Lettbeint om liv og død

Med L.i.f.e.g.o.e.s.o.n på Det Norske Teatret debuterer skuespillerne Rolf Kristian Larsen og Frank Kjosås henholdsvis som dramatiker og regissør – noe som selvsagt gir medieoppmerksomhet i opptakten til premieren. Skummende gjennom intervjuer før den store kvelden kommer jeg over sitater av Larsen og Kjosås om forestillingen: «Jeg vil at publikum skal få en slags wake-up call», «Vi må rekke å leve før vi dør», samt et uttrykt ønske om å få publikum til å tenke: «Hvordan kan jeg få livet mitt til å bli kulere, bedre, annerledes eller morsommere?». Tankene går umiddelbart til sjangeren selvhjelpslitteratur, og jeg håper at det ikke er det jeg skal bevitne på scenen.

Livet på lånt tid L.i.f.e.g.o.e.s.o.n handler om savn, om å være i live, og om å leve og å dø. Den 45 år gamle kvinnen Brille, spilt av Heidi Gjermundsen Broch, har vært enke i over 20 år. Like lenge har hun vært en pliktoppfyllende byråkrat og åndsfraværende mor for datteren, som spilles av Ingeborg Sundrehagen Raustøl.

Når Brille ikke er på jobb er hun hjemme og dag(og natt-)drømmer om mannen hun en gang hadde. Hun lever seg tilbake inn i gode, gamle minner og isolerer seg fra omverdenen. En dag får hun den tragiske beskjeden om at hun har kreft på hjernen, og har kort tid igjen å leve. I forestillingen, som varer vel en time, følger vi Brille i døgnet etter at hun har fått beskjeden. Hun bestemmer seg for å gå alene på bar, bestiller en flaske champagne og drar på byen: En forsinket reise fra bare å være i live til å oppleve og utagere. Brille skal dø og blir tvunget til å ta et oppgjør med egen skyldfølelse og sorg.

Til tider rørende En lettbeint og humoristisk tone settes fra første sekund idet handlingen sparkes av i en scene på et papirfylt kontor. Karakterene klager ustanselig på drikkevannskvalitet og annet, før de bytter roller til klagebehandlere som slenger problemene mellom absurde avdelinger som skole og velferd, by og planlegging, park og planlegging.

På en fin og drivende måte formidles de mellommenneskelige forholdene Brille har med tre forskjellige menn: Den hun en gang stod nærmest, en fjern kollega og en helt ukjent. I dialogene mellom hovedkarakteren og hennes avdøde mann, spilt av Frode Winther, kjenner man som publikum på det vanskelige savnet, og det er rørende å se hva møtet mellom Brille og den tilfeldige bartenderen – som ender opp med å drikke champagne med sin kreftsyke kunde – betyr.

Det er helt tydelig at Brille er en karakter skapt med stor omsorg både fra dramatikerens og Brochs side, som evner å få fram karakterens sårbarhet og gjøre henne til en publikum raskt blir glad i. Bortsett fra Brille er de andre karakterene mer symbolske enn komplekse, mens datteren faller mellom to stoler. Det hintes til at hun er skadet av en fraværende mor, men fortellingen åpner ikke for å inkludere kompleksiteten i dette mor-datter-forholdet. Jeg opplever at dette lurer litt i bakgrunnen og skraper på troverdigheten når Brille slipper seg løs i en gladfortelling om liv og død. Den humoristiske overflatebehandlingen av alvorlige temaer setter til tider i sving følelser, men opplevelsen blir litt platt, til tross for noen overraskende vendinger.

Mer lyd og bilde Scenografien er blitt til i samarbeid mellom regissør og sceneansvarlig Trygve Ildahl. Andre fra produksjonen har også bidratt. En stor skjerm på bakveggen brukes aktivt i og mellom aktene: Resepten Brille får hos legen dukker opp på skjermen, og den lyser ellers i en varierende fargeskala og pulserer på fest. Også kostymene er estetisk behagelige i sort med innslag av sterke farger. Løse dører i rammer snurres rundt av skuespillerne for å markere sceneskift og overgangen mellom drøm og virkelighet. Scenografien kan visuelt minne litt om uttrykket i Robert Wilsons oppsetninger i bruken av farger og det minimalistiske oppsettet på scenen. Noen steder opplever jeg dog at handlingen og det visuelle uttrykket ikke går helt godt sammen, som om de visuelle virkemidlene bare er der til pynt. Men så blandes dette med fint utførte øyeblikk: som når et skarpt, metallisk lys forsterker angsten og uroen i Brille som kjemper mot fordums kjærlighet, eller når kostymet hennes går fra helgrått til sært og fargerikt idet hun slipper seg løs.

I likhet med det visuelle uttrykket på skjermen, er musikken et virkemiddel jeg blir sittende å ønske at hadde fått en større plass i stykket. Elektronisk musikk, laget av den eksperimentelle pop-musikeren Sandra Kolstad, spilles innimellom, men må til tider vike for fremførelser av pianoversjoner av Kolstads låter. Den ekstra dimensjonen L.i.f.e.g.o.e.s.o.n rører ved i bruken av elektronisk lyd og bilde tror jeg kunne blitt utnyttet bedre ved å brukes enda mer.

Jeg hadde nok håpet at to unge teaterkjennere som Larsen og Kjosås hadde turt å eksperimentere mer med formen. Jeg opplever at historien er litt uoriginal, som noe jeg har hørt flere ganger før, og at Kjosås ikke tør å gå all in hva gjelder nyskapende bruk av lyd og bilde. I bakhodet har jeg registrert at en rekke punktum og andre tegn er spredt rundt i manus, i et lite øyeblikk på sceneteppet eller skjermen og åpenbart i stykkets tittel. Dette synes jeg for så vidt er en forlokkende abstrakt gest, men den forblir for mystisk for å formidle noe til publikum. Tittelen referer dog tydelig til sangen den er hentet fra, L.I.F.E.G.O.E.S.O.N av Noah And The Whale, som handler om, ja, at livet må gå videre selv i harde tider.

Carpe Diem L.i.f.e.g.o.e.s.o.n er til tider morsom, til tider rørende, og får selvsagt fram budskapet om å ikke vente til det er for sent med å faktisk leve. Men bortsett fra i betimelige kommentarer til både byråkratiet og de som klager på det klarer ikke forestillingen helt å gi videre innsikt. Hva er det som gjør at mange sitter fast i fortiden, og ikke tør å leve? Er det scrolling i den enorme informasjonsstrømmen? Hva kunne gjort at Brille hadde skjønt dette før det var for sent? Selv om de prøver åpnes det dessverre ikke tilstrekkelig for refleksjoner eller tankevekkere rundt dette.

L.i.f.e.g.o.e.s.o.n blir ikke den helt store teateropplevelsen, men stykket evner å fortelle og formidle en historie som gjør at jeg vil kalle det en fin debut for både dramatiker og regissør. Og jada – jeg fikk kanskje ikke en stor”wake-up call”, men jeg gikk ut av salen med et smil om munnen, og tenkte – og det er forferdelig å måtte skrive det ­– “Carpe Diem”. Jeg håptet på å se noe langt unna selvhjelpssjangeren og fikk riktignok noe som ikke er helt innenfor den, men kanskje en fjern, humoristisk slektning?