S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Hild Borchgrevink, redaktør – 30. november 2015

Leken drømmekongress med større potensiale

Congress of dreams, av Krakk Noir. Black Box Teater 2015. Foto: Kaja Bruskeland


Publisert
30. november 2015
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk

Black Box Teater Congress of dreams av Krakk Noir

Regi: Susanne Øglænd. Tekst: Øyvind Berg. Musikalsk ledelse/komposisjon/saksofon Rolf-Erik Nystrøm. Skuespillere: Anne E. Kokkinn og Trond Høvik. Slagverk/komponist: Per Oddvar Johansen. Kontrabass/ komposisjon: Håkon Thelin. Scenograf: Carle Lange. Lys: Tilo Hahn.

Gjester: Juliana Venter (sanger/skuespiller)/Berlin/Sørafrika) og Petros Michalas (baglamas/sanger/Berlin/Hellas).

Lysteknikk: Ida Anderson. Rekvisitt og scene: Sebastian Sanders. Scenemester: RamHari Dhakal. Produksjonsassistent: Dina Abazović. Co-produksjon: Black Box Teater.

Gjestespill, 2016 i Berlin (kooperasjon Sophiensæle Berlin/Nordlichter Festival ) og i Tallinn (Teater VabaLava/Shared Sounds). Støttet av: Norsk Kulturråd, Institusjonen Fritt Ord, Fond for Lyd og Bilde, Det Norske Komponistfond, Dramatikkens Hus og Tekstforfatterfondet.


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/leken-drommekongress-med-storre-potensiale/
Facebook

KRITIKK: Forestillingen Congress of dreams nærmer seg Europa som drøm med varme og humor og lange musikalske sekvenser. Likevel savner jeg at den utforsker begrepene og situasjonene den skaper, grundigere, skriver Hild Borchgrevink.

Kompaniet Krakk Noir har satt seg fore å lage musikkteater om Europa. Emnet er påtrengende aktuelt. Samtidig har krisene de siste månedene skrudd seg til i et tempo som prosessen det er å utvikle en teaterforestilling, umulig kan ta opp i seg. Forestillingen Congress of dreams løser det ved å legge vekt på drømmen, leke med alvoret og omslutte oss i publikum med lange sekvenser av musikk.

På Black Box Teaters store scene har scenograf Carle Lange dekket scenen med gråblå bokser i halvannen meters høyde, et slags omvendt volum av rommet vi sitter i. Bokslandskapet har en stripe scenegulv foran og på sidene og et vindu vendt opp mot sceneloftet. I små fordypninger er instrumenter fint plassert helt i flukt med toppen av boksene, og i bakkant er en høyere struktur som noen av aktørene innimellom klatrer opp på. De små orkestergravene gjør de visuelt velkjente instrumentene mindre framtredende, samtidig som instrumentene får være på scenen, som er avgjørende for det musikalske nærværet. Aktørene beveger seg opp og ned av boksene via en vanlig gardintrapp. At de får forlate det blå platået, gir en fin dynamikk, men selve bevegelsen mellom nivåene knytter seg aldri helt til spill eller tekst.

Utenforskap Mens publikum finner plassene sine, sitter en håndfull aktører i dette landskapet og spiller. Etter hvert ringer en telefon, og saxofonist og kompanimedlem Rolf-Erik Nystrøm svarer på engelsk med tillagt italiensk aksent. Det går fram av samtalen at drømmekongressen foregår inni den gråblå boksen, slik at vi aldri egentlig får se den. Derimot får vi møte kongressdeltakere som har gått på gangen for å øve på innlegg, slåss med hverandre, snakke til oss og drømme seg bort.

Plutselig trekkes teppet for og skaper enda et lag mellom oss og den skjulte kongressen. Snart titter skuespiller Trond Høvik ut mellom stoffene og forteller med jovial røst som en skomaker Andersen at vi skal på kongress, og at drømmer både er personlige og politiske. Han er Norges utsending. Korrekt antrukket med dress og navneskilt namedropper han den i drømmesammenheng uunngåelige Sigmund Freud, samt tenkere som Marcuse, Bloch og Frankfurtskolen.

Etter hvert går teppet opp og igjen med jevne mellomrom uten at noe egentlig endres bak det. Hver gang det lukker seg, kommer en ny aktør ut og snakker til oss, som om vi i publikum nå er kongressdeltakere. Hver av dem representerer en europeisk nasjon (Italia, Nederland, Finland, Tyskland, Norge) og ulike yrkesgrupper: en finsk lege, en nederlandsk journalist, en tysk finansanalytiker, en italiensk topp-politiker og konferansens arrangør, en norsk filosof. Vi forstår at konferansen er kommet i stand fordi ideen og drømmen om Europa er truet.

Italias foreleser bryter sammen etter kort tid og blir trøstet av Norge som binder det hele sammen i en slags fredsmeklerrolle. I tillegg til de nasjonale utsendingene kommer også en rusavhengig rikmannsfrue (Anne Kokkinn) inn og gir en varm personifisering av kapitalismens bakside i dialog med Hellas, som er til stede i form av en musiker (Petros Michalas) og tydeligvis ikke er inkludert i kongressens intellektuelle fellesskap.

Nummerstruktur De mange teppefallene skaper en nummerstruktur i forestillingen som forsterkes av lange, rent musikalske strekk. Det er godt å se en forestilling som tar musikk på alvor, gir den tid og plass og forholder seg til musikk som et selvstendig rom og ikke bare mellomspill og pynt. I dette rommet setter den sørafrikanske sangeren og skuespilleren Juliana Venter standarden med et nærvær og en stilistisk presisjon som brenner gjennom både musikalsk og scenisk. Hun starter i en kompromissløst fysisk blues og forsvinner krypende inn under scenen. Når hun igjen skal synge en stund etterpå, og man forventer et lignende uttrykk, er hun like presis i et mer tilbakeholdt, klassisk univers.

Venter er også den som holder strammest på oppmerksomheten foran sceneteppet, i rollen som journalist og reporter som har intervjuet unge jihadister og dekadente damer på Grünerløkka. Hun spiller av utsagn fra dem på diktafon og forteller at det de har felles, er at de mangler personlige drømmer.

Samtidig gjør nummerformen og forelesningsformatet selve forestillingen noe stiv. Det er tiltalende at skuespillere og musikere er helt likestilte som aktører, men det gir også en vifte av ulike tilnærminger til å fremsi tekst. De musikalske innslagene spriker tilsvarende, selv om alle avleveres på høyt nivå. Å høre blues, Bach, en klassisk teatermonolog, friimpromusikk, slapstick-ordspill om "the wall of the Berlin fall" og en tørr seminartekst krever ulike ting av meg som lytter, og jeg merker at jeg ofte henger igjen i forrige oppmerksomhetsmodus en stund etter at noe nytt er introdusert.

Dialogisk dans Scenene som sitter igjen i hukommelsen, er dem som åpner forelesningsformatet eller konserten med en form for dialog eller dialektikk. Det skjer når Juliana Venters journalist lar diktafonen sin snakke. Det skjer når den foreleseren som står foran teppet, plutselig må forholde seg til kommenterende lyder fra instrumenter eller mennesker bak gardinen, enten lydene er meningsløse, kommenterende eller protesterende. Og det skjer i hver av de nydelige scenene der Trond Høvik danser abstrakt bortover scenekanten mens han framsier omstendelige tekster om drømmer, kongress og politikk. Man venter ikke at denne figuren skal danse, og i alle fall ikke at han skal kunne bevege seg så mykt og uforutsigbart som han faktisk gjør. Dansen skaper et kontrapunkt mellom hva han sier og hva han gjør og etablerer et drømmeaktig scenisk tempo. Begge deler fungerer som velkomne brudd med monologformen. En lignende åpnende gest skjer når Høviks filosof hekter et speil av scenografien og bruker det til å bryte de nokså statiske lyskjeglene som omringer hver aktør.

Tittelen Congress of dreams får meg til å tenke på den svenske forfatteren Sara Stridsberg og hennes halvdokumentariske roman Drömfakulteten. Hvis det er ment som en uttalt hilsen, ligger navnet nesten for nært originalen. Kongressen er imidlertid nærmere virkeligheten, og selv om den nærmer seg Europas kriser med store mengder varme og humor, savner jeg at den blir lenger i begrepene den kaster ut og utforsker dem og forholdet til den sceniske situasjonen grundigere. I spillet mellom den lukkede scenografien, teppet som åpner og lukker den fjerde veggen for blikket vårt og de raske hentydningene teksten gir til drømmer, sosiologiske undersøkelser, kritikk og kunstens rolle i det hele, ligger det et stort diskursivt potensiale som konsert- og forelesningsformen og det skiftende tekstmaterialet ikke helt får ut.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no