Retours (Tilbakekomstene) av Fredrik Brattberg. Compagnie Divine Comedie (FR) 2014

Lite nytt på bordet

KRITIKK: – Å love premierer på "noe av den mest spennende nye dramatikken for og om unge i Europa i dag" er ikke et beskjedent løfte. Theatre Café Festival i Oslo i april innfridde kun delvis. Festivalen fremstår dessverre egentlig mest for de viktige voksne, skriver Mariken Lauvstad.

Konseptet Theatre Café Festival begynte i 2004 med lesninger av 12 dramatiske tekster fra ulike europeiske land på Arcola Theatre i London. Festivalen beskriver seg selv som et sentrum for oversettelse og distribusjon av ny dramatikk for og om ungdom i Europa. Fra slutten av februar 2014 og de neste atten månedene arrangerer Company of Angel (London) Imploding Fictions (Oslo), GRIPS Theater (Berlin) og De Toneelmakerij (Amsterdam) lignende festivaler ulike steder i Europa.

Å forsøke å finne fram til god europeisk dramatikk som ikke opprinnelig er skrevet for barn og ungdom, men som på ulike måter har fanget deres interesse, er et spennende prosjekt. Jeg skulle likevel gjerne sett at festivalen også gav plass til dramatikk skrevet spesifikt for barn og ungdom, all den til dette også er et felt som får svært lite oppmerksomhet.

Overraskende programmering
Blant dramatikken vist på festivalen var forestillingen Retours (Tilbakekomstene) av dramatikeren Fredrik Brattberg, som har høstet internasjonal oppmerksomhet for dette stykket. I en liten leilighet på Kampen i Oslo, der forestillingen ble spilt hele tre ganger lørdagen, fikk en gruppe publikummere oppleve stykket i realistiske omgivelser.

Handlingen, som finner sted i nettopp en leilighet, kretser rundt et ektepars sorg over sin døde sønn, som plutselig vender tilbake igjen som om ingen ting var skjedd. Det er bare det at sønnen snart dør på nytt, i en annen ulykke, og kommer tilbake på nok en gang. Foreldrene er i en konstant sorg over sønnens død, men runddansen gjentar seg til det hele mister sin kraft og foreldrene ikke lenger berøres. Retours er et kort, men solid og svært velskrevet klassisk-absurd stykke i grenselandet mellom komedie og tragedie. Regien kledde det autentiske miljøet, og glimrende prestasjoner fra skuespillerne i Compagnie Divine, deriblant opprinnelig norske Magne Håvard Brekke, løftet opplevelsen ytterligere. Intimiteten mellom publikum og skuespillere åpnet opp for autentisitet og et usminket nærvær uten de store gestene. 

Jeg er imidlertid ikke overbevist om at dette er en forestilling som bør trekkes fram som foregangseksempel på god dramatikk for ungdom. Mange ungdommer vil nok like den, men for meg handler den mye mer om foreldrene og deres forhold til seg selv og hverandre, enn om sønnen. Sønnen figurerer mest som et bilde, et symbol.

Selv sa Brattberg i den etterfølgende paneldebatten at han ikke analyserte symbolikken i sønnens gjentatte død mens han skrev, men at stykket handler like mye om tilbakekomst, om å ikke være i stand til å dra, som det gjør om døden. Han forklarer at han har ønsket å si noe om en ungdoms relasjon til foreldrene, og båndet mellom foreldre. Brattberg understreket at det er vanskeligere for et barn i Europa å løsrive seg fra foreldrene i dag, enn det var for bare noen år siden, fordi økonomi og politikk også påvirker familier.

Å ha sett stykket flere ganger som voksen og hatt tid til å analysere det, er én ting. Da kan jeg se hva han mener. Men hvor mye kommer over til en ungdom som bare ser forestillingen én gang? Jeg tror at et ungdomspublikum vil ha behov for å bli bedre kjent med sønnen for å engasjere seg i stykket og identifisere seg med handlingen, dersom det er løsrivelsen fra foreldrene det handler om. Samtidig tror jeg en ungdom kan få mye ut av opplevelsen det er å se teater i en helt vanlig leilighet. Det skaper en konkret nærhet til handlingen; å få være usynlige gjester hos en helt ordinær, og svært uvanlig, familie.

Sadness and Joy in the life of Giraffes av Tiago Rodrigues (Portugal) er et annet stykke dramatikk representert på festivalen ved en lesning. Stykket handler om en niåring på en ferd gjennom et Lisboa preget av økonomisk krise, sammen med en suicidal teddybjørn kalt Judy Garland.

Fra en oppsetning av Sadness and Joy in the life of Giraffes
 

Stikkord er Discovery Channel, pedofili, en bulgarsk vitenskapsmann og den russiske dramatikeren Anton Tsjekhov. Vi befinner oss i en både humoristisk og desillusjonert virkelighet, og på tross av at jeg som voksen liker stykket svært godt, mener jeg at det er et overraskende eksempel på god dramatikk for et ungdomspublikum. Hvorfor? De barnlige referansene og bildene brukes for å skape kontrast, som symboler på brutte illusjoner, og er satt inn i en voksen kontekst. De er virkemidler som gjør at budskapet kommer bedre fram til et voksent publikum. Jeg kan ikke se noen ambisjoner om å nå et barne- eller ungdomspublikum i teksten. Den desillusjonerte undertonen, det tunge språket, stadige pedofilireferanser og lange remser med banning formidler lite håp.
 

Caféteateret, Oslo. Foto: nymusikk.no

Getürkt av Jörg Menke-Peitzmeyer (DE) er nok et eksempel på feilslått festivalprogrammering, om enn på en litt annen måte. Stykket kretser rundt atten år gamle Musa, som får et brev av de tyske migrasjonsmyndighetene. Brevet informerer ham om at han ikke egentlig er libanesisk, slik han hele sitt liv har trodd, men tyrkisk. Han havner i en eksistensiell krise, og det hele er skildret på en svært politisk korrekt måte. Teksten er lagløs, endimensjonal og preget av stereotype karakterer. Den kaster meg tilbake til ungdomsskolen og besøk av velmenende og holdningsbyggende forestillinger om rasisme. Like pedagogisk er riktignok ikke Getürkt. Men den klisjépregete framstillingen av blant annet saksbehandlerne i utlendingsnemnda er for meg et perfekt eksempel å skjære ting ut i papp for å få fram budskapet, noe ungdom etter min erfaring er ganske allergiske mot.

Jeg opplever altså utvalget av dramatikk som festivalens største utfordring. Hvis dette er det fremste innen dramatikk for barn og ungdom i Europa i 2014, kunne det stått bedre til. Er stykker som med litt velvilje kan passe et barne- og ungdomspublikum, det mest interessante og relevante som finnes der ute?

Gamle debatter om igjen?
Lørdagens paneldebatter la opp til spennende diskusjoner, blant annet hvilke likheter og ulikheter som finnes mellom teater for unge i Norden og ellers i Europa. I det første panelet satt Michael Ramløse fra Teatret Fair Play (DK), Anders Alnemark fra Teater Fredag (SE), Teresa Ariosto fra Company of Angels (UK) og Stefan Fisher-Fels fra GRIPS Theater (DE).

Alle fire i panelet har arbeidet lenge med teater for barn og unge, men profilerer seg ganske ulikt. Company of Angels jobber med å bringe dramatikk til ungdom som ikke i utgangspunktet er skrevet for dem. Teater Fredag leter etter dramatikk aldri tidligere spilt i Sverige.

Tyske Stefan Fisher-Fels hadde et annet fokus: "Ungdomsteateret i dag er nødt til å ha mening," sier han engasjert. "Fordi problemene i verden er så store." "Det er jeg helt uenig i," svarer Anders Alnemark. "De nære historiene er alltid aktuelle. Det viktige er at historiene berører. Man må le eller gråte, for at det skal fungere for ungdom." Det var mange generelle og tildels svulstige utsagn å høre.

Debattleder Tale Næss spurte om det å skrive spesifikt for unge kan undervurdere dem.

Michael Ramløse svarte at det er farlig å legge seg på barnets nivå, og Anders Alnemark supplerte at han ikke bryr seg om hvorvidt barna forstår det eller ikke.

Det forundrer meg at dette spørsmålet både blir stilt og besvart på denne måten, men debatten dveler ikke lenge nok ved spørsmålet til at jeg får stilt nysgjerrigheten min på hva de egentlig mener. Men kort oppsummert: Jeg hadde ventet meg mer av "Europas fremste". Det kjennes som om alle ord er hørt før.

Neste paneldebatt tok for seg forholdet mellom begrepene "devising" og "playwriting" i scenekunst for et ungt publikum.

Dette gledet jeg meg til å høre. Kristina Ros fra Barnteaterakademin (SE), Peder Opstad fra Teater Grimsborken (NO), Liesbeth Coltof fra Toneelmakerij (NL) og Nils Petter Mørland fra Det andre Teatret (NO) skulle snakke om ulike metoder for og tilnærminger til å skape teater for et ungt publikum.

Men her havarerte debatten allerede før den hadde begynt. Deltakerne rotet seg bort i definisjoner på "devising", det ble snakket om at det er ufruktbart å sette de to tilnærmingene opp mot hverandre, og om hvilke metoder panelet selv foretrekker. Her var barn og ungdom, festivalens egentlige subjekt, fullstendig glemt. Devising som metode i forhold til et ungt publikum ble ikke nevnt med et ord.

Dette understreker min opplevelse av hele festivalen: Hvem er subjektet? Dramatikeren og hans kunst? Regissøren og hans intensjoner? Eller mottakerne, det unge publikummet?

Et bransjetreff
Det var forholdsvis lite publikum på arrangementene jeg besøkte i løpet av festivalhelgen. De aller fleste var bransjefolk fra Norge og utlandet. Det kan virke som om Theatre Café Festival mest av alt er en arena for faglig nettverking.

På hjemmesidene tilbyr Theatre Café Festival "plenty med muligheter til å mingle med noen av Europas ledende aktører innen teater for barn og unge." Mingling er vel og bra, men er det virkelig Europas ledende aktører innen scenekunst for barn og unge som står på programmet? Hvorfor snakker de da ikke mer lidenskapelig om scenekunst, barn og ungdom? Er det fordi festivalen ikke legger opp til det?

Jeg betviler ikke engasjementet hos de inviterte kompaniene, som tross alt har laget teater for barn i en årrekke, som Teater Fair Play (DK) og De Toneelmakerij (NL). Det merkelige er bare at festivalarrangørene ikke benytter sjansen til å gi dem rom for å formidle kunnskapen og engasjementet sitt til festivalpublikummet, ved å spisse paneldebattene, snakke mer om nettopp barne- og ungdomspublikummet og legge noen nye og friske tanker på bordet.

Å unngå det fordummende
Påstander som at "det er en fallgruve å synke ned på barnets nivå", kan selvsagt tolkes i ulike retninger. Den kan forstås dithen at dramatikeren eller regissøren ikke ønsker å undervurdere barnet. At man ikke ønsker voksne skuespillere som prøver å gestalte barnekarakterer på en endimensjonal og karikert måte. At man vil unngå et fordummende teater.

Samtidig er det noe avslørende i ordsammensetningen: Hva er egentlig det negative i å være på barnets nivå? Hva om barnebokforfatteren ikke ønsket å legge seg på barnets nivå litterært, eller om pedagogen ikke ville nedlate seg til å forklare slik at barnet forstod?

Dess flere teaterforestillinger for barn og unge jeg ser, dess mer overbevist blir jeg om følgende: Det holder ikke å kunne mye om scenekunst og være en dyktig skuespiller for å nå fram til et ungt publikum. Man må kunne mye om målgruppen sin, om barn. Og ikke om barn for tjue år siden, men om barn i dag. Dess mer man kan om barn, dess lettere ser man verden med barnets øyne, og dess lettere kan man skape teater på barnets premisser. Man blir friere både konseptuelt, narrativt og dramaturgisk. Er det ikke i dette granskningsfeltet debatten bør foregå? Det er ihvertfall dit den øvrige fagdebatten i Norge heldigvis forflytter seg.

Det finnes så mange spennende spørsmål Theatre Café Festival ikke berørte: Hvordan treffer dramatikeren barnepublikummet i dag? Hva med interaktiv dramaturgi i barneforestillinger? Hvordan kan man bruke barn som konsulenter i prosessen når man forfatter dramatikk med dem som målgruppe? Hvilke dører åpner devising som metode i barneteater? Jeg savnet den gode dramatikken skrevet spesifikt for barn og ungdom.

For å skape god scenekunst for barn og unge mener jeg at man virkelig, dyptfølt, må interessere seg for hvem de unge er i ulike aldre, hva de er opptatt av og hvordan de har det. En autentisk interesse kan ikke fakes. Denne interessen som underliggende drivkraft, og ikke som et tjue år gammelt ekko, savnet jeg på Theatre Café Festival.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER