Foto: Signe Fuglesteg Luksengard. Scenografi: Olav Myrtvedt. Kostymer: Christina Lovery. Lysdesign: Eivind Myren

Lite fortryllende

Magien uteblir når Trøndelag Teater setter opp Astrid Lindgrens barneklassiker Mio, min mio.

Den er kjent og kjær, Astrid Lindgrens roman om den foreldreløse gutten Bosse som blir reddet fra en trist hverdag med fraværende fosterforeldre og tatt med til Landet i det fjerne. Her regjerer Bosses virkelige far som konge, og Bosse får vite at hans egentlige navn er Mio. Landet i det fjerne byr på alt som manglet i Bosses tidligere liv, til og med en enda snillere versjon av bestekompisen Benka, som her heter Jum-Jum. Idyllen er imidlertid truet, for den onde ridder Kato bortfører små barn til sitt mørke rike, Landet utenfor. Det blir Mios oppgave å befri barna gjennom å drepe ridder Kato.

Flat scenografi
Lindgrens eventyrland er skildret som et vakkert og fruktbart sted, med grønne enger, rosenhager og broer laget av sol- og månestråler. Scenograf Olav Myrtvedt og illustratør Jarle Teigen Olsens gjengivelse er til sammenligning platt. Et bakteppe bestående av fargepartier i pastell, satt sammen i et abstrakt sammensurium av streker som går på kryss og tvers, er nesten det eneste visuelle inntrykket publikum får av Landet i det fjerne. Ellers er rekvisittene sparsomme og plankegulvet fra da Mio i starten av forestillingen bodde hos fosterforeldrene sine er vedvarende. Bakteppet skal helt sikkert sende tankene i retning frodige blomsterenger, men jeg må si meg enig med de som satt på seteraden bak meg. Der ble det hvisket om kommunale gardiner. 

Mønsteret fra teppet går igjen i kostymene til kongens hoff. Christina Lovery har kledd dem opp i det som ligner staselige 1700-talls klær med korsetter, digre skjørt, strømper og hvite parykker. Det er imidlertid ikke spesielt originalt, og det bidrar ikke til å gjøre forestillingen mer fantasifull. Mios trofaste følgesvenn, hesten Miramis, presenteres som en kjepphest. Hestehodet er fint utført, og slik som i boka har Miramis fått en lang, bølgende gullman. Det å bruke kjepphest ble forøvrig også gjort da Teatret Vårt og Nordland Teater satte opp sin versjon i 2018. Jeg skulle likevel gjerne sett flere ulike visualiseringer av både hesten og Mio og Jum-Jums ferd gjennom landet. 

Den visuelle forestillingsverdenen tar seg opp noe når Mio drar for å beseire ridder Kato. Her ser vi mer av Eivind Myrens lysdesign, bevegelige scenografiske elementer brukes mer, og kostymene og rollegalleriet blir litt mer variert. Likevel er det fremdeles tamt, litt gammelmodig faktisk, idet jeg ser mennesker flytte rundt på de samme lettveggene i scene etter scene. Hovedscenen på Trøndelag Teater har kapasitet til mye mer eksperimenterende og ambisiøs scenografi enn dette, og med romanen Mio, min Mio som eventyrlig utgangspunkt burde kreativiteten kunne tennes. 

Danseriske bevegelser
Regissør Erlend Samnøen er også danser og koreograf, noe forestillingen bærer preg av. Mange av karakterene utfører stadig en slags hånddans med snirklete bevegelser som jeg antar skal underbygge handlingen og manus. Et par steder fungerer det, men ofte fremstår det litt påklistret og forfinet på grensen til det komiske. Landet i det fjerne fremstår fort som overdrevent nett og pertentlig når hoffet svinser rundt med knekk i håndleddene. 

Enkelte ting ved dramaturgien oppleves forhastet, noen av sceneskiftene er ganske brå. For eksempel er mye av handlingen som i romanen leder til at Mio kommer til Landet i det fjerne tatt vekk. På Trøndelag Teater blir han plutselig hentet bort fra gutterommet av en gardinkledd, gestikulerende Marie Antoinette. I romanen er det et helt annet hendelsesforløp som bygger opp om dette høydepunktet på en spenningsdannende måte. Underveis i fortellingen blir Miramis bortført av Katos spioner. Det kommer ikke tydelig fram i forestillingen hva som skjer med hesten etterpå, om Mio i det hele tatt får den tilbake slik han gjør i Lindgrens bok. Det er utfordrende å skulle komprimere en roman slik at den fungerer på scenen, men her kunne man ha dratt nytte av mer kreativ historiefortelling og mer bearbeidede sceneskift for å få handlingen til å flyte bedre.

Noe å kjempe for
Landet i det fjerne representerer håpet og frigjørelsen når Mio sitter slukøret hjemme på rommet sitt etter å ha krangla med fosterforeldrene. Siden skal landet beskyttes, det må være verdt å risikere livet for det. For å leve seg inn i fortellingen, og for virkelig å forstå Mio, må også publikum få oppleve Landet i det fjerne som fortryllende. Jeg husker at denne fantasiverdenen gjorde inntrykk da jeg leste boka, men jeg tror ikke Trøndelag Teaters Mio, min Mio makter å overbevise i like stor grad.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER