KhiO

– Kunstutdanningen har sviktet kunstnere

Forsker Sigrid Røyseng mener utdanningene bør forbrede blivende kunstnere på hverdag som selvstendig næringsdrivende. Men kulturnæringen behøver ikke utelukkende å bidra til økonomisk vekst.

Forrige uke inviterte Dælenenga: Lokal for scenekunst/Scenekunnskap/Teatertanken til debatt om kunstneres levekår.

I panelet var førsteamanuensis i kultur og ledelse, Sigrid Røyseng fra BI og Per Mangset fra Telemarksforskning.

Røyseng skrev i 2011 rapporten "Kunstnere i kulturnæringens tidsalder", på oppdrag fra Norsk kulturråd. Rapporten har fått stor oppmerksomhet.

Lav lønnsomhet
Røyseng har tatt for seg 28 rapporter fra ulike forskningsmiljøer i Norge, og gransket hvordan de ser på og omtaler kunstnere ut ifra et næringsperspektiv, og hva som anses for å være samfunnsrollen til kunstnerne.

På 2000-tallet begynte kultur og næring å gå mer hånd i hånd – og interessen for kulturnæring har økt.

– I utgangspunktet ville jeg stille spørsmål om hvilken rolle kunstnere skal ha i et samfunn som er stadig mer opptatt av kulturnæringene, sier Røyseng.

En ser at det blir stadig flere bedrifter innen for kulturnæringene, og totalt sett jobber fire prosent av den norske arbeidsstrokken innen kulturnæringene ifølge en kartlegging som ble gjennomført av Menon og Perduco i 2011.

Men der hvor andre næringer er opptatt av solid økonomi, vekst og overskudd, skiller kulturnæringene seg ut:

– Kulturnæringene øker i sysselsetting, men skyggesiden er at dette er er næringer  med relativt lav lønnsomhet. Det er lite snakk om at bedriften skal vokse og skape overskudd. Her skiller denne næringsgruppen seg fra annet næringsliv, hvor det er fokus på overskudd og hvor vekstlogikken ofte er sterk. Dette er en utfordring for kulturnæringene i møte med næringslivet: de har ikke samme ønske om vekst. Motivasjonen for å etablere en bedrift er annerledes, sier Røyseng.

Men betyr dette at det er et ønske om at kunstnere skal begynne å tilnærme seg resten av næringslivets væremåte? Røyseng mener man er tjent med et differensiert kunstliv.

– Prinsipielt kan man tenke at hele næringen ikke trenger å tjene den hensikten. Det som ligger som et bakteppe her er at kunstfeltet har sin logikk, som er annerledes enn næringslivet. De fleste som lever som kunstnere har en annen målsetting enn materiell rikdom – og det er et fritt valg, sier hun.

Blir plassert i næringslivsdiskurs
En kritikk mot rapportene hun har gått igjennom, er nettopp at kunstnæringen ofte plasseres i en næringslivsdiskurs – og at samfunnsrollen blir knyttet opp til oppgaven om å bidra til økonomisk vekst.

– Men kunstnæringen er ikke der ene og alene for å bidra til økonomisk vekst. Man må holde dette fra hverandre, og nyansere bildet litt: Man har kunst i samfunnet av flere grunner enn økonomisk vekst, det bidrar til undring, refleksjon, erkjennelse, til å snu ting litt på hodet.

Men kunstnere og kulturarbeidere kan likevel tjene på å ta lærdom av næringslivet.

– Jeg synes norske kunstutdanninger svikter sine studenter når de ikke lærer de mer om hva som venter dem. De blir veldig dyktige innenfor sin kunstneriske spesialitet, men når de er ferdig utdannet, kan det komme som et sjokk at de for eksempel må starte egne firma. Veldig få får jobb direkte på en arbeidsplass, men må belage seg på å være selvstendige. Kunstutdanningene bør utruste sine studenter til en virkelighet hvor de må starte egen næringsvirksomhet. Jeg mener kunstutdanningene har tatt for lite på alvor hvilken virkelighet deres studenter skal ut i.

Stor repons
Røyseng har i sitt arbeid gransket andre forskningsrapporter, og dermed ikke snakket med kunstnere selv. Mange kunstnere spør om hva rapportens funn betyr for dem.

– Det er begrenset hva jeg kan si om hva det betyr for kunstnerne i deres praktiske hverdag, men jeg er mer opptatt av hvordan politikere og den offentlige debatten snakker om kunstnerens rolle i samfunnet. Rapporten kan være et utgangspunkt for videre debatt – for vi trenger å reflektere mer over spørsmålene om kunst og kulturnæring. Det er en oppfordring til videre debatt og arbeid med temaet, sier hun.

Røyseng sier hun har fått overraskende mye respons på rapporten. Til stadighet blir hun invitert på kryss og tvers i Norge for å snakke om kulturnæring.

– Jeg tror det å skrive om kulturnæring er å bevege seg inn på et tema som svært mange nå ønsker å jobbe for å utvikle nasjonalt, regionalt og lokalt.

Røyseng forklarer at dette har å gjøre med en endring i tenkningen om hvordan kultur kan brukes i regional utvikling. Her er det særlig en bok som har bidratt til fornyet interesse for kulturens betydning lokalt og regionalt: I 2002 kom boka The Rise of the Creative Class ført i pennen av Richard Florida. Hovedkonklusjonen hans er at økonomisk utvikling er sterkest der den kreative klassen befinner seg – og det har fått betydning for tenkning om stedsutvikling i byer og regioner.

– Det forandret måten å tenke på regional utvikling: Før trodde man at man først måtte skape arbeidsplasser, så flyttet folk til. Men denne boka snur den gamle tenkningen på hodet og sier at man først må få kreative folk til å bosette seg et sted, så kommer næringsutviklingen  deretter.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER