Foto: Thor Brødreskift

Lekens uante muligheter

I Kartellets gateforestilling An dran drin drekt inviteres voksne og barn inn i en verden der grensene mellom lek og folkedans forsvinner.

«An dran drin drekt. Kontra både fem og seks. Bom bam dutri dam. Silkemaga, buldrikaka. Ditt om. Pøk utav». Jeg skjønner ikke hva setningene betyr, men rytmen, rimene, klangen i selve språket og assosiasjonene som settes i gang, vekker nysgjerrigheten min. Ordene uttales uanstrengt og rytmisk av dansekompaniet Kartellets utøvere. I programteksten leser jeg at verselinjene er hentet fra en gammel regle fra Grytøya og Vesterålen. Kartellet består for anledningen av tre menn kledd i sorte dresser med sorte pannebånd. De befinner seg på en plen i Teaterparken, en liten park i Bergen sentrum som ligger rett foran Den Nationale Scene. Mens Jo Einar Sterten Jansen ruver godt over bakken på én meter høye stylter og spiller fele, beveger Sigurd Johan Heide og Eirik Fuglesteg Luksengard seg rundt på plenen og på asfaltstien like ved mens de danser folkedans alene og sammen. Siden Festspillene i Bergen ikke forhåndsannonserer gateforestillinger på grunn av smittevernhensyn, er det ikke mange publikummere som har møtt opp denne søndagen, men de få voksne og barna som er til stede, trekkes etter hvert inn i forestillingen.

Dramaturgisk elegant for barn og voksne
Gateforestillingen An dran drin drekt har blitt til etter at Festspillene i Nord-Norge utfordret Kartellet til å lage en gateforestilling for familier til juni 2021. Siden kompaniet ble initiert av koreograf og danser Sigurd Johan Heide i 2012, har folkedansen utgjort et kunstnerisk utgangspunkt for å lage inkluderende og interaktive forestillinger, ofte i samarbeid med ulike musikere. I forestillingen Kan du komme ned og hente meg igjen? som gjestet Bergen i 2019 samarbeidet Kartellet med komponist og musiker Benjamin Mørk på en måte som gjorde at musikk og dans smeltet fullstendig sammen og tidvis fremsto som likestilte virkemidler.

Også i An dran drin drekt er det et nærmest likestilt samspill mellom forskjellige elementer.  Sammensetningen av felemusikk, trinn fra folkedansen, ulike lekende krumspring, og rim og regler er dramaturgisk elegant og balansert. Koreografien gir stort rom nettopp for tilfeldighet og interaksjon underveis både mellom utøverne selv og mellom utøverne og publikum. Enten utøverne danser vals med hverandre, sprer seg utover spilleplassen, danser halling rett foran publikum eller begynner å sparke en fotball mens de tar noen smidige dansetrinn mellom pasningene, er det de flytende overgangene mellom det planlagte og det spontane, mellom lek og folkedans, som fascinerer.

Lek og publikumsfrieri
Forestillingens kanskje største styrke er at den lykkes i å fange kjernen i spontaniteten og logikken som finnes i lek: Utøverne veksler hurtig mellom rim, regler og dansetrinn, og små påfunn og dynamikkforandringer mellom dem driver det hele framover. Heide og Fuglesteg Luksengard danser hver sin solo med krevende trinn fra folkedansen til Sterten Jansens felemusikk og illustrerer slik det tekniske og virtuose i folkedansen. Soloene avløses senere av en uhøytidelig og morsom klappelek der de slår hendene på rompa og klapper raskere og raskere mens de står mot hverandre og sier noe som likner «Klappe, klappe skjenka, veks og ikkje menka». Det er en fin detalj når Heide forsvinner, slik at Fuglesteg Luksengard står alene igjen og klapper i løse luften. Det likner barns lek når utøverne setter seg ned i yogastilling eller bytter på å løfte hverandre i trillebårliknende positur. Når en av utøverne henter en fotball, og de bytter på å ta sats og skyte mot målet akkompagnert av felemusikk, er spenningen til å ta og føle på.

Like mye som forestillingen som helhet er strukturert som en lek mellom utøverne, er den en lek der publikum inviteres inn. Flere av soloene danses som om de er en invitasjon til publikum, og tilskuerne varmes opp gjennom først å bli oppfordret til å klappe med, før de som vil kan delta aktivt i leken rødt og grønt lys. I leken står barn og voksne på en rekke og løper så fort de kan mot målstreken, og når Sterten Jansen slutter å spille fele og snur seg rundt, forsøker alle å stå helt stille for å unngå å bli sendt tilbake til startstreken igjen. Her er det tydelig at materialet engasjerer. Mot slutten når Fuglesteg Luksengard og Heide danser sammen som et hoppende par, er det en enkel dans med grunntrinn fra folkedansen som med sin repetitive hopping gir assosiasjoner til den hoppingen man gjerne gjør til musikk på konserter. En publikummer på sidelinjen slenger seg med på hoppingen med stor iver. I forestillingen er det mye rom for slik impulsiv deltakelse, og det legges opp til en rekke øyeblikk der mye avhenger av hva publikum velger å gjøre. For eksempel kunne et nysgjerrig barn ha mottatt en av pasningene mellom utøverne i fotballkampen, eller ha valgt å gå inn i dansen. På denne måten formes og tilpasses materialet sammen med publikum og spillested fra gang til gang.

Sårbar øyeblikkskunst
Gjennomgående sitter jeg med en opplevelse av at forestillingen først og fremst foregår på barnas premisser. I tillegg forsøker den å skape et rom der barn og voksne kan være sammen, og der man kan få en smak av folkedans og gamle tradisjoner. Forestillingsformatet lykkes i å skape en dynamikk der utøverne mestrer å ta stor plass ved plutselig å spre seg utover et stort område samtidig som man også får en opplevelse av nærhet når utøverne samler seg igjen i midten av publikum. Mange impulser og innfall avsluttes imidlertid liksom litt for raskt som om utøverne er redde for å kjede publikum, og innslaget av rim og regler har åpenbart et stort potensial til å bygges mer ut og utforskes mye grundigere. Flere av reglene åpner for masse improvisasjon og dermed igjen for flere former for kommunikasjon med publikum.

Da forestillingen ble vist under årets festspill i Bergen led den dessverre en del av dårlige valg av spillesteder. Den ene dagen var den programmert til å spille på Fløyen, som er et naturlig samlingspunkt for barnefamilier, og dermed godt egnet som spilleplass. Da jeg så den ble den spilt i Teaterparken, i Nordnesparken og på Bryggen på dagtid på en søndag, samme dag som Festspillenes årlige familiedag på Siljustøl fant sted. I et mer eller mindre koronatomt sentrum der smittevern forhindrer forhåndsannonsering, er dette intet annet enn dårlig planlegging fra Festspillenes side. Hvorfor forestillingen ikke var inkludert i programmet på Siljustøl isteden, når den så åpenbart retter seg mot barnefamilier, forblir et mysterium. An dran drin drekt viser at folkedans er en øyeblikkskunst der mye av magien skapes i møtet med publikum, og hvor skjørt dette samspillet er.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER