HAMSUN – Fra det moderne Amerikas åndsliv, Brageteatret 2015, foto Dag Jenssen Foto: Foto: Dag Jenssen

Lang idé, kort forestilling

Forestillingen suser av gårde, men bærer preg av å være for liten for sin egen idé, skriver Chris Erichsen om HAMSUN – Fra det moderne Amerikas åndsliv på Brageteatret.

”For en Yankee er Amerika Verden. Han erkender absolut ingen Overlegenhed hos et fremmed Folk”. Dette skrev Knut Hamsun i essaysamlingen Fra det moderne Amerikas åndsliv fra 1889.

I boka, som er basert på Hamsuns to opphold i USA mellom 1882 og 1888, hudfletter han nordamerikansk kultur, lynne og politikk, noe som gikk helt på tvers av det gjengse synet på Amerika som et slags paradis på jord. Men da Gyldendal ville hedre ham i anledning 50års-jubileet i 1939 ved å innlemme dette skriftet i en nyutgivelse av hans samlete verker, satte den 80 år gamle forfatteren foten ned. ”Forfærdende dårlig og barnaktig skrevet”, mente han. ”Skulde du nogen sinde faa fat paa et Eksemplar av denne Bok, saa læg den stille ned i den store Bunke av mine andre Synder”, skrev han til sin forlegger Harald Grieg.

Antiamerikanisme
Men den gamle Hamsun var et helt annet sted ved innledningen til annen verdenskrig enn han var 50 år tidligere. Og boka ble da også utgitt posthumt i 1962, med forord av sønnen hans, Tore. Da hadde USA stått bak en invasjon på Cuba og gått inn i Vietnam. En gryende antiamerikanisme var på gang. Hamsuns kritikk likner påfallende på den kritikken som ble, og blir, rettet mot USA da og nå.

Hva om Knut Hamsun kom tilbake til USA i dag, ville han gitt den samme analysen? Spørsmålet var utgangspunktet for den ekspedisjonen som har endt opp i den aktuelle forestillingen på Brageteatret: HAMSUN – Fra det moderne Amerikas åndsliv.

Ekspedisjonen – og forestilingens ensemble – består, på den norske siden, av skuespiller og påtroppende sjef ved Teater Ibsen, Thomas Bye og frilansregissør og produsent Ida Høy. De har gått i kompaniskap med to karer som vet hva de snakker om når det gjelder USA: Robert Saenz de Viteri og Robert M. Johanson fra det New York-baserte performancekompaniet Nature Theatre of Oklahoma. Dette kompaniets skapende metode er bl.a. basert på autentiske vitnesbyrd, intervjuer, telefonsamtaler osv med det vi gjerne kaller ”vanlige folk”. Samtalene er ofte bevart i sin opprinnelige form, komplett med alt som er av ”you know”, ”um”, ”uh” osv.

I Hamsuns fotspor
Sånn er det i stor grad her og. Ensemblet har reist i Hamsuns fotspor, helt fra fødestedet og rundt til de samme stedene som dikteren oppsøkte i USA. Underveis har de samlet inn små og store statements, betraktninger om Amerikas historie, forklaringer av baseball-regler og mye annet. Formålet var å finne ut ”hvordan det kunne ha seg at Hamsun, som hadde levd hele livet sitt i fattigdom i Norge, kunne komme til å hate Amerika; mulighetenes land. Hvordan er det egentlig mulig å hate en hel nasjon?”. Den uttalte hensikten er også å utfordre publikums syn på Norge og sin egen nasjonalfølelse.

Ida Høy er en slags Hamsunsk konferansier for det hele og presenterer de ulike sekvensene ved hjelp av sitater fra boka. Thomas Bye er Hamsun selv, eller en som har forvandlet seg til ham. Han starter på umiskjennelig vis med å forklare sitt prosjekt, slik han også med et inderlig engasjement gikk inn i bl.a. Fredrik Fasting Torgersen-saken i sin soloforestilling 0+0=4. Han vil forstå, går inn i personen Hamsun, fantaserer om hverdag og trange oppvekstvilkår i Lom og Hamarøy, om fattigdom og ensomhet, dragningen mot litteratur og kallet som forfatter. Men så blir fortellingen til handling. Han beveger seg over til USA og inn og ut av forskjellige (typisk) amerikanske scenarier, gestaltet av Robert og Robert. Han er den fremmede som er på besøk og sliter med å forstå det han ser. Robert og Robert snakker, spiller, synger og danser, og de gjør det så vi tror på dem: This is America. Klisjeene er tatt helt ut og humøret er høyt. Et høydepunkt er forsøket på å forklare baseball-reglene: Komplett uforståelig, både for den som snakker og den som lytter.

Suser avgårde
Det er underholdende og forestillingen suser av gårde. Og likevel sitter jeg igjen med en følelse av å ha sett et lite utdrag av noe som kunne blitt fantastisk. Grunnen er at ideen er så veldig mye større enn resultatet av den. Til tross for Bye/Hamsuns keitete forsøk på å ta til seg den amerikanske levemåten, lære seg dansene, forstå baseballreglene, så er forestillingen aldri i nærheten av å svare på spørsmålet ”Hvordan er det egentlig mulig å hate en hel nasjon?”. Den står ikke distansen, men fortaper seg i enkeltstående sketsjer, komiske opptrinn og formidling av små amerikanske fortellinger. Omtrent slik de selv siterer Hamsuns syn på den amerikanske scenekunsten som mangler en intelligent Smak til at bringe de forskjellige dele i Samklang med hverandre.” Stilmessig er det ingenting i veien med samklangen; den minimalistiske scenografien, musikken, struktureringen av forestillingen, spillet og den generelle entusiasmen er på plass. Problemet er at vi får ikke den sammenhengen vi er blitt lovet. Og heller ingen refleksjon over hvorfor denne sammenhengen eventuelt ikke åpenbarer seg. Det grunnleggende spørsmålet henger fortsatt der det henger; i løse lufta.

Forestillingen varer i ca en time og et kvarter, men det virker som materialet den er bygget på har potensial for det dobbelte. Minst. Til tross for et avsluttende forsøk på å skape en forbindelse til Norge i dag rekker den bare så vidt å skrape på overflaten av sitt eget prosjekt. Jeg har sett mange forestillinger som jeg har syntes var for lange, jeg kan knapt huske å ha sett noen som har vært for korte. Nå har jeg det.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER