadde hatt til disposisjon, som strakk seg over en hel uke for begge stykkene, noe som igjen ga inntrykk av lesninger som ikke var langt unna ferdige forestillinger.

Dugnadsånden

– La meg sitere Catrin, økonomiansvarlig på Dramatikkens hus og absolutt ikke et bransjemenneske: ”Oj, dette var en helt annen type lesninger enn de vi har hjemme i Norge!” Men så er det også stor forskjell på å ha to og åtte prøver. Hos oss ville hver prøve, med et ensemble på sju personer som det faktisk var på Ishuset koste ca 12.500 kroner alt inkludert . Med 8 prøver blir det 100 000 for en enkelt dramalesning. Da sier det seg selv at vi ikke har råd til å gå den samme veien som spanjolene. Vi har hevet kunstnernes kår, noe som er fint, men vi har dessverre priset oss ut av den dugnadsånden feltet en gang hadde. Jeg spurte José Manuel Mora om honoreringen av aktørene. Først ville han ikke svare, men til slutt smilte han skjevt: ”They are my friends”. Vi snakker her om venner som er stjerneskuespillere og stjerneregissører!

– Trenden i Norge nå er at man ikke skal ha for mange prøver før en lesning. Tesen er at man brenner av alt kruttet. Vel, etter å ha sett lesningene i Madrid hvor begge ble presentert etter en ukes prøver, kan jeg konstatere at det er tull. Kruttet ble tvertimot mer eksplosivt, og kanalisert inn i et spill levende uttrykk. I Eg er vinden kom det til syne blant annet gjennom små, nennsomt utvalgte glimt av teatral visualitet. Bruk av lys, bevegelse, teatrale metaforer. Små estetiske virkemidler som beveget det hele et godt stykke av veien fra ”ord til kjøtt”, for å sitere Ivo de Figueiredo. Denne typen presisjon, selv i det små, tar det tid å iscenesette. Eg er vinden foregår, i likhet med Fosses siste stykke Hav, på havet. Det er en typisk, hverdagslig, ladet stillferdig Fosse- dialog mellom to menn.

Stanislavskij

Hva var det, i dine øyne, som mest kjennetegnet den lesningen?

– Det som slo meg først var spillestilen. Skuespillerhåndverket var en klassisk psykologisk måte å arbeide på, slik vi kjenner den fra Stanislavskij. Å få til denne typen gjennomlevd og nakent spill lar seg knapt gjøre på to prøver. De to skuespillerne ga seg hen til teksten og viste et enestående emosjonelt mot. Siden jeg ikke kunne språket måtte jeg lene meg på andre måter å se og lytte på. Det satte meg kanskje enda bedre i stand til å se hvordan de hadde jobbet seg sekund for sekund gjennom teksten. De levendegjorde den på en måte som jeg sjelden ser i Norge i lesningsformatet. Forestillingen inneholdt ikke noe spesielt regimessig bumerke. Det var bare veldig gode skuespillere og en veldig god regissør med respekt for Fosses tekst. Fordi jeg ikke skjønte hva de sa måtte jeg lytte til klangen i språket og virkelig lese av det mimiske. Stemmene som instrumenter, nyansene. Den psykologiske nærheten kledde Fosses tekst, sammen med små ting som at skuespillerne var barbeint – det koster jo forresten ingenting, ikke lyden av bølger heller.

Ishuset handler om Mads og hans kamp for å løsrive seg fra fortidens skygger og det taket familien og lokalsamfunnet har på han.

– Det er en helt annen type tekst enn Eg er Vinden. Jeg husker at Marit Tusvik på forhånd var redd for at de ikke hadde oppfattet humoren i stykket, og at oversettelsen hadde vært for bokstavtro. Men den redselen ble feid bort i samme øyeblikk som aktørene, iført identiske blomsterskjorter og outrerte, blonde parykker, kom baklengs inn på scenen mens de spilte noe udefinerbart på sine gitarer og ukuleler. Marit bruker et komplekst teaterspråk med mange lag, som krever tydelige regivalg, noe regissør Carlotta Ferrer til de grader hadde gjort. Hun var ekstremt godt forberedt og hadde utarbeidet på forhånd et tydelig visuellt og stilmessig konsept som inkluderte alt fra kostymer til musikk. Det var strengt koreografert og med mange kjente musikalske referanser. Hun skapte et komedieuttrykk, samtidig som det var dypt alvorlig. Hun må ha gjort nesten det samme forarbeidet som hun gjør for en full forestilling. Hun hadde til og med plukket ut to norske sanger som skuespillerne hadde lært seg, komplett med uttale og alt, deriblant Fader Jakob på klingende norsk! Med mye færre ressurser enn vi har, hadde de stablet dette på beina, breddfullt av ildsjelenergi. Her var stjerneskuespillere og en regissør som hadde stilt opp for knapper og glansbilder. Eller rettere sagt av nysgjerrighet på en tekst og gleden ved å jobbe med en begavet regissør. Før ble dramalesninger i Norge ofte brukt omtrent som piloter i filmbransjen – for å selge inn en mulig produksjon. Hadde jeg vært teatersjef så hadde jeg kjøpt begge disse stykkene.

Fjær i hatten

Hvordan oppsummerer du prosjektet som helhet?

– Jeg er stolt og glad over prosjektet – som har gitt betydelig mer utbytte enn jeg hadde våget å håpe på. At vårt samarbeidsprosjekt kom med, utvalgt som ett av åtte blant 140 søkende, er en fjær i hatten for Dramatikkens hus. Jeg har lært hvor viktig internasjonal utveksling er, eller kan være, spesielt for en liten teaternasjon som Norge. Teater er et universelt språk som vi beriker hverandre med. Vi snakker sammen uten å kunne forstå hverandres ord. Samtidig merket vi jo at disse fire tekstene er beslektet, gjennom bl.a. det jordbundne og slektsbundne, tilknytningen til kulturen og landskapet. Det lyriske og poetiske.

Potensielle ringvirkninger?

– All slik internasjonal kulturutveksling er i sin ytterste konsekvens en type fredsarbeid. Forståelse av andres kulturtradisjoner gir nye impulser og trener empatimusklene våre. Rent samarbeidsmessig har det allerede virket – og vil gå videre. Det lille leilighetsteatret Casa de la Portera ønsker en av våre husdramatikere ned til en produksjon, og Draft.inn vil sende en av sine forfattere som playwright-in-residence på Dramatikkens hus. Neste EEA-prosjekt er delfinaniseringen av et imponerende Lorca-senter i Granada, som åpner i september. De ville sende et Lorca- prosjekt til Norge og motta et Ibsen-prosjekt fra oss, men jeg fikk overbevist dem om at samtidsdramatikk fra norsk side var mer meningsfylt. Så da skal vi nok klare å finne et godt nålevende alternativ til dem! sier Siri Senje.