Leken scenemagi fra Frankrike og Trøndelag

I et vinterlig landskap der vinden uler over viddene, møter vi dresskledde menn og kvinner i hvite, tidløse kjoler. To sjarmerende sjimpanser er også der, og særlig sympati vekker en feminine ape som så gjerne vil være et menneske. Kraften i annerledesheten hennes er gjenkjennelig.

Hver av skuespillerne har en dobbeltgjenger – en dukke som ligner dem selv veldig både i kropp og fjes. Slik dobles antall aktører, og effekten er fascinerende. Ut på scenegulvet velter menneskelige figurer som larver. Opplevelsen av den organiske kroppen versus den uorganiske er ubehagelig. Vi ser ikke alltid hva som er en dukke og hva som er et menneske. Mest uggen er følelsen som vekkes når den levende kvinnen har en dukkemaske på.

Drømmestoff Materialet i Forget me not er utviklet av den franske regissøren og dukkeføreren Phillipe Genty og kona, koreografen Mary Underwood. De har skrevet ned drømmene sine og jobbet fram de mange små tablåene ut fra drømmene og andre vekkflytende tanker. Gjennom improvisasjon har HiNT-klassen så jobbet fram scene for scene.

En av de vakreste scenene er den der en hvitkledd kvinne danser med et enormt silkestoff. Stoffet blir en svart silkesky, et stort skjell, andre ganger er det nordlys, så et sotete, digert skjørt som danser litt over gulvet. Mennene som forsøker å nå den dansende kvinnen, holdes på avstand av denne askestormen, de fanges i skjellets indre, de overkjøres og forsvinner i løse lufta.

Kjønnsstereotypier Noen av scenene er fengslende vakre, mens andre blir litt platte. Sammen med det estetiske er humoren et bærende element i Forget me not, og den svinger mellom slapstick og en mer underfundig stil. Publikum ser ut til å sette pris på spennet og veksler mellom latterbrøl og gledeshyl og mer smilende humring. Ønsket om å bli elsket er et viktig tema, og lengselen etter det motsatte kjønn er svært present i forestillingen. Et forstyrrende element er det gjennomført ultrastereotype kjønnsrollemønsteret i stykket. Kvinnene er kyske, pripne og lengter på avstand, mens mennene er grådige, pågående og maser til de får.

Sprikende lydspor Bevegelse og spill er detaljert på grensen til det utstuderte. Tekstene i de mange sangene som framføres er vanskelige å få tak i, men det spiller ingen rolle.Et større problem er hvordan musikken svekker forestillingen. Melodiene er spesialkomponert til stykket. De er nært beslektet med filmmusikk og svinger fra det spielbergklassiske via krim til western. 80-tallssaksofonen og spilledåsen får begge plass. Spriket i sjangre bryter opp og fragmenterer det ellers helhetlige uttrykket i oppsetningen.

Forget me not er likevel en usedvanlig vakker forestilling. Lyssettingen er magisk og sender flere ganger frysninger gjennom kroppen. Lysdesignet bygger opp under premisset om at vi er i en drøm. Utkanten av scenerommet er ofte skyggelagt, mens den sentrale hendelsen er belyst. Fargene i lyset veksler mellom gammelmodig sepiavarmt og et blårosa arktisk lys som matcher islandskapet.

Internasjonalt perspektiv Det utdannes for mange skuespillere her til lands, får vi stadig høre. Det er ikke jobb til dem, og kulturarbeidere topper statistikken over velutdannede folk som må ty til NAV og ta irrelevante brødjobber for å kunne drive med faget sitt. Teaterutdanningen til HiNT er blant dem som produserer skuespillere til det norske markedet. Men avgangsklassen fra 2012 har turnert verden rundt med Forget me not siden de var ferdig utdannet.

Dette er en stor fjær i hatten til HiNT og Ørjan Hattrem. Lederen for skuespillerutdanninga lykkes stadig med å inngå fruktbare samarbeid med anerkjente aktører innen teaterlivet. Hattrem fortjener anerkjennelse, ikke minst for hvordan studentene hans får mulighet til å hospitere ved internasjonale scener og kompanier i studietida. På denne måten får de utvidede perspektiver på hva teater er i internasjonal sammenheng. Det tjener teater-Norge på.