S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Anette Therese Pettersen – 16. september 2015

Lek og moral

Gutta i trehuset, 2015, Kilden Teater- og konserthus


Publisert
16. september 2015
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk

Kilden Teater- og konserthus Prøvesalen Gutta i trehuset

Av Andy Griffiths og Terry Denton Regi og dramatisering: Birgit Amalie Nilssen Scenografi/kostymedesign/tilvirkning: Camilla Lilleengen og Frode Holgersen Lysdesign: Henrik Fjellestad Lyddesign: Simen Hefte Masker: Helga Synnøve Flateland Med: Steffen Mulder, Lars Emil Nielsen og Ann Ingrid Fuglestveit-Mortensen


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/lek-og-moral/
Facebook

KRITIKK: Barneforestillingen Gutta i trehuset på Kilden Teater- og Konserthus er opptatt av å formidle gleden ved å leke, men det fremstår tydeligere som et formål enn som faktisk effekt, skriver Anette Therese Pettersen.

Kildens oppsetting av Gutta i trehuset bygger på en bokserie skrevet av australske Andy Griffiths og Terry Denton. Å lage forestillinger for barn basert på bøker som de allerede kjenner til, ser etter hvert ut til å ha blitt regelen heller enn unntaket innenfor teatret. Griffiths og Denton har skrevet flere bokserier sammen, og den første boka i serien om Gutta i trehuset kom ut i 2011. Siden har det kommet fire bøker til, og en femte er planlagt i 2016. Bøkene har et selvbiografisk perspektiv siden de handler om to gutter som heter det samme som forfatterne (Andy og Terry). De bor i ei trehytte, som i første bok er på tretten etasjer – men som stadig vokser, og nå er oppe i hele 65 etasjer. De to guttene lever av å skrive bøker, hvilket også gir bøkene et meta-perspektiv.

Forestillingen er basert på hele bokserien. Jeg har bare lest første bind, og det kan virke som om alle bøkene er bygget over en svært lik dramaturgi – alternativt at forestillingen henter mye av sitt materiale fra første bok. Forestillingen åpner med en scene som skal illustrere hvordan Andy og Terry tilbringer dagene sine: i konstant lek. De to leker med pil og bue, før de kaster dette fra seg og hopper opp på en trampoline. Derfra ønsker de velkommen og forteller om trehuset sitt, og om naboen Pia som bor i et hus med mange dyr. Scenografisk er trehuset laget som en slags brett-ut-bok, hvor ulike sider gir innsyn i ulike rom. Det fungerer delvis som en referanse til opphavsverket, et synlig element som minner om dramatiseringsprosessen, men er også en enkel måte å utnytte det lille scenerommet på.

Guttene viser publikum rundt i trehusets mange etasjer – helt til de kommer på at de har overskredet tidsfristen for innlevering av neste bok! Den sinte redaktøren deres ringer og gir dem en frist dagen etter til å levere boka. Hvordan skal de klare å produsere over 300 sider på under ett døgn? Heldigvis har Terry funnet opp en Det var en gang-maskin som kan produsere boka for dem. De trenger bare å plotte inn ønsket nivå av action, humor, romantikk et cetera, så produserer maskinen ei bok for dem på om lag åtte timer.

Foto: Kilden Teater- og Konserthus

Gutta i trehuset har bevart strukturen og kronologien fra bøkene, og guttene tøyser og tuller dagen lang. Terry har lagret både krympetyggis og lommelykt i skoen sin, ”i tilfelle nødstilfelle”, og disse forholdsreglene redder guttene fra ulike kniper. Det spises marshmallows til alle måltid, og tørsten stilles med brus fra en brusfontene.

Musikk benyttes effektivt for å skape stemninger, og musikken ser ut til å være hentet fra filmverdenen. Det gir forestillingen noe av det samme preget som animasjonsfilmer fra eksempelvis Pixar eller Disney. Men innholdet står ikke helt i stil til den glatte musikken – til det er det verken spektakulært nok til å holde følge, eller rufsete nok til å fungere som en kontrast. I stedet fremheves teatrets tilkortkommenhet, og det er som om utøverne prøver å kompensere for dette gjennom et høyt intensitetsnivå – noe som i sin tur gir forestillingen et litt masete preg.

Det er lagt inn flere kommentarer som ofte virker myntet på det voksne publikummet. Guttene selv er veldig opptatt av å lage bøker uten moral, og forestillingen er selverklært fri for dette. Samtidig ropes det nærmest ut at barn (og voksne) bør leke mer, så helt fri for moral er den vel ikke. Det er i seg selv ikke nødvendigvis så problematisk, men forestillingen ville nok vært tjent med å droppe den eksplisitte moralavskyen. Andy og Terry hopper fra den ene tingen til den neste, mens maskinen produserer boka for dem. Ergo trenger de verken å skrive eller illustrere. Men helt fritt for komplikasjoner er det selvsagt ikke. Når maskinen overtar regien, og nekter å la seg stoppe eller destruere, må guttene reise ut i verdensrommet for å finne verdens beste bortfinner, Stupido, for å reversere prosessen. Ferden er strabasiøs, men jeg kan avsløre at de avslutningsvis redder bokprosjektet, setter seg på sine flyvende kjemperødbeter og får kastet boka til forleggeren i siste sekund.

Foto: Kilden Teater- og Konserthus

Utøverne stråler av energi, men jeg tror forestillingen hadde hatt godt av et mye strammere grep. Den kunne sannsynligvis vært kortet ned i tid, noe som også kunne gitt større rom for en strengere koreografert spillestil for utøverne. Jeg skjønner at det lekne skal gjennomsyre forestillingen, men utøverne fremstår likevel tydelig instruerte og ville vært tjent med et mer outrert eller synkronisert uttrykk.

Blant de andre barneforestillingene på Kildens høstprogram finner vi figurteatret Baldrian og Musa av Giert Werring. Baldrian og Musa er to velkjente figurer på Sørlandet, og til og med undertegnede vokste opp med disse. På mange måter fremstår Gutta i trehuset som en forstørret og noe mer påkostet versjon av førstnevnte forestilling. Men det er som om Gutta i trehuset haster gjennom manus. Kombinert med en bruk av lydeffekter som gir filmassosiasjoner, gir det også inntrykk av at man ikke stoler på formidlingsevnen til utøvere og rom. De ulike elementene i forestillingen spiller ikke på lag med hverandre, og til tross for utøvernes høye energinivå så smitter dessverre ikke energien og gleden over fra scene til sal.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no