Historie om et ekteskap. Brageteatret 2017. Foto: Signe Fuglesteg Luksengard

La ikke den rette komme inn

– I Anders T. Andersens regi bibeholdes nerven i Geir Gulliksens tekst, men jeg hadde ønsket meg en mer vågal og scenisk sterkere overgang fra roman til iscenesettelse, skriver Hilde Elisabeth Bjørk.

«Kan du fortelle om oss?», spør Jon (Jonas Sjöqvist) helt i begynnelsen. Timmy (Petronella Barker) vil ikke, eller kan ikke, så Jon bestemmer seg for å gjøre det. Historie om et ekteskap er denne fortellingen – en rekonstruksjon av et levd samliv, og samtidig en nådeløs selvransakelse. Jon er blitt forlatt av Timmy som han har delt 20 år og fått to barn sammen med. Ekteskapet mellom Timmy og Jon var ikke bare tilsynelatende godt, det var godt. Så hvordan kunne dette skje?

«Men et sted må det ha begynt, det som brakte oss opp i de omstendighetene som skulle drive oss fra hverandre», sier Jon. I sin søken etter svar spør Jon seg om han selv er skyld i at Timmy har forelsket seg i en annen, fordi han «åpnet henne opp for ham».

Fortellinger
Anders T. Andersen har latt teksten stå i sentrum i denne urpremieren. Det er ikke et dårlig valg når man har skuespillere som Barker og Sjöqvist i hovedrollene. Begge overbeviser som et par som ikke bare har holdt sammen lenge, men som også hele veien har elsket hverandre dypt. I boka dukker det av og til opp dialogpartier mellom paret som er vevd inn i Jons versjon av kjærlighetshistorien. Disse scenene blir spilt ut her, men i teaterversjon er Historie om et ekteskap likevel fortsatt en historie som først og fremst fortelles. I den sceniske bearbeidelsen har regissør Anders T. Andersen lagt til en tredje person (Silje Storstein) i en fortellerrolle som overtar en del av Jons beskrivelser i boken. Fortellerens stadige nærvær på scenen sammen med paret, som en integrert del av historien som fortelles, er et godt grep for å tilføre scenisk dynamikk i den tekstlige formidlingen.

Historie om et ekteskap. Brageteatret 2017. Foto: Signe F. Luksengard

Gulliksens tekst er satt sammen av ulike elementer: Det er partier bestående av insisterende selvransakelse, det er generelle refleksjoner rundt kjærlighet og samliv, og det er scener fra Jon og Timmys kjærlighetshistorie og ekteskap – dagen da de møttes, øyeblikket da de bestemte seg for å forlate kjærestene sine for å satse på hverandre, minner fra en ferietur, barn som kommer til verden, de vanlige hverdagene. Ettersom det er Jons versjon av historien som fortelles, inntar han en allvitende fortellerposisjon. For eksempel maner han fram bilder av hvordan en gitt situasjon mellom Timmy og den andre, som vi etter hvert får vite heter Harald, kan ha artet seg. Var det på en av skiturene de hadde sammen at hendene deres møttes for første gang? Hva tenkte hun første gang hun så ham? Her kommer ofte fortellerrollen inn med kommentarer, eksempelvis for å minne Jon på at «det der var en overtolkning». Andre ganger bruker Jon aktivt fortelleren for å få støtte til sin sak: «han kan ikke akkurat kalles pen, eller?», sier han henvendt til fortelleren.

Tidvis overtydelig
Skuespillerne veksler mellom å stå langt fram på scenen og snakke i mikrofoner mot publikum, snakke til publikum uten mikrofoner og å snakke til hverandre. Ofte sitter Timmy med blikket vendt mot oss, mens Jon står ved siden av eller bak. Kanskje dette grepet er gjort for å skildre avstanden mellom paret? Det fungerer noen ganger godt. Som i kontrasten som oppstår i scenen hvor Jon og Timmy plutselig står helt inntil hverandre og forteller om den nyttårsaften de forsøkte å lurte til seg alenetid mens barna så på film. Når Barker og Sjöqvist i korte øyeblikk spiller ut noe av den nærheten som skildres mellom paret, gnistrer det mellom dem. Dette skulle jeg gjerne ha sett mer av i form av scenisk bearbeiding av teksten som noe annet enn fortelling.

Scenene punkteres med jevne mellomrom av musiker Tuva Syvertsen fra bandet Valkyrien Allstars. Hennes dempede kjærlighetssanger gir ekstra nærhet til historien som formidles. På veggen bak skuespillerne henger to lerret hvor det projiseres bilder eller videoklipp signert fotokunstner Per Maning: Vi ser Timmy og Jon, barna, et hus, en skog, Timmy sammen med den andre. Noen ganger er også projeksjonene mer vilkårlige – som bildet av en stein på et bord. Dette bakteppet synes jeg fungerer mindre bra. Heller enn å tilføre så mye til det sceniske, blir projeksjonene ofte en overtydelig insistering på det emosjonelle aspektet ved historien: Når fortelleren nevner at det kom barn til verden, projiseres et bilde av et barn. Eller når vi får se Timmy og Harald sammen, har sistnevnte tilslørt ansikt.

Frykten for det vanlige livet
Jon frykter A4-livet mer enn noe annet. Likevel er det på mange måter et slikt samliv han ender opp med å ha sammen med Timmy. «Jeg kunne gjort hva som helst, nesten, for å slippe å være en vanlig mann i en verden som reproduserte seg selv i det uendelige», sier han.

Frykten for det vanlige livet, kombinert med den grenseløse og altoppslukende kjærligheten han har til Timmy, er kanskje det som driver henne inn i en relasjon med en annen. Jon liker nemlig å fantasere høyt om at hun begjærer andre menn. Det har blitt en lekende vane dem imellom at han snakker om at hun tas av andre menn mens de ligger sammen, som en slags flukt fra den konforme tosomheten. De forteller det også til hverandre når de møter mennesker de begjærer. Timmys første møte med Harald er intet unntak. «Hva hadde skjedd med oss hvis du ikke hadde fortalt om ham?», spør Jon på et tidspunkt. Senere reflekterer han også rundt sin egen rolle i det hele: hvis Timmy ikke hadde fortalt ham om alle samtalene og møtene mellom henne og Harald, så kunne det hele kanskje ha utviklet seg som en hemmelig flørt, som kanskje også hadde blitt avsluttet like hemmelig. Her tar Jon selvkritikk ettersom han selv har oppmuntret både til møtene med Harald og samtalene om ham med Timmy.

Jons problem her er det inderlige ønsket han har om å la Timmy få være fri: «du kan få gjøre hva du vil med hvem du vil så lenge du er min kjæreste», et ønske som henger sammen med hans angst for at de skal være som alle andre. For de er jo ikke det, det insisteres ofte på at deres forhold tåler mer. Samtidig sliter Jon med å akseptere denne friheten han tilsynelatende så velvillig deler ut til Timmy. Han bryter for eksempel nesten helt sammen når hun ikke kommer hjem til avtalt tid etter å ha vært på ski eller løpetur med Harald.

Dette paradokset er noe av det som er sterkest med Gulliksens tekst: Å bli dratt mellom den moderne forestillingen av frihet og ønsket om å eie den andre personen fullstendig. Jon blir revet i filler av denne kampen, og her synes jeg Sjöqvist gjør en særdeles god jobb med å få fram maktesløsheten hans. Til slutt er det jo også denne friheten som ødelegger forholdet deres: «Du åpner meg for ham», anklager Timmy mot slutten, henvendt til Jon, og da er det ingen vei tilbake.

«Hva som helst kan komme når som helst»
Timmy forelsker seg sakte, men sikkert i en annen selv om kjærligheten hun har til Jon er der parallelt. Helt til den en dag fullstendig har gått opp i den andre. Dette øyeblikket beskrives på en rå og ærlig måte i boken – ved at Jon kler seg naken når de ligger ved siden av hverandre i sengen og ber henne om å ta på ham. Timmy evner ikke å være intim med ham lenger, men i sin blindhet klarer han ikke å se at leken om den andre som så lenge har utspilt seg mellom dem, har blitt til virkelighet. Han blir liggende og masturbere ved siden av henne, og etter utløsningen gråter han som et lite barn. Selv om den i den sceniske versjonen også bare blir beskrevet til oss, er det denne scenen som gjør mest inntrykk i forestillingen. Sjöqvist forteller den med en intensitet som understreker det desperate og fryktelige i det øyeblikket man innser at det som ikke skulle skje med oss, faktisk har skjedd: den ene personen elsker, og den andre gjør det ikke.

«For hva som helst kan alltid komme, hva som helst kan komme når som helst, og faktisk i alles liv», sier Timmy. Spørsmålet er om man er sjanseløs mot det som kommer, eller om det faktisk er mulig å ikke slippe det inn?

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER