Foto: Magda Bizarro
Learning with heart?
Publisert
22. februar 2018
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av
Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/learning-with-heart/
By heart er en kjærlighetserklæring til ordet, bøkene og den muntlige fortellertradisjonen. Det handler om verdien av å lære seg noe utenat og å gjøre ordene, diktene, sangene og historiene til våre egne, som igjen blir en indre dekor av små og store skatter som ingen kan ta fra oss.
Learning by heart klinger som vakker poesi. Det norske synonymet pugging, vekker heller minner om rastløs traving over gulvet der jeg gjentar og gjentar ord til de sitter i kroppen. Assosiasjonene går til hukommelsestester og svette opplevelser som handler om å prestere på prøver. Dette er også forestillingens akilleshæl.
Begynnelsen og slutten på en historie. På Black Box teaters Store Scene står 10 tomme stoler av ymse slag, og en liten gardintrapp av typen man bruker når man skal hente frem bøker høyt oppe i reolene på biblioteket. Stolene står på hvite dansematter i en halvsirkel vendt mot publikum. Foran står tre gamle fruktkasser fylt med brukte bøker.
Den portugisiske scenekunstneren Tiago Rodrigues kommer inn og ønsker velkommen. Han er løs og ledig i stilen, og kan minne om en sympatisk tv-vert som skal introdusere kveldens show. Han trenger 10 frivillige fra publikum til å fylle de tomme stolene på scenen før forestillingen kan begynne. Rodrigues spøker litt med publikumsinvolvering i teatret som et kleint fenomen, og forsikrer at ingen vil lide overlast. De frivillige kan gå ut av leken når de måtte ønske. Vi som sitter der føler et visst press, og tenker at dette kan bli en lang kveld, men ganske raskt fylles stolene opp av frivillige aktører som applauderes frem. Å lære utenat i offentlighetens lys frister ikke meg.
Rodrigues opplyser at de skal lære en tekst utenat, men skynder seg å trøste med at ingen blir straffet hvis de ikke klarer det. Spenningen stiger. Aktørene skal lære seg Shakespeares sonett 30 med 14 verselinjer og alt hva det innebærer av snirklete vendinger og jambiske verseføtter. Rodrigues informerer om at forestillingen slutter først når alle har lært sonetten by heart. Rodrigues er jokeren med dobbel agenda som bedriver en pedagogisk strategi som minner om pisk og gulrot. Med den ene hånden deler han ut premisser for at forestillingen skal komme i havn og legger ansvaret på de frivillige aktørene, med den andre hånden trøster han med å ufarliggjøre situasjonen.
Hukommelse Aktørenes ansikter er spente og noen litt urolige. Kanskje tenker de som meg at hukommelse er noe privat, noe som er sterkt forbundet med lagrede minner av godt og vondt, eller kanskje er de redde for å blottlegge dårlig konsentrasjonsevne. For dette handler om konsentrasjon, og det er det drivende performative elementet i forestillingen. Jeg fascineres av å observere aktørenes intense konsentrasjon og skiftende følelser overfor oppgaven. De glemmer å være selvbevisste i det intense fokuset på oppgaven. Risikoen for at støy vil forstyrre hukommelsesprosessen er stor. Her kan vi bli sittende til midnatt.
Fortellerteater Den dramaturgiske oppbyggingen ligner lekens, og spenningen ligger i om aktørene klarer oppgaven. Her ligger også referanser til episk teater. Fortelleren vever sammen et konglomerat av historier med stadige brudd der han instruerer aktørene og henvender seg til publikum. Aktørene får utdelt bøker med navneplakater klistret inni. Disse er relatert til historier han forteller. Plakatene vender mot publikum og fungerer som redskap for Rodrigues og publikum for å kunne følge fortellerstrukturen.
Rodrigues forteller historien om Boris Pasternak som ikke lot seg sensurere under Stalins utrenskninger på 30-tallet. Da han fikk taleforbud protesterte han ved at han fikk 2000 mennesker til å lære seg Shakespeares sonett 30 utenat. Han fortsetter med en vakker historie om en jødisk fange i konsentrasjonsleir som ut fra sin hukommelse fungerte som et levende bibliotek for de andre fangene. Kanskje har Rodrigues også tenkt dette som et lærestykke om verdien av dybdelæring og vår demokratiske rett til å velge hvilken informasjon vi skal forholde oss til. Kanskje har han tenkt at evnen til å lære står i fare når oppmerksomhetsspennet blir mindre i det vi lar oss lede gjennom labyrinter av hyperlinker og ikke lenger husker den informasjonen vi i utgangspunktet var ute etter.
Innimellom alt dette forteller han om sin litteraturelskende bestemor som er i ferd med å miste synet. Slik fletter han inn den personlige historien, noe som skaper et nytt lag i forestillingen. Bestemors siste ønske var at han skulle finne en bok som hun kunne lære seg utenat og som hun kunne hengi seg til når synet ble borte. Rodrigues avslører at han ga henne nettopp Shakespeares sonetter etter at han hadde rådført seg med den verdensberømte litteraturviteren George Steiner. Bestemor klarte aldri å lære seg alle strofene, bare én eneste, og det var selvfølgelig sonett 30. Slik går historien opp og alle de andre innvevd i denne.
Om dybdelæring og overflate Det er nettopp denne overfladiske måten Rodrigues selv sveiper gjennom historiene på slik at de skal passe inn i forestillingskonseptet og i rytmen som også blir mitt ankepunkt. Rodrigues tar seg aldri tid til å dvele ved og gå i dialog med historiene han forteller. Heller ikke betydningen av verselinjene i sonett 30 blir gjenstand for utdyping, noe som kunne ha åpnet teksten for publikum og hjulpet aktørene i læringsprosessen. Kanskje hadde det gitt oss større grunnlag for å se verdien i utenatlæring.
Regigrepet oppleves også som noe manipulativt da aktørene blir gjort til ufrivillige verktøy og virkemidler for å skape spenning og dramatikk, uten at de får mulighet til å påvirke lekens regler. De har mer enn nok med å konsentrere seg om oppgaven for ikke å miste ansikt. Og til slutt skjer da også dette at en av aktørene ikke lenger husker sin verselinje. Det er ikke lett å skulle huske under press, og jeg identifiserer meg sterkt med panikken som oppstår i blokkeringen. Forestillingen stopper likevel ikke opp slik Rodrigues truet med innledningsvis. Han lar det passere og kamuflerer det stotrende mennesket med egne ord og gester. Bra er det at vi slipper å se på seigpiningen.
”Ta i mot denne sonett og spis den til minne om meg.” Rodrigues avslutter med et teatralisert nattverdsrituale der han deler ut oblater med sonett 30 påtrykt til aktørene som nå har lært den by heart. Med regissørens allmektige velsignelse for godt gjennomført jobb skal de spise i seg teksten slik Gud bød Esekiel å spise bokrullen for å spre ordet om han. For meg fungerer dette ritualet som en forsegling av teksten som en kropp regissøren regjerer over, og blir også symbol på den maktposisjon regissøren har i forhold til de frivillige aktørene i denne forestillingen.
Selv om det oppleves som om Rodrigues skusler bort gull i iveren etter å kontrollere dramaturgien, aktørene og tiden, må jeg innrømme at det også er underholdende og tankevekkende å være til stede i Rodrigues performance. Han er en virtuos forteller som vever sammen historier og anekdoter med fortellermagi og smart dramaturgi, slik at det oppstår usannsynlige indre sammenhenger, der alt handler om verdien av å lære noe utenat.
