Stig Amdam som Johannes i Morgon og kveld. Foto: Øystein Klakegg

Lettbeint om livet og døden

Hordaland Teaters oppsetning av Jon Fosses Morgon og kveld nærmer seg tilværelsens mysterier med en forbausende letthet som til slutt gjør at nyanserikdommen i fortellingen går tapt.

Så skjer det igjen: Enda en roman signert Jon Fosse tas til teaterscenen når Hordaland Teater setter opp Morgon og kveld (2000). Hordaland Teater er imidlertid ikke først ute med ideen om å virkeliggjøre denne romanen i scenerommet. Jeg gjør noen søk på Google, og det viser seg at Nationaltheatret satte opp en monologforestilling basert på romanen allerede i 2015. Jeg klikker meg inn på en trailer og ansiktet til skuespiller Anne Marit Jacobsen dukker opp: Hun har en naturlig tilstedeværelse i scenerommet, scenelyset skinner blått på henne når hun fremfører teksten med en tilbakeholden intensitet, mens folkemusikeren Benedicte Maurseth, som befinner seg bak et halvgjennomsiktig forheng, akkompagnerer henne stemningsfullt på fele. Videoen er ikke engang et minutt lang, men det er noe med den dirrende, urovekkende stemningen som fester seg i meg og blir værende. Det får meg til å tenke at det korte øyeblikket rommer selve grunnfølelsene i Fosses tekst – forundringen, uroen, redselen og gåtefullheten som omgir hovedpersonen Johannes den morgenen han står opp og kjenner at noe er forandret.

Tekst og fortelling i fokus
Morgon og kveld handler om Johannes. Romanen som teller knappe 116 sider, er delt i to og fortellingen formidles gjennom en tredjepersonforteller. I den første delen av boka, som utgjør litt over 20 sider, er perspektivet lagt til Johannes’ far Olai på den dagen Johannes blir født.        I bokas andre del er perspektivet lagt til Johannes, og fortellingen utspiller seg den siste dagen Johannes lever på jorda. Han har arbeidet som fisker hele livet, bor på en liten plass, og er nå blitt en gammel mann. Det er lite ytre handling – vi følger Johannes mens han lager kaffe, ruller seg en røyk, går til uthuset og reiser innover mot vågen der han treffer vennen Peter. På typisk Fosse-aktig vis skifter teksten mellom enkle, konkrete skildringer og Johannes’ lange tankerekker om alt fra den avdøde kona Erna til mer vidtrekkende refleksjoner om hans egen plass i verden. Langsomt skjønner vi at noe ikke stemmer: Johannes kjenner seg lettere enn vanlig, han kaster en stein rett gjennom vennen Peter, og møter plutselig mennesker han trodde var døde. Han er på vei over til den andre siden.

I Hordaland Teaters oppsetning er alt lagt til rette for å gi de talte ordene fokus ved hjelp av en enkel, men effektiv scenografi. En gammeldags treseng er plassert bakerst på midten av scenen. Til høyre står en trestol med et par gummistøvler ved siden av seg og til venstre, ganske nært publikum, står en krakk. Lyssettingen er sparsommelig, og leder publikums oppmerksomhet til Stig Amdam, skuespilleren som bærer hele monologen alene. Det skal vise seg å være en utfordrende oppgave, for det universet Jon Fosse har skapt i romanen strekker seg over et stort register, fra de store spørsmålene om eksistensen, til det helt dagligdagse og banale. Det blir ikke enklere av at Hildegun Riises dramatisering ligger tett opptil romanteksten: Bortsett fra noen tekstpartier som er kortet ned og kuttet vekk, er det i bunn og grunn snakk om en forholdsvis bokstavelig overføring fra bok til scene. Med andre ord krever teksten regi og skuespill som makter å gå inn til kjernen av de mikroskopiske, men likevel helt avgjørende nyansene som finnes i setningene og ordene.

Hverdagslivets banaliteter
Bruken av scenerommet er variert og forestillingens begynnelse er lovende. En ting som slår meg ganske umiddelbart er hvordan Stig Amdam er utrolig dyktig til å gå inn i det helt dagligdagse i Fosses tekst og hvordan selv de høystemte, poetiske partiene fremføres på en troverdig, avslappet og naturlig måte. På den måten demonstrerer Amdam at han er en stødig og teknisk dyktig skuespiller. I første scene er det et kort strekk i teksten der synsvinkelen ligger tett på Johannes akkurat idet han fødes, og det markeres ved at Amdam lukker øynene mens han forteller. Grepet er enkelt, men likevel effektivt og godt tenkt. En annen ting jeg fester meg ved i den første scenen er hvordan Amdams stemme mørkner når han snakker om djevelen – det lille skiftet er subtilt, men gjør at akkurat åpningsscenen utmerker seg som spesielt finstilt i oppsetningen som helhet.

Gjennom hele monologen beveger Amdam seg mellom forskjellige grader av spill. Noen ganger markerer han bare vennen Peters replikker gjennom enkle gester og ved å justere toneleiet han snakker i. Imidlertid består store deler av Amdams tilstedeværelse på scenen av at han ikke bare gjengir fortellingen, men lever seg inn i og spiller ut de forskjellige personene, selv om han gjennomgående gjør det på avdempet vis. Den kanskje fremste kvaliteten ved forestillingen, på godt og vondt, er at Terje Skonseng Naudeers regi og Stig Amdams skuespill går så langt i å fremheve de komiske og absurde kvalitetene i fortellingen. Underveis legger jeg merke til at det ikke bare er jeg som ler litt forsiktig, en avdempet lyd av latter sprer seg faktisk i publikum flere ganger. Det er vanskelig å gjengi helt presist hvordan det skjer, men det er noe med den tidvis forbausende lettheten Stig Amdam nærmer seg Johannes’ tanker og indre monolog på, som skaper både avstand og nærhet på samme tid. Det er nesten som om Johannes ser seg selv utenfra i disse øyeblikkene og slik sett synliggjøres flere nivåer i fortellingen på scenen. Det er umulig ikke å trekke på smilebåndet av den underspilte tonen i replikker som dette:

«og viss vêret ikkje er for gale kan han vel ta seg ein tur på sjøen óg, prøve fiske litt, ja det får han beinast gjere, tenkjer Johannes og med det same tenkjer han at dette tenkjer han jo kvar morgon, kvar einaste morgon tenkjer han nett det same, tenkjer Johannes, og kva anna skulle han vel tenkje?» (Fosse, s. 28)

Alvoret som forsvant
Hva er så svakheten ved denne tilnærmingen til materialet? Sånn jeg ser det handler det om at det er et grunnleggende alvor i fortellingen som går tapt i Hordaland Teaters oppsetning. Når alvoret ikke får nok plass, forsvinner også mye av den tyngden som skaper driv i handlingen. Mest forbausende synes jeg det er hvordan Johannes-karakteren i denne iscenesettelsen uttrykker så lite redsel, fortvilelse og angst i forbindelse med de mange merkelige og uforklarlige tingene han opplever – mest av alt virker han i Amdams skikkelse bare å være litt forundret over at datteren Signe for eksempel plutselig går rett gjennom ham. Kanskje handler det også om at regien og dramaturgien ikke riktig åpner for at han får ta seg tilstrekkelig tid til å bygge opp de avgjørende scenene, og at han dermed skynder seg litt for raskt gjennom dem. Helhetlig er det en veldig letthet i både regissørens og skuespillerens tilnærming til materialet.

Gjennomgående makter heller ikke regien eller skuespillet å skape velfungerende overganger mellom scenene. Spesielt på slutten blir det komisk på en måte som er så nært parodien at hele den scenen som skulle vært ladet faller sammen. Det er omtrent sånn som dette: Fortellerperspektivet legges først til datteren Signe som kommer til Johannes’ hus og skjønner at han er død og ringer legen. Deretter legges fortellerperspektivet til Johannes igjen og vi får en scene der vennen Peter forteller Johannes at han er død, hvorpå Amdam, i Johannes’ skikkelse, høres mest ut som en bortskjemt unge når han reagerer med å si raskt og irritert: «Men kvifor har vi fiska krabbe og kvifor har vi vore i byen?». Publikum ler høyt. Replikken til vennen Peter fremfører Amdam så raskt at jeg misforstår og tror det er Johannes som snakker: «Du måtte venje deg av med livet, noko måtte vi berre gjere». Dette får meg til å tenke på noen ord fra en leseranmeldelse av Morgon og kveld jeg har lest i et kommentarfelt på nettsiden til en stor norsk bokhandelkjede: «Ingen handling, bare uendelig pjatt». Poenget er utvilsomt overførbart til denne forestillingen: Når så mye av nyanserikdommen i en roman som består av svært mange dagligdagse, konkrete skildringer, går tapt i iscenesettelsen, er det dessverre lite igjen å glede seg over.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER