Kutt fire løk i småbiter, kast dem deretter ut i publikum

Ingen par trenger å få det forklart: på et kjøkken krangles det mer enn noe annet sted. I teatermiddagen Verein zur Aufhebung des Notwendigen ("Samling for opphevelse av det nødvendige" [på engelsk har forestillingen fått navnet One hundred wars to world peace, red. anm.]), organiserer Christophe Meierhans et felles måltid for å sette vår søken etter konsensus på prøve – ikke i form av teoretiske øvelser, men ved å tvinge oss til å få det til å funke. Kom, la oss lage mat!

Sveitsiske Christophe Meierhans er komponist, regissør og utøver. Fram til 2012 var han del av kollektivet C & H i Brussel som blant annet stod bak den slående urbane intervensjonen Postcards from the Future. I 2014 knuste han blomsterpotter i performanceforedraget Some use for your broken clay pots, der han foreslo en ny grunnlov basert på stemme politikere ut av embetet hvis de ikke leverte. [Dette stykket var BIT Teatergarasjens bidrag til grunnlovsjubileet, anmeldt på Scenekunst.no i april ifjor, red. anm.] Stykkets argumentasjon og struktur kastet publikum ut i en lidenskapelig debatt – en talehandling som framfor å overtale publikum, var selve målet med forestillingen. Med Verein zur Aufhebung des Notwendigen våger Meierhans spranget fra en talens til en handlingens politikk: "Jeg vil gjerne at folk skal miste seg selv i handling," har han sagt.

Christophe Meierhans (CM): Clay Pots ble en teoretisk tankeøvelse, en form for science fiction der publikum spekulerte sammen over noe som kunne eksistert. Du engasjerte deg i politikk, men bare som kommentator. Verein stiller et annet spørsmål: hvordan sette opp en konkret, politisk øvelse der noe virkelig står på spill? Der en gruppe blir konfrontert med en faktisk problem: de er sultne – og et reelt behov: de vil spise. Det burde lede folk til å vende om på rekkefølgen mellom tanke og handling: først handle, så reflektere over hva de har gjort og hva konsekvensene av det er.

I Verein zur Aufhebung des Notwendigen har du tenkt ut et smart system der hundrevis av tilskuere til slutt vil tilberede et måltid sammen – eller ikke. Hvor ligger det politiske potensialet i denne handlingen?

CM: I spenningen mellom hva den enkelte gjør og hva fellesskapet forventer. Hver tilskuer får en instruks som han eller hun kan gjøre noe med i det store kjøkkenet på scenen. Det er ikke en oppgave de kan følge blindt; den krever tolkning. Valgene hver enkelt gjør, påvirker hele gruppen. Hvis noen bestemmer seg for å tilberede kjøtt, vil de ekskludere vegetarianerne i publikum fra måltidet. Hvis noen svir potetene, er det et problem, – de kan ikke hente ris som backup. Hver enkelt beslutning eller handling har konsekvenser for fellesskapet. Prøveforestillinger til Verein viste at vi er grunnleggende betinget til å velge å gjøre det som er sosialt akseptert. Vi søker konsensus – og nettopp den atferden ønsker jeg å utfordre. I én prøveforestilling kom en tilskuer på scenen som hadde blitt bedt om å gjøre "noe" med løk. Han begynte spontant å sjonglere med dem, men bestemte seg til slutt for å kutte løken pent opp i små biter. Vi forestiller oss gjerne at individualiteten vår – lengselen etter å sjonglere med løk, eller om nødvendig, kaste dem ut i publikum – er noe som må innskrenkes til fordel for fellesskapet. Men hvorfor skulle ikke samfunnet gi den enkelte rom til å uttrykke seg fritt? For meg er det et spørsmål om alltid å være i stand til å revurdere tilsynelatende 'selvinnlysende' antakelser – i dette tilfellet antakelsen om at et "godt" samfunn pr. definisjon er konsensusbasert. Vel, i så fall har jeg bare forberedt et godt måltid til alle – vi kommer til å spise godt, men vi vil ha gått glipp av poenget.

Hvorfor valgte du akkurat teatret som åsted for dette politiske eksperimentet?

CM: Teaterkonteksten tillater deg å skape situasjoner med "merkelige" parametere. Litt som hvis du går inn i en heis som så blir sittende fast: plutselig befinner du deg i en spesiell situasjon, med uvanlige relasjoner til de andre menneskene i den heisen – dere aldri har snakket sammen før, men dere blir hverandres "samfunn" av ren nødvendighet. I det øyeblikket får virkeligheten litt trykk, og kanskje du husker den dagen resten av livet. Teater gir også mulighet til å vri på parametre for normalitet – og publikum aksepterer det. Hvis en politiker begynner å spy ut fascistisk dritt i en tale, reiser du deg og går, men i teateret blir du sittende til du forstår hvorfor utøveren sier disse tingene og hva det betyr. Det er et spørsmål om tillit: du hengir deg til hva som kan skje, i den tro, eller håp om, at det betyr noe. Den kontrakten mellom utøver og tilskuer er hellig, men den kan utformes på ulike måter. De mentale åpningene som oppstår når forventninger ikke innfris, er øyeblikk av nåde: de gir mulighet til å bevege seg ut av egen forståelseshorisont.

I hvilken grad kan man som kunstner påvirke eller definere en "merkelig situasjon"? Hvis du styrer den for mye, risikerer du ikke da å erstatte en iscenesettelse med en hendelse: et måltid på scenen?

CM: Det handler om balanse, du kan ikke bare erstatte én ramme med en annen – du må sørge for at det oppstår en viss spenning mellom de ulike rammene, at det oppstår en situasjon som du kan spille med. I Verein er det tre lag: matlaging, et politisk nivå og selve forestillingsfaktoren, fordi du faktisk befinner deg i et teater med et publikum som ser på. Trikset er å avstemme disse tre slik at ingen av dem dominerer. I en prøveforestilling forsøkte vi å øke det performative og underholde folk mer, men resultatet var en fest på scenen – det var morsomt, men det ble ikke en forstyrrende situasjon. Du må bryte teatrets regler, men samtidig er du nødt til å opprettholde et minimum av forventning om fiksjon – ellers kan du like godt flytte arrangementet til en klubb eller en restaurant. Publikum må hele tiden relatere seg til det "uvanlige" i konteksten og til fellesskapet som tilskuere til det de foretar seg.

I arbeidet ditt spiller du ofte med grensen mellom fiksjon og virkelighet, mellom passiv og aktiv deltakelse fra publikum. Både i Clay Pots og nå i Verein er interaksjonen med publikum avgjørende. Hvorfor velger du slike interaktive former?

CM: Jeg er ikke er så glad i kunst som krever at tilskueren må være "innforstått", der teoriene til den eller den filosofen er presentert visuelt, og tilskuerens oppgave bare er å dekode arbeidet, mens forfatteren, som har alle svarene, skjuler seg bak kunstverket. Jeg kaller det 'kryptering': du pakker noe inn på en vanskelig måte, og oppgaven for publikum består i å finne nøkkelen til det og å avkode meldingen – det er en fin intellektuell utfordring, særlig hvis "hemmeligheten" er komplisert, men i bunn og grunn er det ikke mer enn å løse en Rubiks kube. Jeg foretrekker å utvikle former som er åpne, som er mulige å forstå for alle. Dette handler mer om å sette noe i bevegelse enn om å forklare noe eller tilby innsikt. Vi kan spørre oss selv "hvorfor er vi så konsensusorientert", men hvis du vil undersøke uenighet, er det mer interessant å introdusere noe å være uenige om, og se hva som skjer. Derav også valget av matlaging. Det er reelt. Det er ikke en metafor, du trenger ikke å forstå det, det er noe som skjer her og nå. Situasjonen taler for seg selv. Hvis maten svir seg, er det slik det er; hvis folk går ut, går de ut. Det finnes ingen illusjon. Det er radikalt.

Det er radikalt, men det innebærer også en risiko for den som har satt det hele i gang. Som i Clay Pots gir du publikum mye makt – de er forestillingen, men de kan også ødelegge den.

CM: Pussig nok føler jeg heller det motsatte: i Clay Pots var jeg veldig nervøs for den delen der jeg selv holder en innledning, og derfor har kontroll. Med en gang publikum begynte å stille kritiske spørsmål, slappet jeg av. Jeg er ikke teatermenneske, jeg er ikke skuespiller, jeg føler meg ikke hjemme på scenen. Det er ikke det at jeg er redd for å snakke foran et publikum, men jeg har følelsen av at jeg mangler mandat til å kjøre i gang en monolog uten grunn. I Verein vil ingen være på scenen; der er bare kjøkkenet som publikum gradvis blir invitert inn. Merkelig nok er det få som har problemer med å krysse grensen mellom sal og scene – så langt, i alle fall, har nesten ingen nektet å delta. Men det kan skje, ja, at folk nekter å være med eller saboterer forestillingen på andre måter. I så fall ville jeg ikke se det som mislykket. Det verste som kan skje, er at selve overgangen mellom hva folk er vant til å gjøre og hva de gjør i denne spesielle situasjonen, ikke oppstår – da vil heller ikke stykket ha funnet sted. Derav også tittelen: det handler om Aufhebung – å løfte opp, om suspensjon – av det nødvendige. Målet er ikke bare å tilfredsstille vårt direkte behov for å spise. Måltidet er det konkrete resultatet, men prosessen som fører fram til det, er viktigere. Du går gjennom noe, og det forandrer deg – eller ikke. Det er derfor instruksjonene til publikum ikke bare er en matoppskrift, men også øvelser i politikk.

Hva er det ideelle utfallet av en slik kveld, for deg?

CM: At på slutten av kvelden sitter du og spiser helt bisarr mat, eller noe det ikke er nok av, eller noe du rett og slett ikke har lyst til å spise – men du skjønner at det ikke handlet om mat, men om hvordan det kom så langt, hvordan du havnet i denne situasjonen. Og slik at du, i tankene, fyller gapet mellom hva du forventet og hva som egentlig skjedde. Hvis all maten har svidd seg og kjøkkenet er forvandlet til et katastrofeområde, må vi erkjenne at vi gjorde dette sammen og spørre oss selv hvordan vi kom dit. I så fall er vi ikke lenger hva vi spiser, men vi spiser som vi er: hvis alt mislykkes, har det å gjøre med den spesifikke dynamikken mellom folk som var til stede i teaterrommet akkurat den kvelden.

Er det å leke med rammer og forskyve forventninger en slags konstant i arbeidet ditt?

CM (tenker seg om): Jeg tror det for meg alltid handler om å skape 'unntakstilstander' – tenk på heisen. Det er nok noe som kan spores helt tilbake til da jeg begynte med dette. Å utfordre det normale, uavhengig av hva den enkelte forestillingen handler om – jeg er ikke fiksert på noe bestemt tema. Jeg tenker på hvordan samfunnet fungerer og på relasjoner mellom mennesker litt som operativsystemet i en computer: Det kan bare omskrives fra utsiden – fra innsiden av selve maskinen kan du ikke endre konfigurasjonen, da trenger du en ekstern disk. Jeg vil innta en slik ekstern posisjon, skape en plattform for å stille spørsmål til og vri på operativsystemene i samfunnet vårt på avstand. Ja, la oss prøve noe annet. (ler)