Foto: Jo Adrian Haavind. Skuespillere: Morten Olaussen og Jo Straumsheim

Kvintuppel salto med skru

Med bakgårdsforestillingen Piff og Poff og styrkedrikkens hemmelighet har Tøyens fantastiske teater knyttet bånd til stolte historiske kulturtradisjoner på Oslos østkant.

Postferiemelankoli. Den kommer som et hviskende, snikende bakholdsangrep. Jeg setter meg ved maskinen, legger hendene i klarstilling ved tastaturet. Og der blir de værende. Det foregår ingenting. Hjernecellene må ha fordampet i varmen.

Men så triller jeg, en vakker mandag ettermiddag, rolig inn bakgården i det gamle gråbeinkvartalet i Siebkesgate i indre Oslo øst, og befinner meg plutselig i et virvar av glade småbarn og deres foreldre. Midt i flokken står en solbrun, avslappet Morten Cranner og hilser hjertelig. Regissøren/lydkunstneren/dramaturgen er der på vegne av det allestedsnærværende Dramatikkens hus. Midt på plenen står et mini-sirkustelt. En skuespiller står foran og varmer opp. Regissør Jo Adrian Haavind rusler rundt og deler ut billetter påført et Vipps-nummer og billettpriser etter fritt valg fra 0 til 200 kroner. En unge som synes jeg ser ut som en som har peiling spør meg om når sirkuset begynner. Noen kommer med en saftdispenser og en kjekspakke, og så er vi i gang.

Dumme youtube
En klassisk sirkusdirektør med høy hatt og bart setter oss, høylytt og dramatisk, raskt inn i rammefortellingen. Han er fortvila. Sirkus Zarabinski fyller 200 år og kjemper en tilsynelatende håpløs kamp mot den digitale samtiden: «Dumme Youtube». Om tre dager er det jubileumsforestilling, som står og faller med akrobatene Piff og Poffs hasardiøse rekordforsøk, kvintuppel salto med skru. Akrobatene, begge iført den klassiske stripete, urteite «verdens sterkeste mann»-drakta, har ennå ikke fått det til, og sirkuset ser døden i hvitøyet. Vi er vitne til akrobatenes kamp mot klokka. Det ser håpløst ut, helt til de finner en flaske inneholdende en mystisk styrkedrikk.

Piff er en snusfornuftig herre med orden i sakene. Poff er en sprudlende, frodig, rotekopp. Disse gjensidig utfyllende ulikhetene utgjør en viktig del av vennskapet de to imellom, noe som igjen danner grunnlag for en lang rekke klovnerier som går rett hjem hos barna. Men så dukker flaska opp. Først ser den ut til å løse alle problemene deres. De mestrer den kvintupple saltoen flere ganger på rad, men etter hvert blir flaska kun til besvær. De kjemper om den, blir uenige om hvordan innholdet skal brukes og ender opp som uvenner. Ikke ulikt historien i den sørafrikanske filmkomedien Gudene må være gale fra 1980, der funnet av en tom colaflaske ender opp med å skape ufred i den ellers så harmoniske stammen av buskmenn i Kalahariørkenen.

Appelsinsaft
Det viser seg til slutt at flaska inneholdt helt alminnelig appelsinsaft, med en magisk placebo-effekt. Det var vennskapet som ga dem styrke til å gjennomføre rekordforsøket og redde sirkuset fra youtube-døden.

De uformelle rammene, støyen fra trafikken i bakgrunnen og det livlige publikummet fordrer høyt volum og høyt tempo. Dette er ikke tiden og stedet for undring og finstemte nyanser. Men det fungerer som det skal og stemningen i den tradisjonsrike bakgården er lett og humørfylt. At Youtube er plukket ut som selve symbolet på alt som er galt virker likevel en smule søkt, ikke minst i en tid der det først og fremst er ungdommens generelle mobilbruk på skolen som debatteres høyt og lavt. Stor kunst er det ikke, men det gjør ikke noe og trenger det heller ikke være. Det beste og viktigste med dette er det overordnete prosjektet som forestillingen inngår i. Den skal de kommende to – tre ukene turnere rundt til en rekke bakgårder og boligområder på Oslos østkant. Det vesle kompaniet tar gjennom dette mål av seg «å vekke dugnadsånden… styrke naboskap og skape gode relasjoner på tvers av kulturell og sosial bakgrunn». Og det koster alltid det du synes det er verdt.

Tidløs og burlesk
Ved siden av forestillingens tidløse og, i klassiske forstand, burleske karakter inneholder denne «pakka», slik jeg ser det, en masse åpne og skjulte referanser til både historien og samtiden. En hovedtendens innen nyere ikke-institusjonell scenekunst er vektleggingen av det sosiale i og rundt forestillingene; fellesskapet mellom aktører og publikum, opphevelsen av skillet mellom scene og sal. Her går teatertruppen og publikum sammen om å tilrettelegge forholdene i bakgården for visningen og skaper derigjennom samhørighet og et felles ansvar for at alle får en fin stund. Men sterkest inntrykk på meg gjorde de underliggende historiske referansene knyttet til nettopp strøket der forestillingen ble vist. Dette er Oslos klassiske, og en gang mørkeste, østkant. Gråbeingårdene huset tusenvis av mennesker i leiligheter bestående av ett rom og kjøkken, helt fram til gårdene ble renovert tidlig på 1980-tallet, mange leiligheter slått sammen og antallet boenheter kraftig redusert.

Arbeider- og revolusjonsdikteren Rudolf Nilsen (1901–1929) bodde i nabolaget mesteparten av sitt korte liv. Der turnerte Spikern og Hjalla og Sving deg rundt i bakgårdene, stilte seg opp og sang og fikk kanskje slengt til seg en mynt eller noe mat. Det er en nærmest uoverstigelig avstand mellom de, som Rudolf Nilsen skrev, «er dømt til livet i gråbeingårdenes by» og dagens publikum av velstelte småbarnsfamilier i etableringsfasen som bor der midlertidig. Men prinsippet er det samme, uten at det blir proklamert og gjort noe nummer av. Og det er dette siste som er det mest sympatiske: Den naturlige, utvungne måten det hele blir avviklet på.

Stolte tradisjoner
At publikum blir bedt om å betale i ettertid det de synes forestillingen er verdt og det de selv har råd til, er et grunnleggende sosialt og bevisstgjørende prinsipp, det også i full overensstemmelse med stolte tradisjoner innen arbeiderteatret. På den måten har det nye bakgårdsteatret skutt blink og skapt grunnlag for et langt og lykkelig liv.

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER