Bilde fra Ole Mads Sirks Vevles forestilling ka?TARSIS! Foto: Jørn Lavoll

Laboratorium for ferskvare

Frontlosjefestivalen er en liten, intim og livfull festival som synliggjør betydningen av alternative visningsarenaer for det frie scenekunstfeltet.

Det er den siste kvelden på Frontlosjefestivalen, en liten festival for fersk scenekunst på Cornerteateret i Bergen: En mann som ser ut som han er i midten av førtiårene står på et nesten helt nakent scenegulv. Han er kledd i bukse og skjorte. Han sier: «Skal eg sove i den sorte dal? Råtne? Bli til jord? Støv og aske. Og aldri komme tilbake? E dette alt?». Så beveger han seg over i en mer skrikende modus som om han er på sammenbruddets rand mens han ser på publikum: «DETTE? KOFFOR BARE SITTER DOKKER DER? TIDEN RENNER, EUROPA BRENNER! […] DE DRUKNER SOM FLUER I MIDDELHAVET! COME ON, FLYTT PÅ DEN FEITE RÆVEN DIN! EIER DERE IKKJE FØLELSER?».

Gladstemning
Det er ikke hverdagskost å bli skreket så mye til på teater som i Enkeltmannsforetaket Ole Mads Sirks Vevles halvannen time lange monologforestilling ka?TARSIS!. Så er det også gjerne en helt egen energi i de forestillingene som bare spilles én gang, fordi scenekunstnerne vet at akkurat dette øyeblikket aldri kan gjentas. For publikum er det også spesielt: Premierene som vises under festivalen er ofte forbeholdt akkurat oss som var der. Selv om jeg kan irritere meg over det uferdige, utprøvende, usikre og skisseaktige ved forestillingene, er det også nettopp de samme kvalitetene jeg setter pris på. Å få tilgang til hva scenekunstnere i en etableringsfase jobber med, gir ikke bare en større forståelse for kunstneriske prosesser, men er dessuten en viktig påminnelse om tiden og kreftene det tar å bygge et kunstnerskap.

Biennalen Frontlosjefestivalen ble startet i 2016 av Ragnhild Gjefsen, stipendiat i teatervitenskap ved UiB og Ingrid Saltvik Faanes, teaterviter og frilans produsent, i forlengelsen av den uhøytidelige bloggen deres frontlosjen.com, som har som formål å synliggjøre bredden i scenekunstfeltet. Til tross for at Frontlosjefestivalen er et selvstendig initiativ, videreføres likevel gladstemningen fra bloggen i festivalkonseptet. Alle utøverne får overrakt hver sin lille, grønne plante i en rosa såpotte i plast under applausen, og Cornerteateret er pyntet i bursdagsinspirert estetikk med fargerike vimpler. En stor, rosa rekepiñata som henger fra taket blir i tråd med festivaltradisjonene slått hull på den siste festivalkvelden. Foruten de årlige festivaltradisjonene, kan det kunstneriske programmet være ganske sammensatt, da festivalen er en nettverks-, kunnskaps- og visningsarena for Bergenstilknyttede scenekunstnere i etableringsfasen og er kuratert basert på utvelgelse av innsendte prosjekter. Ifølge nettsidene åpner festivalen for «prosjekt frå nyutdanna kunstnarar, nye konstellasjonar frå nye eller erfarne kunstnarar, ferske kompani, erfarne kunstnarars fyrste soloprosjekt, og liknande».

Meditativ og ekspressiv dans
Hovedtyngden i forrige festival i 2018 var på dans og tverrkunstneriske uttrykk. I år beveget programmet seg i motsatt retning da flere av de i alt seks forestillingene helt klart var mer tekstorienterte. Arbeidsvisningen av skuespiller Lina Taule Fjørtofts forestilling Rita Løvetannhjarte på festivalens første dag, illustrerte blant annet at det er spennende ting på gang i barneteaterfeltet i Bergen hva gjelder å skape helt nye fortellinger om vanskelige temaer.

De to rendyrkede danseforestillingene som ble vist var svært forskjellige både i uttrykk og form, men fellestrekket var at utøverne allerede er aktive i det frie scenekunstfeltet i Bergen. Den japanske dansekunstneren Yohei Hamada, som tidligere har gjort flere performancer på Prøverommet, BIT Teatergarasjens nomadiske, uavhengige visningsrom, presenterte sin første helaftens danseforestilling A Tail Holder. Koreografien er inspirert av naturelementenes bevegelser og fascinasjonen for det at menneskene en gang hadde haler. En lampe som henger fra taket og fire-fem stearinlys utgjør scenografien som i langsomt samspill med Hamadas skikkelse skaper forskjellige nyanser av lys- og skyggevirkninger. Han beveger seg ofte framoverlent over gulvet, fra lys til lys, som om noen styrer ham fra punktet på kroppen der halebeinet er. Særlig i begynnelsen oppstår det fengslende visuelle effekter nå Hamadas organiske bevegelser foran lampen kaster en stor skygge som likner et insekt utover scenen. Den likestilte dramaturgien der kroppen bare er en del av rommets helhet er elegant gjennomført. Som helhet oppleves forestillingen likevel som litt stillestående fordi den arbeider så grundig med ørsmå nyanser.

Premieren på den bergenske dansekunstneren Brita Grovs forestilling Her Past in Their Present Now er det endelige resultatet av en arbeidsvisning Grov hadde på festivalen i 2018. Grov, som er utdannet ved Laban-skolen i London, spilte også på Bergen Fringe Festival i høst. Til forskjell fra Hamadas meditative uttrykk, er Grovs koreografi veldig ekspressiv. Koreografien tar utgangspunkt i Grovs erfaringer med diabetes og frustrasjonen over å ha en syk kropp. Det er nesten som de fem utøverne i ensemblet kjemper med sin egne kropper. Lange tøybiter henger fra utøvernes trøyer og de ofte rytmiske, abrupte, mekaniske bevegelsene akkompagnert av rytmisk pust gir meg assosiasjoner til soldater som forsøker å disiplinere seg. Ikke bare er ensemblet lydhøre overfor hverandre i stemnings- og temposkiftene i koreografien; lydsporet med hviskende, lavt snakkende stemmer og de roligere partiene der de stirrer på hverandre gir mange lag til forestillingen. Med denne produksjonen markerer Grov sitt koreografitalent.

Bilde fra Brita Grovs forestilling Her Past in Their Present Now. Foto: Jørn Lavoll

Lengsel etter nye stemmer
Det er alltid vanskelig å finne balansen mellom fornyelse og kontinuitet når man arrangerer festivaler. Hvordan følge opp arbeidet man har gjort før, men samtidig utforske hva festivalkonseptet kan romme? Et svar på det er å ta grep for å styrke fagprogrammet slik Frontlosjefestivalen har gjort i år. Fagprogrammet Frontrom var fyldig – i tillegg til flere workshops og et scenetorg der scenekunstnere får presentere prosjektene sine for aktører i scenekunstbransjen, ble det arrangert et seminar med tre foredrag om «hvordan finne sin kunstneriske stemme». Poet, forfatter og scenekunstner Fredrik Høyer, regissør Marie Nikazm Bakken og regissør og skuespiller Hildur Kristindottir hadde hvert sitt innlegg. Jeg var kun til stede under det siste innlegget og registrerte med forbauselse at oppmøtet var heller glissent. Hvor var de unge kunstnerne seminaret henvender seg til?

Nytt av året er også at arrangørene forsøkte å sette dagsorden med debatten «Hva skjer med det nye, utforskende samtidsteateret i Bergen?». På den måten tok de opp den vanskelige situasjonen utøvere i en etableringsfase i scenekunstfeltet befinner seg i. At tilgangen på midler og passende visningsarenaer er så begrenset gjør at mange samarbeidskonstellasjoner dør ut før unnfangelsen. Festivalens initiativtaker og moderator for panelet, Ragnhild Gjefsen, innledet med å fortelle at festivalen gjennom søknadsrundene så langt har erfart at det er et livfullt og voksende samtidsdansefelt i Bergen, men at de ikke opplever den samme pågangen fra det frie teaterfeltet. «Vi ønsker oss en bredere underskog av teater i Bergen», proklamerte hun. I panelet satt daglig leder ved Cornerteateret Marit Eikemo, nestleder ved Bergen Dansesenter og tidligere medlem i faglig utvalg for dans i Kulturrådet, Lisa Nøttseter, rådgiver for Scenekunst, film og kulturnæring i Bergen kommune Camilla Liby Clausen, frilans teaterkunstner Sara Bruteig Olsen og Ingvild Bjørnson, masterstudent i teatervitenskap og produsent for kompani KATLA, som også gjestet festivalen.

Panelsamtalen åpnet for en rekke ulike perspektiver, men bar preg av det ble stilt for store spørsmål og ble dermed ufokusert. Nøttseter påpekte at det frie samtidsdansefeltet har en helt annen infrastruktur enn det frie teaterfeltet med flere kompetansesentre og utallige residensordninger for utøverne. Bjørnson bekreftet at dersom man er semi-profesjonell og har en litt annen bakgrunn enn fra de store, rene kunstutdanningene i Norge, er det vanskeligere å få bevilget støtte. Liby Clausen fra Bergen kommune på sin side fremholdt at kommunen vet at mange søkere faller mellom to stoler, men at kommunens støtteordninger må sondre mellom profesjonell og semi-profesjonell scenekunst. Hvilke kriterier kommunen baserer vurderingene på i førstnevnte kategori foruten «profesjonell», svarte hun ikke på. Paneldeltakernes innspill synliggjorde at det er mange årsaker til at det vokser fram få nye, aktive kompanier i det frie teaterfeltet i Bergen. Et mulig svar er at det trengs mange slags løsninger og at nye initiativer fra flere kanter til sammen, både lokalt og nasjonalt, er nødvendig for å skape endringer og et mer attraktivt miljø for unge scenekunstnere.

Teksten i teateret
I sammenheng med debatten hadde Frontlosjefestivalen 2020 et ekstra fokus på ferske teaterinitiativ. Representantene for satsningen var først og fremst Enkeltmannsforetaket Ole Mads Sirks Vevle med forestillingen ka?TARSIS! som jeg nevnte over og Kompani KATLA med forestillingen RE:RE:RE:. Under debatten var det vanskelig å få helt grep om hva Gjefsen legger i «samtidsteater», men i lys av de overnevnte forestillingene, er det nærliggende å konkludere med at det hun etterlyser er mer teater der teksten utgjør bærebjelken og kjernen i produksjonene. ka?TARSIS! og RE:RE:RE: illustrerer ganske ulike innfallsvinkler til tekstarbeid, men besnærende nok handler begge om grunnleggende eksistensielle spørsmål.

ka?TARSIS! er comebacket til Vevle. Han var aktiv i Bergen på begynnelsen av 2000-tallet og opptrådte blant annet på Meteor-festivalen med forestillingen «The Secret Sayings of Jesus» i 2005. Programmeringen viser at festivalen tar sitt vide etableringsbegrep på alvor. Vevle henvender seg direkte til publikum og spør: ”Hvorfor er vi her?” Teksten er fragmentert og springende, og det gjør at flere partier låter sammenrasket. Vevles tidvis nesten slampoet-aktige fremføring med store gester, et veldig teatralt nærvær på scenen og stadige følelsesutbrudd, fører til at jeg ikke skjønner hva han ønsker å oppnå verken med materialet eller med publikumskontakten selv om det står i programteksten at han vil utforske muligheten for renselse av sinnet gjennom møtet med store følelser. Til tross for sin egenart, er prosjektet kaotisk og retningsløst.

Kompani KATLAs RE:RE:RE: er et eksempel på en ganske annen strategi: Tre skuespillere står på scenen og spiller ut en rekke indre monologer som er lagt i munnen på folk i 20-årene. Konseptet baserer seg på en rekke klager sendt fra disse personene til forskjellige bedrifters kundeservice. Ved hjelp av en overheadprojektor projiseres emnefeltet, avsender og mottaker i hver e-post på et lerret bakerst på scenen. Monologene er muntlige. Skuespillerne er gode til å formidle den tragikomiske snerten i dem, enten det dreier seg om oppgittheten over å jobbe i bokhandel med en mastergrad i litteraturvitenskap og selge ukens kupp når bestefaren din var diplomat, slitet med å være en helt vellykket, ung lege eller bestrebelsene med mislykkede kjærlighetsprosjekter og prestasjonspress, for å nevne noe. Mari Nilsen, som har skrevet manuset, viser seg som en formbevisst forfatter selv om diagnosene av forbrukersamfunnet er i overkant karikerte. Regimessig fungerer det fint, men etter hvert som forestillingen glir over i flere lange scener som spilles ut, blir RE:RE:RE: veldig utflytende, og det er ikke lett å følge hvem personene er. Et konsentrert fokus på færre monologer ville kanskje gitt et mer rendyrket prosjekt og det blir interessant å se hvilken retning samarbeidet tar i framtiden.

Frontlosjefestivalen er først og fremst en festival for utøverne, ikke bare gjennom å gi dem en visningsarena, men også gjennom fagprogrammet og workshops. Fallgruven ved en slik tilnærming er at festivalen fort kan bli en lukket og intern arena forbeholdt de innvidde. Etter publikumsoppslutningen å dømme klarte årets festival å mobilisere både utøvere på det frie feltet og nye, nysgjerrige tilskuere som gjestet festivalen for første gang. Så gjenstår det å se om initiativet kan skape ringvirkninger for det frie scenekunstfeltet resten av året også.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER