Foto: Lars Opstad. Visuell design Tiril Valeur

Larven, barna og været

Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær. Og uansett ytre faktorer skal kunsten frem til barna.

Det striregnet da jeg ankom Furulund Norlandia barnehage på Lillestrøm. Det hadde pøst ned siden jeg gikk fra toget, og jeg forsøkte å søke ly under et tak i barnehagen mens jeg ventet på at de skulle få besøk av Unge Viken Teater og forestillingen Fabelflakseren. Barna, derimot, trengte ikke å søke ly for regnet. Ingen kan glede seg så mye over pøsregn som barnehagebarn, og der jeg først hadde tenkt at jeg hadde valgt en dårlig dag for å være med på utendørs barnehageteater, førte de søledamhoppende regndresskledde barna som så rart på meg da jeg forklarte jeg gjerne ville stå under taket frem til det begynte til at jeg tenkte at det tross alt var noe autentisk barnehageaktig å se teater i pøsregn. Barna visste også godt at snart skulle det komme teater, for det skulle komme i en bil!

Smittevern
Skuespillerne Annie Dahr Nygaard og Erikk McKenzie kom, som forespeilet av kjernepublikummet, i en liten varebil full av farger og med logo fra teatret. Det var litt problemer med hvor den skulle stå og hvor forestillingen skulle spilles. På parkeringsplassen, som var planlagt brukt for forestillingen, stod det parkert en bil de ikke fikk flyttet. Noen av de voksne ville ikke at barna skulle gå ut av barnehagens område på grunn av smittevern, og var tydelige på at de ønsket at barna skulle stå på innsiden av gjerdet. Etter å ha snakket med noen anleggsarbeidere, kjørt teaterbilen rundt på baksiden og forsikret de ansatte om at de kunne overholde smittevernet selv med barna på samme siden av gjerdet som skuespillerne, var det endelig klart for teater. Skuespillere på barnehageturné er også diplomater.

Forestillingen var i stor grad ordløs, og det nærmest pantomimeaktige scenespråket fikk meg til å tenke på omreisende teater og renessansens folkelige teaterformer. Det var noe med bilen, den var vel ikke i seg selv renessanse-aktig, men måten de hadde med seg alt de trengte og lagde teater uten andre hjelpemidler enn det to stykker på turné kunne få med seg til stedet de hadde til rådighet, hadde noe grunnleggende teatralt ved seg. Det er noe basalt teaterfaglig ved å omskape verdener og bygge underliggjøring uten så veldig mye mer enn to kropper og noen utvalgte rekvisitter. I møte med barna har dette også en stor verdi fordi det gjennom forestillingen tydeliggjøres også overfor dem at teater er lek i møte med andre der noen opptrer og noen ser på.

Lyd og gester
Bilen blir åpnet, og vi får se en slags blomst. Deler av den festes med det jeg regner med er magneter på bilveggen. Inni blomsten finner de noe som først ligner på en ball eller en liten jordklode. De later som den er veldig tung, og gjennom små danseaktige bevegelser bytter de på å holde den. Det er åpenbart at den ikke er veldig tung på ordentlig, og leken i tyngden kommuniseres eksplisitt til barna.

Ballen, som viser seg å være et egg, knekker, og det er noe mykt og gult inni. Det kommer ut en slags kosedyrlarve, og det viser seg at den er sulten. Fordi uttrykket er ordløst må disse tingene mimes frem eller kommuniseres gjennom annen lyd. Ideelt sett skulle barna kanskje ha skjønt at larven var sulten og ropt det ut sånn at språkbruken og den dramaturgiske drivkraften for utvikling kom fra barna, men det gjorde det ikke her. Det skulle også vise seg at larven spiste lyd, men dette skjønte heller ikke jeg av formen på kommunikasjonen, og for å gjøre det helt tydelig måtte det sies med ord. Denne erkjennelsen som dramaturgisk punkt kom dermed litt plutselig og uten noen teatral faktor, noe jeg syntes punkterte noe forestillingens utvikling. Utover det var lydspisingen en fin måte å involvere barnepublikummet mens man også overholdt smittevernet med alle de avstandene man måtte ta hensyn til.

Larven brukes som teaterdukke på et fint vis. Det visuelle designet er laget av Tirill Valeur, og jeg vil tro det betyr at hun også har laget dukken. Den har ikke mange ansiktstrekk, men den fremstår allikevel innimellom svært levende, noe jeg tenker er godt gjort i den formen og det formatet en forestilling som dette må ta. Til slutt kommer larven ut som en sommerfugl. Det er fint å se på, men det er også klisjétungt uten at det spiller så stor rolle for de minste barna som ikke har vært gjennom like mange sommerfugltransformasjoner som voksne.

Været jobbet mot skuespillerne i regnet på Lillestrøm, men jeg tror de klarte å få barna med seg allikevel. At barnehagebarn får denne typen teateropplevelser gjør meg glad og innsatsen som legges ned i dette arbeidet fra teatret og skuespillerne er upåklagelig. Det kan også godt hende det er like spennende for barna å få se ting ute som inne, men jeg håper vi ikke setter smittevernet foran barns muligheter for kulturinntrykk veldig lenge, for vi voksne får faktisk lov til å gå inn på kulturarenaene og holde pent avstand. I mellomtiden lurer jeg på om det finnes regnvotter i voksenstørrelse.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER