Latter i urettferdighetens navn

På Trøndelag Teater spiller for tiden musikalen Påfuglen, en familieforestilling som bruker eventyrets lekne form til å ta opp romfolks situasjon. Regjeringens nylige lovforslag om nasjonalt tiggerforbud gjør tematikken enda mer aktuell. I stykket blir dyrenes verden brukt som et bilde på vårt eget samfunn – formidlet med en god dose humor.

I Fugleland møter vi de vakre og staselige påfuglene, en omreisende og fattig fugleart.. De forfølges av den slemme Gribben. Han vil utvise disse løse fuglene som har tilhold på en søppelplass. Påfuglmamma, stykkets protagonist, reiser derfor til Hundeland i et forsøk på å skaffe penger til å kjøpe hus. I dette kalde landet ender påfuglen opp som gatetigger. Scenografien er enkel og effektiv: I Fugleland er scenegulvet dekket av fargerike madrasser som også benyttes som rekvisitter. I Hundeland dekkes disse til med mengder av hvite dyner. Dermed kan historien enkelt veksle mellom de to lokalitetene ved å rulle dynene vekk.

Påfuglen er produsert av Trøndelag Teater selv. Tyra Tønnesen har regien, mens Jovan Pavlovic står for musikken. De to (samt scenograf Dagny Drage Kleiva) samarbeidet også på teatrets suksess Rock'n Roll Wolf fra 2011. I et intervju i avisen Vårt Land forteller Tønnesen og Pavlovic om hvordan den nye musikalen ble til: Med en manusskisse som utgangspunkt ble forestillingen utviklet gradvis. Skuespillere og musikere har bidratt til å utforme historien og karakterene.

Dette har gitt musikalen et levende uttrykk, men det kan også være en av årsakene til at det hender mye samtidig i enkelte av scenene. Noen av dem grenser til det kaotiske og gir en følelse av at stykket ville hatt godt av en strammere helhet.

Tekstene kan innimellom virke litt enkle, med bruk av nødrim og urytmiske sangstrofer, som for eksempel i åpningssekvensen: «Hør, hør, hør om den gang da den store Gud, kalte alle inn i sitt fang for å dele kornet ut.» Et høydepunkt er imidlertid Labradorvalpens ordakrobatiske oppramsing av alt man må lære på skolen, fra astronomi og det ytre rom til nære ting som suppekoking.

Eventyret fortelles gjennom sang, dans og musikk. Musikerne er også aktører på scenen, noe som fungerer fint. Skuespillerne briljerer som dyr – de imiterer spisende påfugler og ulende bikkjer. Sangkvaliteten er dessverre ikke alltid på topp, noe som gjør at en del av tekstmassen blir dårlig artikulert og ikke når ut i salen. Romanimusikken er en rød tråd i forestillingen og danner en stemningsfull helhet. Jeg opplever dessuten musikken som framsnakking av romanikultur og et uttrykk for hvor rik denne kulturen er, og hvordan dette lett glemmes i debatter om tigging og romfolks levesett.

Historien i Påfuglen fortelles med mye humor, og alt fra verdenspoliti til skoleelever karikeres. Det er særlig når vi kommer til Hundeland at latteren får runge for fullt – og vi ler av oss selv. For vi kjenner oss igjen i de «like, men unike» Labradorene som trofast står i busskø med Starbucks-koppen i hånda, på vei til et viktig møte i den viktige jobben sin. Det trauste og flittige i det litt for kalde samfunnet er formidlet med vidd og varme, og nordmenns særegenhet er tatt på kornet.

Tønnesen og Pavlovic skal ha ros for å ta tak i en betent problemstilling – romfolks situasjon – og nærme seg den med humor. Om barna ikke skulle fange opp dette som et spesifikt tema, som nok heller ikke er intensjonen, kan de fortsatt få med seg viktige spørsmål, som hva rettferdighet er. Slik kan stykket fungere som utgangspunkt for videre diskusjon, også med de minste i publikum. For Påfuglen gir ikke noen løsning eller forklaring på problematikken som behandles. Snarere virker det som intensjonen er nettopp å peke på og løfte fram en samfunnsutfordring, vise hvor kompleks den er, og forhåpentlig vekke både latter og refleksjon.