Silje Thingstad. Foto: Brian Olguin

Kunstnerskap, kunstnerisk frihet og scenekunststrategien

Debattene om ordningen Fri scenekunst – kunstnerskap har bidratt til en viktig bevisstgjøring av armlengdesprinsippet. Når debatten nå løftes opp på et overordnet nivå, er det viktig forsvare den kunstneriske friheten, for både kompaniene og institusjonene.

Erstatningen av Kulturrådets tidligere ordning for basisfinansiering av frie grupper med  Fri scenekunst – kunstnerskap har skapt viktige debatter om prinsipper, økonomi og strukturer i norsk scenekunstpolitikk.

Den pågående debatten har kommet etter at tre etablerte scenekunstkompanier har fått avslag på sine søknader. Tidligere diskusjoner har handlet om innretningen av ordningen, men også armlengdesprinsippet og politikeres utilbørlige inngripen i Kulturrådets faglige beslutninger.

I det siste har flere bidratt til å løfte debatten til et overordnet nivå med et helhetlig blikk på scenekunstbransjen. Vi vil her forfølge et slikt helhetlig blikk, og vende det særlig mot de prinsippene som etter vårt syn må ligge til grunn for en scenekunstpolitikk som skal møte utfordringene i bransjen og sikre vilkårene også for etablerte kompanier.

Spredt beslutningsmyndighet og Kulturrådets mandatforståelse
Debattene om Kulturrådets nye tilskuddsordning og siste tildelinger viser hvor viktig det er at beslutningsmyndigheten spres til flere fagmiljøer. Dette er helt i tråd med Kulturrådets egen påpekning om at utfordringene ikke kan løses av deres tilskuddsordninger alene.

Like fullt ser vi et behov for en tydeliggjøring av Kulturrådets egen mandatforståelse i forvaltningen av Kulturfondet for bedre å kunne identifisere utfordringene. De prinsipielle skillene mellom Kulturrådets forvaltning av fondet og departementets forvaltning av tilskudd direkte over statsbudsjettet går mellom kunstfaglige beslutninger og politikk.

Dette er et skille som ikke nødvendigvis samsvarer med overgangen fra prosjekttilskudd til forvaltning av mer langsiktig driftstilskudd. Det er derfor vanskelig å få øye på noen prinsipielle grunner til at Kulturrådet ikke skal forvalte driftstilskudd til etablerte kompanier dersom de ser et slikt behov.

Vi deler derfor den bekymringen som har oppstått i deler av bransjen over at Kulturrådet ikke er tydeligere i å definere sitt ansvar. En større tydelighet ville kunne bidra til en nærmere avklaring av hvorvidt utfordringene for de etablerte kompaniene primært handler om vanskelige prioriteringer innenfor en begrenset økonomi, eller om vi snarere står overfor et strukturelt problem knyttet til Kulturrådets egen mandatforståelse.

Med andre ord skulle vi gjerne hatt større klarhet i om løsningen for en stor del ligger i styrket fondsøkonomi, eller om det er behov for en egen tilskuddsordning utenfor Kulturfondet for å sikre etablerte kompanier mer forutsigbare vilkår.

Hvis det siste er tilfellet, er det utfordrende å finne en forvaltningsløsning som sikrer at fordelingen av tilskudd skjer på grunnlag av faglige vurderinger på en armlengdes avstand fra politikken.

Desto viktigere blir det da å legge til rette for og stimulere en sterk infrastruktur av selvstendige virksomheter som har programmeringsøkonomi og kunstnerisk handlingsrom til å supplere Kulturrådets kunstfaglige beslutninger og mandatforståelse.

Løsningen er ikke sterkere politisk styring
Vi antar at det er like opplagt for Kulturrådet som for NTO at fordeling av midler til personlige kunstnerskap ikke må underlegges politisk styring.  Løsningen kan altså ikke være å flytte kompanier som faller utenfor Kulturrådets prioriteringer over på statsbudsjettet, ei heller å etablere en egen tilskuddsordning som bringer beslutningene nærmere politikken slik det er blitt foreslått fra noen hold. I tilskuddsforvaltningen må det skilles mellom institusjoner som mottar tilskudd direkte over statsbudsjettet og personlige kunstnerskap som mottar tilskudd basert på kunstfaglige vurderinger.

Hvorfor må det trekkes et slikt skille i tilskuddsforvaltningen?

Et viktig kjennetegn for scenekunstinstitusjonene er at den kunstneriske ledelsen er skiftende. Dette er varige virksomheter som eksisterer uavhengig av den eller de kunstnerne som måtte ha etablert virksomheten, og faglig og administrativ profesjonalitet og kompetanse er sikret uavhengig av enkeltpersoner.

Virksomhetene er organisert som selvstendige rettssubjekt med et styre og vedtekter, og den kunstfaglige kvaliteten defineres og forvaltes av den til enhver tid sittende kunstneriske ledelsen som ansettes på åremål av styret. Dersom måloppnåelsen ikke er tilfredsstillende, så får ikke den kunstneriske lederen fornyet tillit av styret. Det er altså ikke tilskuddet som trekkes tilbake; det er den kunstneriske ledelsen som må skiftes ut.

Hver enkelt av institusjonene ivaretar et bredt spekter av individuelle kunstnerskap og prosjekter, som samlet representerer et mangfold av estetiske uttrykk. Investering i disse institusjonene direkte over statsbudsjettet sikrer således at de kunstfaglige beslutningene spres til et mangfold av selvstendige, forskjelligartede institusjoner, hver og en med sin skiftende kunstneriske profil.

Fri kunst
Med tanke på skiftende politiske klima må det være et ufravikelig prinsipp at forvaltningen av midler til personlige kunstnerskap (individuelle og kollektive) og enkeltprosjekter ikke er direkte underlagt politisk styring, men fordeles etter kunstfaglig skjønn av et faglig kompetent og uavhengig organ. Kulturrådet er et slikt organ.

Likeså er scenekunstinstitusjonene slike faglig kompetente virksomheter med selvstendig beslutningsmyndighet. Mens rådets uavhengighet er sikret gjennom lov om Norsk Kulturråd, ser vi frem til en lovbestemmelse i kulturloven som også tydelig sikrer kunstinstitusjonenes frihet.

Kunsten i institusjonene er og skal være like fri som det Tove Bratten i Fri scenekunst i fritt fall omtaler som «fri scenekunst» i den forstand at det er den kunstneriske ledelsen «som selv velger med, hvem, hva og hvordan» teatret skal produsere og utvikle kunstnerskap.

Programlegging og kunstnerisk handlingsrom
Debattene om ordningen Fri scenekunst – kunstnerskap har bidratt til en viktig bevisstgjøring av armlengdesprinsippet. Likeledes har Ways of seeing-saken vist hvor viktig det er å hegne om den kunstneriske friheten og hvor skjør den er selv i et demokrati.

I begge disse sakene har bransjen stått samlet og argumentert kraftfullt mot at politikere griper inn i den kunstneriske friheten – om det er inngripen gjennom subtile føringer eller trusler om å kutte offentlig tilskudd.

I lys av dette er det underlig at armlengdesprinsippet ikke alltid forsvares like sterkt når det handler om balansen mellom politisk styring og institusjonenes kunstfaglige uavhengighet.  Flere av innspillene til scenekunststrategien lefler med den kunstneriske friheten når det faktisk foreslås å stille krav om samproduksjon og gjestespill som en forutsetning for tilskuddet til scenekunstinstitusjonene.

Blant de som tar til orde for dette er Dramatikerforbundet og RadArt som etterlyser det de kaller klausuler i tildelingene til teaterinstitusjonene: «En viss andel av forestillingene bør være samarbeidsprosjekter eller gjestespill – lokale og/eller internasjonale, initiert av teaterinstitusjonene» (Dramatikerforbundet). Norske Dansekunstnere tar til orde for «co-produksjonsforpliktelser mellom etablerte institusjoner og det frie feltet.»

Også Kulturrådet går langt i å betrakte teaterinstitusjonene som politiske virkemidler snarere enn selvstendige kunstneriske virksomheter når de mener at det i scenekunststrategien bør vurderes «kombinert produserende og programmerende funksjon for flere region- og institusjonsteatre.» De tar dog til orde for dialog uten å nevne føringer.

Scenekunstinstitusjonene har ulike kunstneriske profiler, er forskjellig organisert og må forholde seg til ulike stedlige og økonomiske rammer. For noen teatre vil føringer om samproduksjon og gjestespill i praksis ha liten betydning for programleggingen.

For andre vil lett det dilemmaet oppstå at kunstnerisk motiverte prosjekter må vike for at antallet samproduksjoner og gjestespill skal opp. Noen kunstnere og prosjekter må nødvendigvis ut for å slippe andre inn. Krav om samproduksjon og gjestespill vil i disse tilfellene gripe inn i selve programleggingen og innsnevrer dermed teatrets kunstneriske handlingsrom.

Et bredt mandat fordrer stort handlingsrom
Foruten å legitimere politisk inngripen i den kunstneriske friheten, undergraver slike krav anerkjennelsen av at teatrene selv prioriterer slikt samarbeid når det er kunstnerisk interessant som del av en helhetlig programlegging innenfor teatrets økonomiske produksjonsrammer.

Scenekunstinstitusjonene må allerede balansere en rekke mål og hensyn som ikke alltid er like lett forenlige. Dette er virksomheter som står i et krevende spenn mellom kunstnerisk utvikling og et bredt formidlingsansvar som demokratiske fellesarenaer i en kontinuerlig streben etter å nå stadig flere og bredere. Et slikt bredt mandat fordrer et størst mulig handlingsrom.

Utviklingen av kunstnerskap
Det er viktig at scenekunststrategien er basert på innsikt i hvilken betydning scenekunstinstitusjonene i dag har for utviklingen av kunstnerskap. I et scenekunstlandskap preget av komplekse samarbeidsformer, med tilhørende horisontale ressurs- og pengestrømmer, beveger kunstnerne seg mellom prosjekter på tvers av historiske skillelinjer.

For flertallet av talentfulle scenekunstnere har ansettelser og oppdrag i institusjonene vært avgjørende for utviklingen av kunstnerskapet, i noen tilfeller i kombinasjon med tilskudd fra Kulturrådet.

Strategien må også være basert på etterrettelige og nyanserte beskrivelser av scenekunstinstitusjonenes økonomiske vilkår og kapasitet både hva gjelder lokaler og produksjons- og formidlingsapparat.

Kulturhusenes uutnyttede potensial og regionenes rolle
Mens det i den siste evalueringen av basisfinansieringen pekes på en positiv utvikling i samarbeidet mellom institusjonene og de frittstående kompaniene, fremkommer det at kulturhusene derimot har en svært begrenset rolle i formidlingen av kompanienes forestillinger. Enkelte kunstnerisk ambisiøse hus som Bærum kulturhus og Sandnes kulturhus/RAS er viktige unntak.

Dette til tross for at det er investert vesentlig i kulturhusene de siste 15-20 årene og fasilitetene for teater og dans i henhold til husenes egenvurdering er gode. Vi håper at denne alvorlige bristen i infrastrukturen for scenekunsten vil bli løftet frem i scenekunststrategien med forslag til hvordan programmeringsøkonomien og -kompetansen kan styrkes.

I lys av regionreformen og intensjonen om å styrke fylkeskommunen som kulturpolitisk aktør er det jo også et relevant spørsmål hva regionene kan bidra med i denne sammenhengen. En mer konstruktiv tilnærmelse enn å overføre ansvar fra stat til region kunne være å spørre hvilke kulturpolitiske hull det er fylkeskommunene kan bidra til å fylle fremover.

Grundige refleksjoner rundt armlengdesprinsippet
Ettersom kulturmeldingen skal ligge til grunn for scenekunststrategien, må vi kunne ta for gitt at tiltak og virkemidler vil være basert på grundige refleksjoner rundt armlengdesprinsippet som nå skal lovfestes i kulturloven og som allerede omtales som kulturpolitikkens grunnlov.

Det ville derfor være høyst overraskende om det i strategien tas til orde for sterkere politiske føringer på institusjonenes programlegging eller en sterkere politisk styring av tildelingen av tilskudd til frittstående kompanier. Utfordringene kan ikke reduseres til strukturelle problemer som skal løses gjennom omorganisering og føringer på institusjonene, som om de var virkemidler, ei heller etablering av nye tilskuddsordninger uten friske midler.

Scenekunstinstitusjonenes rammer må opprettholdes for å sikre at de skal evne å invitere inn, dele og samarbeide enda mer enn i dag slik Ingrid Lorentzen i debattinnlegget «Har vi råd til å la dem fare?» understreker at en institusjon som Den Norske Opera & Ballett skal.

Programmeringsøkonomien må styrkes
Programmeringsøkonomien i infrastrukturen for scenekunsten må styrkes og programmeringskompetansen deles og videreutvikles hos flere virksomheter slik som kulturhusene. Ved å styrke en faglig kompetent etterspørselsside i kraft av produserende og programmerende teatre, Scenekunstbrukets formidlingsmodell, programmerende kulturhus, regionale kompetansesentre for dans mm. kan Kulturrådets beslutningsmyndighet suppleres ved at flere fagmiljøer kan gjøre selvstendige kvalitetsvurderinger og samlet tilby produksjonsfasiliteter, residenser, produsentstøtte, faglige fora, informasjons- og formidlingsarbeid og tilrettelegging for turnéer lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

På denne måten settes flere kvalitetsforståelser i spill og mangfoldet i tilbudet til et stadig mer sammensatt publikum styrkes. Vi ser frem til en ambisiøs og offensiv scenekunststrategi som legger til rette for en sterk og forskjelligartet infrastruktur for scenekunsten og for kunstnerisk motivert samarbeid.

Silje Thingstad, spesialrådgiver Norsk teater- og orkesterforening

RELATERTE ARTIKLER +
KOMMENTAR
  • Karen Foss :

    Det kan virke som Thingstad (Og Hansen, NKF toppleder? Jf. annen artikkel på scenekunst.no) ikke er informert om hvordan hverdagen er bla for landets dansekunstnere? Slik ser DAGENS situasjon ut:

    900 personer er registrert virksomme. For kunstnerisk virke er snitt årslønn brutto inkl. sosiale utgifter, kr 108 000,- De skapende dansekunstnerne har det vanskeligst. Flertallet av danse-kunstnerne er kvinner. (88%). Inntekten registrert den laveste, for ALLE landets frilans – kunstnere per NÅ.

    Dette innebærer selvsagt at flertallet også arbeider i tilstøtende felt og hvor kunnskapen om og av dans, kunstnerisk og på andre måter, er i rivende utvikling. Men samtidig og likevel er aktiviteten som POTENSIAL ikke oppdaget av våre øverste kulturmyndigheter?

    Sett i fugleperspektiv går det an å si at dansekunstnerne multitasker i stor skala med bidrag inn i fellesskapet på flere og travle måter, men er likevel per i dag, i beste fall satt på vent (som alltid), i verste fall – satt på dør, og da snakker vi OGSÅ om våre mer profilerte, erfarne og SPILLE dyktige dansekunstnere:

    De siste nyhetene fra NKF+KUd signalene blir samlet et spesielt regnestykke om hvordan vårt nasjonale kulturelle fellesskap blir til … sett fra flere kanter …

    I Thingstads tekst går et an å lese: INGEN av landets offentlige kulturpolitiske myndigheter med TOPP ansvar har likevel noe som helst forpliktelse til eller for landets dansekunstnere, verken KUD eller NKF? INGEN institusjoner kan ha et pliktoppfyllende ansvar for utvikling av dansekunst og dermed også kunne bidra inn i dansekunstnernes hverdager på vekst-orienterte måter? INGEN brobygging mellom det institusjonelle kulturlivet og frifeltet er ønsket? Det er IKKE aktuelt å etablere ett offentlig fond som komplimenterer med ANNET ansvar og mandat enn NKF?

    Kanskje – men bare kanskje – kan den enkelte teatersjef velge seg et dansekunstnerisk ansvar som helt og holdent personfestes, og som opphører, den dagen personen ikke lenger er kunstnerisk leder: NB sjefen er foreløpig den eneste ÆRBARE institusjonssjefen som anser sitt samfunnsansvar å omfatte på INTERESSERTE måter å INVESTERE i norskbaserte dansekunstnere – men når Lorentsen går – tja … hva da ..?

    Hva er kulturpolitikken dreid om – dypest sett – hvis/når landets scenekunstneriske og kulturelle sannhet er at scenekunstnere i grunnen ikke finnes som annet enn brikker i et storspill om HVEM av våre kulturmyndigheter for MEST penger kan klare å AVSKRIVE seg ethvert ansvar OG faglig forståelse – TROSS myndighetenes offentlige finansieringer?

    Det framlagte statsbudsjettet signaliserer ikke tydelig forståelse for frifeltets kunstnere, inkl. 90% av landets dansekunstnere. Det gjenstår å tyde scenekunst(ner)meldingen som skal legges fram …

  • Silje Thingstad :

    NTO er helt enig med Ingrid Lorentzen i at den akutte situasjonen for de kompaniene som nå står uten basisfinansiering må løses. Vi er også enige i at det ikke må være noen vegg mellom kompaniene og institusjonene, og at utfordringene rammer hele bransjen. Når vi vet at det arbeides med en scenekunststrategi som for en stor del er motivert av å finne en løsning som kan sikre de etablerte kompaniene mer forutsigbare vilkår, mener vi at det samtidig er viktig å løfte frem prinsipper for en langsiktig politikkutforming. Det er viktig ikke minst med tanke på at ikke flere kompanier i fremtiden skal havne i samme situasjon. Men en slik helhetlig og langsiktig tilnærming må selvsagt på ingen måte stå i veien for eller tappe energi fra arbeidet med å sikre de kompaniene som nå er rammet.

  • Ingrid Lorentzen :

    Mange gode poeng og tanker i dette omfattende innlegget fra NTO. Fortsatt: det akutte tynger meg mer enn det prinsipielle akkurat i disse dager. Enda det som nå skjer med de effektive og små profesjonelle enhetene som Basiskompaniene utgjør er beretningen om en varslet katastrofe. Jeg vet jeg ikke er alene når jeg sier at det som rammer det frie feltet også rammer oss som institusjoner. Det skal ikke være en vegg imellom og vi er avhengige av den livsnerven som disse kompaniene utgjør. All energi må nå legges i å løse floken – langsiktig ja, men vi kan ikke risikere så viktige aktører som winter guests, Ingun Bjørnsgaard Prosjekt, Golsøyr/Martens og de andre som står for tur mens vi venter.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER