Of Leonardo da Vinci av David Toop. Nasjonal Jazzscene, Ultima 2015. Foto: Ultima/Henrik Beck

Leonardos visjoner

KRITIKK: Musiker og musikkjournalist David Toop fikk en mail som var tiltenkt elevene hans, om et tre ukers kurs i å lage en opera. Noe fikk ham til å melde seg på selv.  – For min del kunne denne forestillingen gjerne ha vart dobbelt så lenge, skriver Rudolf Bjørnerem, som har sett Toops andre forsøk i operasjangeren, Of Leonardo da Vinci, på Ultimafestivalen.

En fugl som trommer med fjærene inne i en munn, kraftige regnskyll og oversvømmelser, minner og aldring, giganter som reiser seg, bilder av sjøer, trær og skyer og en følelse av å være i kontakt med alt i verden, på tvers av tid og rom. Dette er noen av flere motiver som går igjen i forestillingen Of Leonardo da Vinci, som baserer seg på de mange notatene til kunstneren, vitenskapsmannen og oppfinneren. Spesielt to tekster har vært sentrale. Den ene beskriver de Leonardo mener er hans første minne. Han ligger i krybben som spebarn og en fugl flyr ned og begynner å tromme med halen inne i munnen hans. Den andre forteller om en visjon om en svart kjempe som reiser seg fra Libya for å legge verden under seg. I tillegg spiller hans oppslukthet av syndefloden en viktig rolle. Disse og beslektede bilder veves sammen til en timeslang forestillingen som tar form som en visjon i lyd, bilder, sang, resitasjon og bevegelse. Heller enn en lineær handling følger forestillingen drømmenes logikk. Vagt beslektede bilder følger etter hverandre, og vi blir dratt fram og tilbake mellom motivene som veksler mellom de forskjellige kunstartene.

Tre ukers operakurs
Musikk og libretto til forestillingen er det David Toop som står for. Han har et langt og mangslungent livsløp bak seg. Har har jobbet som musiker siden starten av 70-tallet, blant annet i bandet The Flying Lizards, og med berømtheter som Brian Eno, John Zorn og Derek Bailey. Senere har han jobbet som musikkjournalist i flere kjente blader og innenfor akademia, hvor han har gitt ut flere bøker om musikk og lytting. Det er først i nyere tid at han har begynt å jobbe med opera og scenekunst. Hans første opera ble urframført i 2012, og den ble til som en følge av en serie tilfeldigheter. Som han fortalte på et arrangement noen dager i forkant av forestillingen fikk han en mail om et tre ukers operakurs som nok heller var tiltenkt elevene hans enn ham. Men det var noe med kurset som virket tiltalende, så han meldte seg på selv. Utstyrt med en sterk avsmak for opera og uten formell utdannelse innenfor musikk var det lite som tilsa at han  skulle bli i stand til å skrive en opera på tre uker. Men han fant sine egne veier, og fant egne metoder for å utvikle og formidle musikken til de andre medvirkende. I etterkant av kurset ble han valgt ut blant flere søkere til et arbeidsstipend for å produsere en opera. Resultatet ble hans første forestilling, Star-shaped Biscuit.

Elegante vekslinger
For en opera å være er Of Leonardo da Vinci minimal i antall medvirkende aktører. I tillegg til David Toop har Barry Lewis bidratt med film og Dam van Huynh med koreografi. Elaine Mitchener er eneste sceneaktør. Den øvrige musikken spilles av gjennom høyttalere. Her har Roger Turner, Sylvia Hallett og Clive Bell bidratt med henholdsvis perkusjon, fiolin og hurdy gurdy og det thailandske fløyteinstrumentet pi saw. Det at forestillingen har valgt en serie løst beslektede motiver som grunnlag gjør at de forskjellige elementene selvstendiggjøres. De samme motivene går igjen ut fra de forskjellige kunstartenes muligheter til å formidle dem. Både film, bevegelse, stemme og musikk har deler hvor de er i fokus, og deler hvor de ligger mer i bakgrunnen. Dette binder forestillingen sammen uten at noen av kunstartene får en viktigere posisjon enn de andre. Slik oppstår en suggerende medial flerstemmighet som veksler elegant mellom å jobbe unisont, i kontrast til hverandre og alene for å formidle de samme bildene.

Stykket starter med Mitchener alene på scenen, kledd i svart med helsvart bakgrunn og ingen belysning. Så følger en lengre bevegelsessekvens hvor hun spenner seg, ser ut til å streve med at noe vil ut av henne, med at noe er i munnen hennes (noe som snart forsterkes av lyder hun lager). Her jobber koreografien opp mot fuglevisjonen til Leonardo, og til bilder av at hun er inne i sin egen mage og munn, og inne i kjempens ildfylte mage. Koreografien bygger opp spenning gjennom forknytte bevegelser som så løser seg opp, og denne langstrakte vekslingen skaper en rytme som kan synes å antyde naturens sykluser. Alt dette blir tydeligere etter hvert som teksten og bildene gjør de samme motivene mer eksplisitte. Sangen og musikken knytter seg opp mot lydlig materiale fra Leonardos visjoner, som lyden av en fjærpenn mot et ark, av fjær som trommer og diverse munn- og halslyder. I deler av forestillingen danner Elaines koreografi og stemme, som er aktiv og dynamisk, en tydelig kontrast til musikk og bilde, som danner et rolig og langstrakt bakteppe. I andre deler jobber alle elementene sammen, og tar oss med inn i langstrakte og ekstatiske høydepunkter.

Kvalitet over kvantitet
Forestillingen har ikke den storslåttheten vi vanligvis forbinder med operasjangeren. Men det den skulle mangle her, tar den igjen med godt samarbeid og virtuos gjennomføring, noe som kanskje er muliggjort av nettopp den relativt lille mengden aktører. Det er tydelig at alle som har deltatt i det skapende arbeidet har hatt en felles forståelse av forestillingens kunstneriske visjon, samtidig som de har hatt tryggheten til å gjennomføre den på sine egne premisser. Også Mitcheners prestasjoner på scenen er sentrale for at stykket blir så vellykket som det blir. Hun gjør et vanvittig sterk helhetsinntrykk. Bevegelsene hennes, som har Dam van Huynhs tydelige signatur, er intense og uttrykksfulle, og mimikken og tilstedeværelsen gjør et kraftig inntrykk. Hun leser tekst overbevisende og mestrer samtidig et bredt spenn av vokale uttrykk, fra klassisk operateknikk til improvisasjon og klanglig eksperimentering med lydene menneske kan lage. Stykket er blitt jobbet fram spesifikt med og for henne, og Mitcheners varierte palett av ferdigheter blir slik et viktig grunnlag for operaens unike uttrykk.

Suggerende effekt
Of Leonardo da Vincis utvikling er langsom og repetitiv. Bilde, tekst og musikk blir lenge ved de forskjellige motivene før de veksler, og mange motiver kommer tilbake flere ganger på rad. Som et ekko av den tradisjonelle operaens tekstrepetisjoner gjentas viktige ord og fraser i sangen. Stykket lar oss dvele i en tilstand og gir oss til til å bli oppslukt av motivene, heller enn å drive oss framover i en handling. Dette valget av struktur er viktig både for den flermediale formen og for inntrykket innholdet gjør på oss. Stykket drar oss inn i de forskjellige bildene og tar oss med gjennom noe som kan minne om et sjamanistisk ritual eller en ekstatisk visjon. Effekten er suggerende, og stykket leker med følelsen vår av tid. Når det hele avsluttes med setningen «Tell me if ever anything was finished?» har jeg vanskelig for å tro at det har vart en hel time. Det føltes som om det var over på tjue minutter, og for min del kunne det gjerne ha vart dobbelt så lenge, om ikke mer.

RELATERTE ARTIKLER +
KOMMENTAR

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER