Cecilie Lindeman Steen i Nordisk Partitur Flukt og Forvandling (2015), koreografi av Janne-Camilla Lyster. Foto: Antero Hein Foto: Antero Hein

Kunstner i et kraftfelt

– Da jeg fikk arbeidsstipend nå i 2016, var det første gang på 35 år at jeg hadde stabilitet i inntekten min. Tør det satses penger, skal næringstenkende politikere få se at de får kunst og opplevelser for det mangfoldige tilbake, sier dansekunstner Cecilie Lindeman Steen. Hanne Frostad Håkonsen har intervjuet årets vinner av Danseinformasjonens ærespris.

Gratulerer så mye med Danseinformasjonens ærespris. Først det obligatoriske spørsmålet: hvordan føles det?

– Helt absurd og veldig gledelig! Jeg skjønte ingenting da de ringte fra Danseinformasjonen. Det er så mange i vårt felt som fortjener den prisen, og som med et enormt engasjement har drevet og driver dansekunsten fremover.

Da jeg var ferdig utdannet, var det blant andre Collage Dansekompani med Lise Nordal, Sølvi Edvardsen og Kristina Gjems, Anne Grete Eriksen og Leif Hernes i DansDesign og Merete Bergersen i Høvik Ballett som holdt på. Det var Riss i Bergen og Solveig Leinan Hermo i Hammerfest.

De fleste av disse er fortsatt pådrivere i feltet – det er utrolig. De la grunnlaget for det frie dansekunstfeltet vi har i dag, startet opp fra ingenting, ut i fra vilje, nødvendighet og ønske om å jobbe med et samtidsutrykk. Der kom jeg inn og fikk meg jobb i Collage Dansekompani og nystartede Scirocco med Ina Christel Johannessen og Un-Magritt Nordseth. Jeg føler meg fremdeles utrolig heldig og takknemlig for det. Nå ser jeg unge nyutdannede dansekunstnere, kanskje inspirert av denne kraften fra disse pådriverne, som setter i gang Dans 5, Spleis, Mind the Gap, Ravnedans; det er en enorm kraft her. Jeg kaller det et kraftfelt, jeg. Og det er et kraftfelt jeg er veldig takknemlig for å være en del av! At det da er jeg som blir satt pris på midt oppe i det hele, det er litt rart, men jeg er selvfølgelig også veldig, veldig glad.

Cecilie Lindeman Steen i Sort vase (1998), koreografi av Sølvi Edvardsen. foto: Mona Gundersen

I et intervju som finnes i Dansearkivet til Danseinformasjonen beskriver du ditt første møte med dansen gjennom balletten. Men du sier også at da du i åttende klasse tok din første klasse i moderne dans, føltes det som «å komme hjem».

– Da jeg var rundt 13 år, begynte jeg å trene ballett hos Egon Weng, som hadde en fantastisk skole i den gamle turnhallen i Oslo som brant ned. Weng var en ildsjel med enorm danseglede. Jeg glemmer ikke lukten der inne; det hadde vært danseklasser hele dagen, og siste var en Graham-klasse med Monique Skavland Sunderland, der Peter Lodwick spilte live. Monique kom bort til meg og spurte: «du vil ikke prøve en moderneklasse da, Cecilie?» Det var mitt første møte med contraction, og da forstod jeg det: jeg skulle bli modernedanser. Her er jeg hjemme.

 

Du har jobbet som dansekunstner i nærmere 35 år, og i uttalelsen fra Ærespriskomiteen står det blant annet at «… hun er kjent for sin grundige, undersøkende tilnærming til kunstnerisk arbeid og egen praksis». Kan du si noe om denne praksisen?

– Min egen praksis utvikler seg hele tiden i de møtene og jobbene jeg står i. Hvert prosjekt trenger sin egen praksis. Men et kjennetegn ved min praksis er at jeg arbeider mot en en inngående relasjon til et bevegelsesmateriale. Det er gjennom å gjøre, praktisere, erfare – om og om igjen – at denne relasjonen utdypes og at oppdagelser skjer. En blir bevisst alle detaljer; vekt, rom, fornemmelser, rytme, tid og mening, og hvordan tanker og bevegelse er i konstant dialog. Til slutt lever materialet i deg – jeg er den spenningen i nakken, eller rytmen i foten. Mange blir utålmodige eller mener at gjentagelse tømmer materialet eller utøvelsen, men det gjør aldri det. Det blir mer levende, mer presist og bevisst. Jeg jobber i prosessen i et vekslende fokus: innover og utover, for å både forstå gjennom å lytte innover, men også forstå utover hva jeg er en del av. Det er når jeg klarer å sammenfatte disse to fokusene at jeg er best som utøver.

 

Etter litt research på det store Internettet kom jeg over en introduksjon av deg, hvor det står at du har medvirket i over hundre produksjoner. Det er et svimlende imponerende tall i seg selv, men er det noe du fremdeles ikke har gjort, eller utforsket, som du higer etter å gjøre?

– Ja! Hele tiden. Det er alltid noe nytt å oppdage; det tar ikke slutt. Både fordi feltet utvikler seg, dansekunsten utvikler seg, og jeg er i forandring. Av og til kan jeg se forestillinger eller en kollega som gjør noe jeg aldri har sett før og jeg undrer: Hva slags praksis eller metode har gitt dette uttrykket? Jeg blir så nysgjerrig, og får lyst til å forstå det og undersøke det jeg også. Jeg mener det ikke handler om at jeg ikke har integritet i det jeg selv gjør. Jeg blir bare så grepet av dans og har alltid blitt det.

Det følger et stipend med Danseinformasjonens Ærespris på kr. 25.000 kr. Har du noen tanker om hva du vil bruke det til?

– Ja! Jeg har kjempelyst til å bruke stipendet på workshop med den australske improvisatoren Andrew Morrish. Jeg har hørt at han har en fantastisk leken tilnærming til hvordan generere og utvikle materiale i improvisasjon – en måte å utvide tilfanget på. Ettersom jeg jobber med «score» vurderer jeg også å dra på workshop med Deborah Hay. Jeg blir nysgjerrig på hennes måte å stille spørsmål til seg selv i utøvelsen; det fascinerer meg. Og også hvordan hun hele tiden sier: turn your fucking head! Det er så mye å hente fra den enkle handlingen; man ser noe nytt når man snur hodet, et nytt rom, en ny tanke, en ny sansing, noe nytt å forfølge.

«Score»? Fortell.

– I juli og august har jeg jobbet med et prosjekt som betyr mye for meg. Det er med Janne-Camilla Lyster, som er stipendiat på KhiO. Hun arbeider med utvikling av koreografiske manus, både for å generere koreografi, men også at partiturene har egen litterær verdi. Det er fantastisk at jeg har fått jobbe med det! Teksten i partituret blir en friksjonsflate. Den har sanselige kvaliteter som åpner for et spesifikt bevegelsesarbeid, osm jeg synes er både gøy og utfordrende. Jeg trenger god tid i studio til å «sulle» før jeg kommer frem til noe jeg vil ta videre. Det tar tid for kroppen å akkumulere og forstå. I dette arbeidet har jeg fått tid og luksus å ”sulle” og lete i studio. Det er man ikke bortskjemt med når man leier studio, hvor du kjenner timeprisen løpe og føler at du må komme med noe bra. Luksus i form av tilgang til studio, tid og kontinuitet er mangelvare i feltet vårt.

Det diskuteres en del i feltet hvem som skaper dansen og om forskjellen mellom skape og koreografere fra utsiden eller innsiden. Som utøver besitter man en implisitt kroppslig koreografisk kompetanse. Du forstår det innenfra kroppen, selv om du ikke ser deg selv utenfra, nemlig kraft, tid og rom. Jeg er opptatt av å løfte frem denne utøverkompetansen. Dette er en viktig kompetanse jeg selv anvender i det skapende utøvende arbeidet med adapsjon av Janne-Camillas partiturer.

 

Nå er vi inne på hva som fanger interessen din: er det andre ting som inspirerer deg?

– Jeg blir veldig opptatt av de prosjektene jeg jobber med til enhver tid, og det er akkurat som om det åpnes nye spørsmål hele tiden. Som når jeg har jobbet med Mia Habib, sist på gjestespill med ”A song to..” på Bastardfestivalen i Trondheim i september, blir jeg inspirert av hennes fantastiske måte å jobbe med masse og gruppedynamikk på. Forestillingen både begynner og slutter med en stor gruppe deltagere som ikke er profesjonelle. Hennes evne til å innlemme og skape et felles rom, og etablere en felles forståelse på veldig kort tid gjennom tilsynelatende enkle øvelser og praksiser, blir jeg fascinert av. Og da blir jeg nysgjerrig på det.

Nysgjerrighet går igjen som et ord her. Vil du utdype det?

– Ja, jeg har f.eks jobbet på KhiO fra 2009-2015, og er med i flere prosjekter hvor jeg veileder unge dansekunstnere. Noe jeg pleier å si er at man alltid må være åpen og nysgjerrig. Å si ja, heller enn å bestemme seg på forhånd for at dette ikke er noe for meg. Man vet aldri hvor det er noe, og man forstår det kanskje på et mye senere tidspunkt enn akkurat der og da. Det er en av grunnene til at jeg fremdeles synes det er gøy å jobbe, at disse oppdagelsene aldri tar slutt. Jeg tror dette er en vei inn til et langt liv som danser. Åpenhet er kanskje det viktigste jeg kan formidle.

Jeg tror alle kan lære av å være mer åpne og si ja, men hvordan skal vi få til det? Trener du fremdeles på dette, og hender det at du også sier nei?

– Ja. Av og til kan også jeg sitte fast. All fornyelse handler om å gå i en slags dialog eller diskusjon med det eksisterende og at noe annet må slippes til. Kunnskap som sitter i kroppen kan være forankret over mange år, og det er ikke lett å nullstille seg eller alltid være åpen for noe nytt. Hvis jeg har jobbet med noe, og så sier plutselig koreografen at «nei, jeg synes ikke du skal jobbe på den måten», så kan jeg tenke: nei, nei, nei. Noen ganger er det vanskelig å si ja, selv det er en slik innstilling jeg vil ha. Så det er absolutt noe jeg hele tiden må jobbe med.

 

Det frie dansefeltet. Det er mye fokus på arkivet og historieskriving, som vi kunne snakket masse om og som er veldig interessant, men kan du si mer om hvordan du opplever det norske samtidsdansekunstfeltet akkurat nå?

– Det er et bredt og vidt felt. Det spenner fra samtidsdans med fokus på bevegelse og fysikalitet, til mer konseptuell dans og et koreografibegrep som ekspanderes. Koreografer innreder eller iscenesetter offentlige rom på en slik måte at det får folk til å bevege seg på en ny eller spesifikk måte, som sosial koreografi – ta for eksempel en titt på William Forsythes Choreographic Objects. Den norske koreografen Eva Cecilie Richardsen jobber også i grenselandet mot visuell kunst ved å flytte koreografi fra et medium til et annet, og slik oppnå meningsforskyvninger.

William Forsythe: Nowhere and Everywhere at the Same Time, No.3. I samlingen til MMK Museum für Moderne Kunst, Frankfurt. Foto fra http://www.williamforsythe.com/installations.html

Jeg vil nesten si at det er en spesifikk interesse nå for å arbeide med objekt og teksturer, tildekke kroppen, eller la kroppen og bevegelser transformeres i møte med objektene, som går hele veien tilbake til Füller og hennes serpetindans. Det kan man se hos for eksempel Ingrid Fiksdal, eller i Heine Avdal og Yukiko Shinozaki’s ”Nothings’s for something”; jeg ble så begeistret av den forestillingen, der ballongene danset og fikk et språk. Jeg ble rørt av ballongene!

Det jeg synes er så gøy med feltet nå, er at selv om jeg kan være ”uenig”, eller ikke like noen ting estetisk, så er jeg nysgjerrig på alle diskusjonene som foregår. Det betyr ikke at jeg ikke har egne preferanser, men det er et spennende mangfold i feltet nå. Der noen kan spørre «hvor er dansen i dette?» og så videre, blir jeg interessert i de ulike diskusjonene. I denne interessen for å diskutere ting, som f.eks Seminarium eller Mind the Gap gir rom for, ser man også at behovet for å dele er tilstede. Det synes jeg er veldig interessant, og det er ikke å teoretisere! Teorien kan komme fra forskjellige perspektiver, både fra å observere og analysere det du ser utenfra, men teori kommer også innenfra, fra utøvelsen eller en koreografisk praksis. Det handler om en bevisstgjøring og deling. Du må være bevisst hva du velger og hvorfor, og da må du forstå hvilke valg du tar og hvorfor – derfor er det bra å diskutere konstruktivt. Jeg tenker at denne bevisstgjøringen også hører hjemme i en utdanning: hvordan reflekterer man rundt den erfaringen det er å danse? Når man jobber sammen, eller alene. Vi snakke sammen når vi skaper dans, den verbale refleksjonen er alltid tilstede.

Den viktigste og største institusjonen i dans er det frie feltet. Det har ikke de institusjonelle rammene, men om man tenker på det som et sted, er det det stedet der utviklingen i norsk dans først og fremst har skjedd. Der har jeg hatt en arbeidsplass i over 30 år! Politikere snakker om at de vil ha kunstnerisk mangfold, og det at feltet vårt er så mangfoldig, er virkelig en så flott kvalitet, og vi må verdsette det også fra innsiden. Ting er ikke svart-hvitt, og vi må ikke lukke diskusjonene eller lage fronter, fordi det er så fint at vi er forskjellige. Jeg er veldig stolt av å få være en del av dette feltet. Det frie scenekunstfeltet er også den viktigste arbeidsplassen for de som går ut fra utdanningene, for det er der jobbene genereres.

 

Kommer du noen gang til å slutte å danse?

– Dansen i kroppen blir jo aldri borte… Jeg har nylig fått et stipend på ti år for å danse, og jeg tenker at nå har jeg mange spennende prosjekter foran meg, jeg vil holde på så lenge kroppen holder og er subtil. Jeg har en kritisk stemme som sier at jeg vil være tilstede kinestetisk, jeg driver virkelig med utøvende kunst, så det er viktig for meg å kjenne at det fortsatt funker. Jeg fortsetter så lenge jeg føler at nysgjerrigheten mates og så lenge jeg gjør nye oppdagelser. Så lenge kroppen holder, har jeg ikke tenkt til å gi meg. Men når stipendet tar slutt, vet jeg ikke om jeg orker å gå tilbake til en arbeidssituasjon hvor jeg må jobbe dobbelt for å overleve, da er jeg rundt 61 år, så da får vi se. Det er mange måter å være tilstede i feltet på. Men selvfølgelig, jeg føler at jeg danser annerledes nå, jeg gjør andre ting nå med kroppen i forhold til hva jeg gjorde før. Det er andre ting som betyr noe.

 

Helt på tampen, er det noe du har lyst til å legge til?

– Bare at jeg kjenner på en stor takknemlighet, og at det har vært et rikt, rikt liv. Spesielt har samarbeidet med koreograf Ina Christel Johannessen betydd enormt mye for meg. Veldig mye av hva jeg ser på som min kunnskap i dag, har jeg utviklet gjennom mitt lange samarbeid med henne. Ina åpnet alltid generøst for at vi danserne skulle ta del i diskusjon om alt fra rekkefølge, til betydningen av scenografien, den romlige situasjonen; for at verket skal bli bra, må alle utøvere i et verk forstå relasjonene man står i på scenen. En slik bevisstgjøring av hvordan utøvelsen alltid står i en kontekst, var ikke en så stor del av utdanningen tidligere.

Som nevnt tidligere – spørsmålet om dansen skapes fra innsiden eller utsiden, trenger ikke være et enten-eller. Hvis du som danser har tillit til koreografen, og det er en god dialog, så er det et samarbeid mellom det indre og det ytre øyet. Jeg har alltid stolt på Ina, og hun har forløst ting i meg som jeg ikke ville ha funnet uten hennes ytre øyne. Det er bygget på en gjensidig tillit i vårt nesten 30-årige samarbeid, der det er hun som har skapt arbeidsmuligheter for meg – det er jeg så takknemlig for.

Cecilie Lindeman Steen i It was November (2008), koreografi av Ina Christel Johannessen /zero visibility corp. Foto: Carina Musk Andersen

Her kommer vi tilbake til ordet «kontinuitet» som du nevnte tidligere?

– Ja, det er veldig viktig. Vi ser dette i feltet; helt fra de første frie dansegruppene. Folk søker sammen og jobber sammen over mange, mange år. Man bygger hele tiden på det foregående, og utvikler seg sammen. Men kontinuitet er mangelvare, det ser man også i ordlyden til støtteordningene: prosjekt, prosjekt. Da jeg fikk arbeidsstipend nå i 2016 var det første gangen jeg hadde virkelig stabilitet i min inntekt på 35 år. Hva skjer nå med basisfinansieringen, for eksempel? Basisfinansieringen øke for å kunne innlemme flere grupper og ivareta det som er bygget opp der. Samtidig må vi også få også en større økning til fri scenekunst. Som nevnt føler jeg at jeg er en del av et kraftfelt, med et enormt engasjement som virker som en sterk katalysator. Tør det satses penger inn i dette kraftfeltet, skal de næringstenkende politikerne se at det slynges og genereres kunst og opplevelser for det mangfoldige tilbake. Heia, kraftfeltet!

Når kan vi se deg danse neste gang?

På Dansens Hus i april, i ”If my heart were a garden”, en videreutvikling av partituret «Skjønnhet I-III» av Janne-Camilla Lyster.


Prisen deles ut 9. november 2017 på Dansens Hus. Se Danseinformasjonen / Dansearkivets videointervju med Cecilie Lindeman Steen her.

 

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER