Foto fra Verk Produksjoners forestilling Manifest United fra 2018. Verk produksjoner fyller 20 år i år, og har vært mottaker av basisfinansiering i en årrekke.

Langsiktighet og økt mangfold

Endringer i Kulturrådets ordninger skaper ofte diskusjon. Men ingenting av det Kulturrådet gjør foregår i et vakuum.

Kulturrådets oppdrag er å utvikle kunst- og kulturlivet. Vi skal fremme produksjon og formidling av ulike kunst- og kulturuttrykk. Vi skal sørge for at ordningene våre forvaltes på en fleksibel måte, blant annet for å sikre mangfoldet i kulturlivet. Og vi skal ivareta etablerte kunstnergrupper, samtidig som vi sørger for at nye slipper til. Dette er et samfunnsoppdraget staten har gitt oss, og som vi forvalter i tett kontakt med det frie kunst- og kulturfeltet.

For å utføre oppdraget på en best mulig måte, evaluerer og utvikler vi tilskuddsordningene våre nær sagt kontinuerlig. Endringer i tilskuddsordningene starter ofte en debatt – akkurat som gode debatter og samtaler i like stor grad kan føre til nye endringer i ordningene våre. Hver gang vi endrer eller oppretter en tilskuddsordning, skjer det i tett dialog med kunstfeltet som berøres. Ordningene behandles i et faglig utvalg bestående av representanter for sektoren selv. På denne måten er kunstnerne vanligvis godt kjent med hva som kommer. Det gjelder også de siste endringene i prosjektstøtten og kunstnerskapsstøtten på scenekunstområdet.

Flere gode kunstnere
Kunsten trenger både forutsigbarhet og fornyelse, og spennet mellom etablerte og nye kunstnere, mellom langsiktighet og rekruttering, er ikke enestående for scenekunstfeltet. Samtidig kommer det stadig flere gode kunstnere til i søknadsbunkene våre, noe som gjør konkurransen om midlene hardere. Det ser vi på basisfinansieringens drøyt ti år lange historie. Da ordningen ble innført i 2007, mottok Kulturrådet ti søknader, hvorav to ble tatt inn. I år behandlet Kulturrådet 37 søknader til den reviderte kunstnerskapsordningen. Fem fikk tilskudd, og 32 kunstnere og kompanier fikk nei.

Enkelte av de som fikk avslag i denne runden har vært inne på basisfinansieringsordningen i en årrekke, og det er fullt forståelig at de fortviler over resultatet av behandlingen. Men i debatten de siste ukene har vi sett påstander om at Kulturrådet ofrer de etablerte kunstnerne og ikke tenker langsiktig. Det stemmer ikke.Kunstnerskapsstøtten bidrar til denne langsiktigheten ved å gi tilskudd i inntil fem år, med mulighet til å søke igjen for nye perioder. Prosjektstøtten skal sikre rekruttering og ivareta mange de som faller utenfor den første ordningen. Den gir tilskudd i inntil fire år. I tillegg har vi arrangørstøtten, som også gir tilskudd i inntil fire år. Men vi har ikke enkeltordninger i Norsk kulturfond som er ment å gi tilskudd til livslange kunstnerskap. At basisfinanseringen for scenekunst ble oppfattet slik, var en av dens svakheter.

Øyne rettet mot statsbudsjettet
Nå er våre øyne, i likhet med mange andres, rettet mot statsbudsjettet. Rådet skal sørge for at både etablerte scenekunstnere gis mulighet til å skape nytt, og at nye stemmer inkluderes og utvikles i scenekunstfeltet, og for å nå dette målet har vi bedt om at både kunstnerskapsstøtten og prosjektstøtten gis et løft i neste års kulturbudsjett. Svaret får vi 7. oktober.

Kulturrådet har en aktiv scenekunststrategi, og vi ser behovet for å finne ulike alternativer for finansiering over tid. Denne diskusjonen tar vi med oss videre. Om det er Kulturrådet, regionene eller scenene som skal forvalte langsiktige ordninger, eller om det skal finnes partnerskapsavtaler som sikrer langsiktighet gjennom støtte fra Kulturrådet, får den kommende diskusjonen vise.

Tone Hansen

Rådsleder i Norsk kulturråd

 

RELATERTE ARTIKLER +
KOMMENTAR
  • Karen Foss :

    Takk for svar fra Scenekunstkonsulenten. Svaret er som forventet, NKF sin sedvane tro, hvor man forbeholder seg retten til taushet rundt saksbehandlinger og de indre logikkene rundt valgene.
    Svaret er korrekt, formelt sett.

    Imidlertid: Jeg mente mitt forrige innlegg var stilet til FORFATTER av opprinnelig artikkel, med håp om et ANNET svar enn repetisjonene av det kjente. Jeg skjønner at det BAKENFORLIGGENDE spørsmålet, dvs. HOVED poenget, i mitt innlegg, må tydeliggjøres:

    Hvilken ETIKK ligger til grunn for logikken om at en leder kan SELV motta fra knappe scenekunst-midler, når personen SAMTIDIG har HOVED-ansvar for å fordele støtte til ANDRE, ikke minst i lys av at NKF SELV hevder det er ikke er midler til ALLE?

    Det understrekes at det er en TOPP ledelse som bestemmer hva som er den ETISKE grunn som gir all annen aktivitet. (Eller er det KUD?) Et svar fra denne BESTEMMENDE ledelsen, framfor en scenekunstkonsulent som faktisk bare forvalter etikken – hadde gjort seg?

    I fortsettelse: Det ville settes pris på en redegjørelse fra NKF TOPP ledelse – hvordan man forstår HELHETEN i dansefeltet og hvilke ambisjoner man mener feltet BØR, KAN, VIL, SKAL ha?

    For nå ser det i grunnen ut som NKF saksbehandlere vet BEDRE enn flertallet av dansekunstnerne selv, hva som gjelder som dansekunst og nåtid, fortid og framtid, og hva den enkelte dansekunstner skulle befatte seg med. DA skulle NKF kanskje kunne redegjøre for sitt KUNST syn – om ikke de interne saksbehandlingene?

    Jeg føyer til: Hva er det som tilsier at KUNSTNERNE tenker på HELHETLIGE måter i vurderinger av andres prosjekter – hvis disse ansvarlige i NKF saksbehandlingene SAMTIDIG erfarer at egen sikkerhet og forutsigbarhet blir utsatt? Hvilken kunstner gir plass til andre – frivillig – om det ikke er penger til alle? Jeg stiller meg SVÆRT tvilende til at kunstnervurderinger sikrer kvalitativ saksbehandling, ikke MINST slik situasjonen i dansefeltet har utviklet seg?

    OM NKF vet bedre og derfor understreker dette i sitt utvalg av de utvalgte, kan dette de facto, om det fortsetter, anta noe som likner indirekte sensur. Med dette innrømmer jeg også at NKF virker IKKE til å ha full oversikt over hva som er dansekunstnerisk POTENSIAL?

    90% av dansekunstnerne er mer enn mindre, avhengig av NKF som hovedinvestor offentlig. Det er viktig at TILLITEN ikke uthules – med erfaringer av INNSNEVRINGER – til å ha blitt den nye normalen.

    Som bringer meg til et poeng jeg har nevnt i flere tidligere innlegg, at OM NKF bare har et begrenset mandat og ansvar til å omfatte bare VISSE kunstneriske ambisjoner, blir det nødvendig med ett TILSTØTENDE fond som har ANNET forvaltningsmandat OG investeringsansvar: To(2) fond kunne samlet virke for å fange opp dansefeltets mangfold, uttrykksfylde og – endelig også danse PUBLIKUMMET …

    KUD har varslet en scenekunst(ner?) melding.
    HVOR og HVORDAN blir NKF plassert i denne meldingen?

  • Jørgen Knudsen, scenekunstkonsulent i Kulturrådet :

    Hei, Karen.
    Kulturrådet forsøker å forvalte Norsk kulturfond så åpent, transparent og demokratisk som mulig. Vi jobber stadig for å bli bedre, og når vi gjør endringer i tilskuddsordningene skjer dette ofte med bakgrunn i eksterne evalueringer og samtaler med de organisasjonene og kunstnerne det angår. I tråd med lovverket, våre egne reglementer og grunnleggende personvern, har vi ikke anledning til å diskutere enkelttildelinger eller enkeltavslag på søknader offentlig. Det er likevel noen forhold av overordnet karakter som kan tydeliggjøres i denne sammenheng, nemlig forholdet mellom Kulturfondet og Kulturdepartementet, fagfellevurdering og habilitet.

    For scenekunstfeltet har vi tre faglige utvalg, teaterutvalget, danseutvalget og scenekunstutvalget. Alle kan spille inn forslag til medlemmer av disse utvalgene. Når utvalgene oppnevnes legges det vekt på å speile både kunstfeltet og befolkningen, og det blir tatt hensyn både til medlemmenes kunstneriske erfaringer og kompetanse, og faktorer som kjønn, geografi etc. I hovedsak rekrutteres nye utvalg hvert annet år, der ett eller to medlemmer gjerne sitter en ny periode som kontinuitetsbærere.

    Utvalgsmedlemmene er kunstnernes likemenn, som selv har skrevet søknader og fått tilskudd og avslag og kjenner systemet fra den andre siden av bordet. Dette er en velfungerende ordning der den utstrakte rullering av medlemmer sikrer en demokratisk prosess, og at tildelinger ikke låses fast til en spesiell forståelse av kunst eller kunstnerisk kvalitet.

    At det er kunstnere som vurderer andre kunstneres søknader gjør at vi kan snakke om en fagfellevurdering. Dermed vil det også fra tid til annen forekomme at utvalgsmedlemmer er inhabile. Derfor er kulturrådet avhengig av et godt og formålstjenlig habilitetsreglement, og at dette reglementet kontinuerlig revideres og følges seriøst i alle sammenhenger. Dette er noe Kulturrådet tar meget alvorlig, og hvert eneste møte både i fagutvalg og råd starter nettopp med å gå igjennom eventuelle tilfeller av inhabilitet. Er saken vanskelig innkalles jurist til å hjelpe til med beslutningen.

    Med utgangspunkt i behovene innenfor de forskjellige kunstartene søker Norsk kulturråd hvert år Kulturdepartementet om midler til Norsk kulturfond. Dette er et arbeid det brukes mye tid på, og
    for 2020 ble det søkt om en økning på 20 millioner til scenekunst. Presset på de forskjellige ordningene er betydelige, noe som fører til at også gode prosjekter og kunstnerskap som er absolutt støtteverdig får avslag. Kulturrådet ser behovet for mer ressurser til et scenekunstfelt som vokser både i omfang, diversitet og kvalitet. Vi må likevel forholde oss til de rammene som politikerne gir i statsbudsjettet, som i forslaget nå i oktober hovedsakelig er en justering for pris og lønnsvekst. Slik er spillereglene.

  • Karen Foss :

    Det er ikke vanskelig å forstå at en eksplosiv økning av virksomme dansekunstnere ikke alene kan være NKF sitt ansvar.

    Derimot er det ikke så lett å forstå at de (minimum) siste 20 års varsler fra dansekunstnerne om utviklingen og press-situasjonen ikke er blitt tatt alvorlig, verken av NKF eller av KUD …

    Det er heller ikke fullt så lett å forstå at NKF må legge ned en rekke erfarne og profilerte dansekunstnere FØR KUD har offentliggjort sine evt. nye planer?

    Det er heller ikke lett å forstå at om NKF har så lite midler som påstås, kan NKF likevel mene at følgende tildelinger er på sin plass:

    År 2018 ble tildelt kr 750 000,- til person som har metoo problemer i eget hjemland og i Norge, hvor stilling ble stillferdig forlatt samme vår som prosjektstøtten fra NKF tilkom.

    Våren 2019 ble tildelt prosjektstøtte kr 640 000,- til nåsittende danseutvalgs leder, en kunstner som i tillegg trekker midlene til eget virkeland, hvor summen øker i markedsverdi med 50%.

    Våren 2019, ble tildelt prosjektstøtte kr 1,2 mill,- til person som allerede to(2) ganger har hatt kontroversielle etiske saker på settet i sin virksomhet, og hvor begge sakene ble dysset ned – men like fullt – eksisterer som eksempler på modus operandi.

    Våren 2019 ble tildelt kr 1,3 mill til Findlay/Sandsmark i prosjektstøtte. Dette kommer i tillegg til nylig tildelte kr 3 mill,- for hver av de neste 5 årene. (?)

    NKF har over tid investert rundt kr 36 mill,- i hver av kunstnerne Strømgren og Bjørnsgaard, for å nevne to(2) av flere i basis ordningen for flerårig prosjekt(med liknende summer): Men NÅ finnes ikke deres kunstnerskap som vitalt viktige og nåtidige – og heller ikke relevante og bidragsytende til og for nyere tids kultur- og dansehistorie?

    Av landets 900 registrert virksomme dansekunstnere er det altså valgt ut to(2) nykommere til NKF sine storsummer, Mia Habib(MHP) og Sandsmark i kunstnerduoen Findlay/Sandsmark. Begge to arbeider konseptuelt og med tverrkunstneriske løsninger hvor danserisk kunnskap er bare et lite (“sidestilt”) element i aktiviteten. SAMTIDIG er noen av landets mest aktive DANSE kunstnere vurdert ikke kvalifiserbare, grunnet NKF sitt stadig trangere, les gjerne fordomsfulle, begrepsbruk av scenekunst – trangt på den måten at DANSEkunnskap IKKE kan oppfattes som et EGET kunnskaps- og kunstfelt, men må helst og bare svare til et lite utsnitt av hva kunstvitere, også de som fungerer i saksbehandlings-sammenhenger i NKF, kaller dagens scenekunst og derfor framtidens fortellinger?

    Hvordan kan det ha seg at dansekunstnere som spiller utstrakt og for et mer alminnelig publikum enn fagfeller og spesielt interesserte – IKKE er aktuelle i og for det norske kulturlivet – Selv fra NKF kanten virker dette som en SØKT saksvurdering?

    Det er heller ikke lett å forstå annet enn at nykommerne smetter begge, fint inn i programprofilene til det tette og nære nettverket BIT+BBT+TAG, hvor det kan anses som ærbart at NKF anerkjenner nåtids-kunst teften til nettverket. Det ser samtidig ut som NKF indirekte støtter dette nettverket og få andre av landets formidlere?

    Slike kontroversielle tanker gjør seg gjeldende: Hvis/Når man også vet at nettverkets hovedsjef sitter i Scenekunstrådet til NKF og i tillegg på det annonserte sentrale avantgarde huset Sentralbadet i Bergen. Hvor også BIT styreleder bor og virker som V politiker og partifelle til sittende kulturminister?

    NKF har en slitasje, sett fra flere kanter, og NOE er mulig å forstå. Men ikke ALT … Det finnes flere elefanter i NKF jungelen for å si det forsiktig …

    Det er også vanskelig å få øye på muligheten for langsiktighet og mangfold – hvis man legger sammen NKF forvaltningen og de manglende signalene i det nylig lagt fram KUD budsjettet …

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER