Hooman Sharifis Impure Company er ett av kompaniene som nylig har fått støtte fra ordningen fro Fri scenekunst - kunstnerskap. Foto: Tale Hendnes

Kunstnerskapet eller livet?

Hvis du er cowboy i det ville vesten og blir overrasket av landeveisrøvere som roper «penga eller livet?» skal svaret være lett. Men hva hvis du er en etablert fri scenekunstner i Norge i 2020?

Det er få ordninger i Kulturrådet som får så mye oppmerksomhet i feltet som det som tidligere het basisfinansiering, men som nå har det litt knotete navnet Fri scenekunst – kunstnerskap. Det kommer selvfølgelig av at det er en attraktiv ordning med forholdsvis store beløp som gir kunstnerne som mottar den muligheter til å tenke langsiktig, og det gir penger til drift, administrativt personale og, der det er mulig, rom til å utvikle konsepter og ha prøver.

Kunstnerskapsfinansieringen har ny søknadsfrist hvert år, og hvert år får et utvalg scenekunstnere tilslag på søknaden, og et større antall får avslag. Siden støtten er flerårig vil det dermed være flere kompanier som er inne på ordningen enn de som til enhver tid får søknadene sine innvilget. For to år siden ble ordningen som da het basisfinansiering evaluert av Telemarksforsking. Der ble det anbefalt at Kulturrådet gikk vekk fra den såkalte 12-årsregelen, regelen som aldri hadde blitt håndhevet fordi det aldri før hadde gått så lang tid, men som tilsa at et kompani ikke kunne motta støtte i fire år av gangen i mer enn tre år. Dette ble dermed heller ikke videreført da Kulturrådet gjorde endringer i ordningen og gav den nytt navn kort tid etterpå. Samtidig lå det i fjerningen av 12-årsregelen en tanke om at det skulle bli lettere å falle av ordningen for kanskje senere å kunne komme på igjen. Det skulle gå mindre automatikk i at støtte skulle videreføres.

Da Jo Strømgren Kompani (JSK) var et av kompaniene som ikke fikk støtte i 2018 var daværende kulturminister raskt på ballen med en økning av støtten til Kulturfondet. Syv millioner ekstra kroner ble det bevilget fra statsbudsjettet til kunstnerskapsfinansieringen det året, og kulturministeren understreket at hun ikke skulle legge seg oppi hvem som fikk støtte, det måtte være armlengdes avstand og sånn, men armen føltes litt kort, og det var ikke veldig overraskende at JSK deretter fikk støtte. Interessant nok, ble ordningen også i første omgang opprettet etter at daværende kulturminister Trond Giske grep inn for å sikre JSK finansiering.

Manglende støtte
I år gikk søknadsfristen til ordningen ut 3. juni, og 4. september offentliggjorde Kulturrådet hvem som har fått tilslag på sine søknader. Av 35 søkere, alle erfarne scenekunstnere i det frie feltet, har fem kunstnergrupper fått tilslag. Av de som har fått avslag har syv kompanier tidligere mottatt støtten og står nå uten finansiering for 2021 og fremover.

Dette er alvorlig for de kunstnerne det gjelder. Bedriftene deres har et kostnadsnivå som tilsier en inntekt. De har ansatte som kan miste jobben og de har en usikker fremtid når det kommer til kunstproduksjon og egen økonomi. Det er ikke vanskelig å forstå at dette setter mange av de kunstneriske lederne og deres ansatte i vanskelige situasjoner og det kan få kjedelige konsekvenser for publikum og samarbeidspartnere.

Allikevel har jeg lyst til å påpeke at avslagene, mer enn å være et kulturpolitisk problem i seg selv, er et symptom på et kulturpolitisk problem. Ordningen til Kulturrådet er, som alle andre kulturrådsordninger, sånn at de søknadene de faglige utvalgene anser for å være best får støtte, mens et stort antall ikke når opp. Alle ordninger har begrensede midler, og det er ikke alltid nok penger til å støtte alle gode søkere. Kulturrådet må gjøre prioriteringer. Vi som står utenfor og bare ser bevilgningslistene kan godt være uenige i vedtakene, men jeg vil påstå at forvaltningensprosessen der et faglig nedsatt utvalg behandler søknader og vedtar bevilgninger er en god form. At alle ikke alltid vil være enige i beslutningene vil og må være en del av den prosessen.

Det kan heller ikke gå automatikk i at de som har mottatt støtte før skal fortsette å få støtte. Ordningen kan ikke vokse inn i himmelen, og selv med nye statlige bevilgninger vil det måtte gjøres prioriteringer som kan være upopulære. Hvis ikke eldre og mer etablerte kompanier noen ganger mister støtten vil vi ikke kunne rekruttere nye scenekunstnere til dette nivået av organisasjon.

Ordninger for livet
Det kan derfor ikke bare være Kulturrådets ansvar å sørge for at de aller mest etablerte kunstnergruppene fortsetter å få støtte. Det bør komme på plass ordninger som sørger for finansiering av drift og administrasjon i tillegg til bedre tilrettelagt støtte til utvikling av rom å være i. Det er et stort problem at scenekunstfeltet mangler rom å utvikle kunsten sin i. Det bør legges bedre til rette for at institusjoner og programmerende scener kan gå inn med mer penger i co-produksjoner. Det fordrer en styrking av arrangørøkonomien. Institusjonsteatrene burde kanskje få mer penger til å bruke på programmering av fri scenekunst uten at det går på bekostning av egenproduksjoner og bruk av egen kunstnerisk stab. Nye hus som bygges må ha lokaler egnet for utvikling og formidling av mindre formater.

Det er blitt sagt at avslagene til de etablerte kompaniene betyr at Kulturrådet kuraterer feltet. Det har Kulturrådet gjort lenge. Så lenge de er den største inntektskilden til alle aktive scenekunstnere er det også Kulturrådet som har siste ord i hva som presenteres av fri scenekunst på norske scener. Det bør på plass ordninger som sprer makten på feltet, men jeg er ikke sikker på om en overføring til statsbudsjettet er veien å gå. Jeg har mer tiltro til fagfellevurderingen i Kulturrådet enn jeg har til den enhver tid sittende kulturminister når det kommer til å bestemme hvilken scenekunst som skal få økonomisk støtte.

Samtidig må vi ikke glemme at spørsmål om kunstnerskapsfinansiering også er arbeidslivsspørsmål. Noe av det som er så fint med en slik finansieringsordning er at det gir kunstnere mulighet til å skape gode arbeidsvilkår for seg og sine ansatte. De kan bygge bedrifter, betale ordentlig lønn og skape liv der det er plass til alle de vanlige tingene som huslån og barnehageregninger uten at det går på helsa løs. Derfor er det også viktig at vi husker at det skal være mulig å bli gammel som kunstner. Det skal være mulig å jobbe frem til pensjonsalder og fremdeles betale ned på det fordømte huslånet, reise på ferie eller gjøre ting som andre arbeidstakere ser på som en selvfølge. Når voksne kunstnere plutselig står på bar bakke kan det sikkert kjennes som om teppet er dratt ut under bena deres. Jeg vet ikke om det er Kulturrådets ansvar alene å få det teppet tilbake på plass, men tiden for å utvikle en overordnet kulturpolitisk strategi for hvordan man skal få drive med yrket sitt frem til pensjonsalder, den er overmoden.

RELATERTE ARTIKLER +
KOMMENTAR
  • Julian Skar :

    Enig i mye av dette. Det er selvsagt krevende for motivasjon og sikkerhet rundt egen økonomi å skulle avvikle årsverk når støttetiden er over, men det er jo dealen. Det er et problem dersom ikke kompaniene legger inn avviklingstrategier i budsjettene sine og tar høyde for det. Det kan synes som det ofte kommer som et sjokk fra ingensteds fra at støtte blir avviklet, når den potensielle avslutningen ligger som et premiss i selve tildelingen. De fleste av oss i det frie feltet kan se langt etter slike forhold og gunstige betingelser, men det produseres svært god scenekunst på prosjektbasis likevel av hardtarbeidende kunstnere som gir alt. Å takle slitasje som avslag, usikkerhet, ujevn og relativt lav inntekt samt dårlige anmeldelser er en stor del av jobben. Men det er ingen som tvinger oss. Det beste for kunstnerisk mangfold og innovasjon tror jeg er jevnlig gjennomstrøm av kompanier som får komme inn på ordningene.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER