Kunsten og systemet

Ved slutten av fredagens seminar på Dramatikkens hus som hadde fått tittelen ”Forskriften som forsvant”, ble blant annet herværende nettsted av Teatertankens to representanter Ingvild Holm og Pia Maria Roll, tildelt et musserende ”varsko” fordi fjerningen av Kulturrådets særskilte forskrift om støtteordningen for fri scenekunst høsten 2014 tilsynelatende gikk under vår radar, da den ble erstattet av en ny forskrift som gjelder hele Kulturfondet.

Noe den ser ut til å ha gjort for store deler av scenekunstfeltet. Noe liknende skjedde i 2009 da Høyres daværende kulturpolitiske talsmann Olemic Thommessen, i et intervju med Klassekampen kort tid før jul, tok til orde for å fjerne formuleringen ”nyskapende” fra den samme forskriften for å "løfte det frie feltet opp på en breiere arena”. Også i en evaluering av ordningen fra 2001 hadde det kommet innvendinger mot nyskapende-begrepet.

Se mer om historien bak den særskilte forskriften i Scenekunst.nos intervju med scenekunstkonsulent Melanie Fieldseth 14.09.15 her.

Da scenekunst.no la dette fram for kulturminister Anniken Huitfeldt tidlig i januar 2010 (se denne lenken) sa hun at Thommessen slo inn åpne dører: – Formuleringen ”nyskapende” finnes ikke lenger i formålsparagrafen, den ble vedtatt fjernet i forskriften i fjor sommer og trådte i kraft fra nyttår, sa hun. – Det er merkelig at jeg får vite om dette av scenekunst.no og ikke er blitt møtt med det i debatten i Stortinget, kommenterte Olemic Thommessen. – Mener du at departementet med dette ikke har fulgt opp sin informasjonsplikt? spurte vi. – Dette har jeg mast om i flere år. Det er ingen stor sak, men de kunne ha skrevet om det i merknaden, så hadde de sluppet å høre på gnålet mitt, svarte Thommessen.

Uro i det frie feltet Begrepet nyskapende ble imidlertid stående som ett av flere mulige kvalitetskriterier. Nå er altså hele forskriften blitt erstattet – tilsynelatende uten at noen har lagt merke til det. Noe som har skapt uro i det frie feltet og var ett av utgangspunktene for et seminar arrangert i samarbeid mellom TeaterTanken, Norsk Skuespillerforbund, Norsk kritikerlag og Scenekunst.no hvis redaktør, Hild Borchgrevink, ledet møtet.

Ingen politikere syntes dette var viktig nok til å beære forsamlingen med sin tilstedeværelse. Til gjengjeld var fire av de seks scenekunstkonsulentene som har eksistert siden 1998 tilstede, sammen med rådsleder Yngve Slettholm i Norsk kulturråd, Danse og Teatersentrums Tove Bratten, koreograf og fagutvalgsmedlem i Kulturrådet Henriette Pedersen og Danjel Andersson, kunstnerisk leder ved MDT i Stockholm.

Panel: f.v. Hild Borchgrevink (ordstyrer), Yngve Slettholm, Tove Bratten, Melanie Fieldseth, Henriette Pedersen og Danjel Andersson. Foto: Ida Willassen, NSF

Sistnevnte tydeliggjorde en forskjell mellom det svenske og det norske frie feltet, som er betydelig større enn mange kanskje har vært klar over. I Sverige er et stort antall frigrupper, et 30-talls så vidt jeg forsto Andersson, nemlig ”institusjonalisert” i egne teaterhus og visningsrom, som de nå kjemper innbitt for å beholde. I Norge er det vel bare Grenland Friteater og Grusomhetens Teater som har egne scener. Til gjengjeld har denne bindingen, ifølge Andersson, virket begrensende på de svenske gruppene, både kunstnerisk og i utbredelse. – Grupper som Baktruppen og Verdensteatret er helt enkelt ikke mulig i Sverige, påsto han.

Teatral gestaltning Etter en historisk gjennomgang fra det frie feltets fremste påvirkningsagent gjennom flere tiår, Tove Bratten, gikk scenekunstkonsulentene til verket i kronologisk rekkefølge, startende med Kai Johnsen, som var nummer to i rekka etter Jon Tombre, tett fulgt av Rolf Engelsen, Elisabeth Egseth-Hansen og til slutt nåværende, avtroppende konsulent Melanie Fieldseth. Tombre og Shanti Brahmachari befant seg utenfor Oslo denne dagen.

Her fikk vi en levende og til dels svært personlig, nesten teatral gestaltning av hvordan virkeligheten i feltet har fortont seg, sett fra scenekunstkonsulentens plass i det indre av Kulturrådets gemakker gjennom årene: Fra en pionérånd som ser ut til å ha hersket i Johnsens tid på begynnelsen av 2000-tallet, og trinnvis videre inn i smulere farvann, men fortsatt med utfordringer: innføring av basisfinansieringsordningen, oppdelingen i separate utvalg for teater og dans, treårig prosjektstøtte og ikke minst det elektroniske søknadssystemet.

Uten debatt Og videre til dagens utfordring hvor forskriften er blitt borte, uten forutgående debatt, og erstattet av en generell forskrift om tilskudd fra Norsk kulturfond som gjelder alle kunstsjangre og de mer spesifikke kvalitetsbetegnelsene er blitt til ”kvalitetsmessige kriterier”.

I debatten tok Kulturrådets leder og komponist Yngve Slettholm, som tidligere har vært statssekretær for KrF, imidlertid endringen i forsvar utfra sin egen uttalte undring over at scenekunstfeltet skulle ha en egen forskrift, og ikke de andre kunstfeltene. Han gikk langt i retning av å mene at seminarets overskrift syntes meningsløs i og med at debatten om forskriften var ”snøen som falt i fjor”.

Tove Bratten minnet her om at forskriften i utgangspunktet ble kjempet fram av en grunn; som en stillingsinstruks og en forsikring om at konsulenten og fagutvalget må ta hensyn til ”kunstnerisk potensial” og ”egenart, originalitet og evne til nyskaping”.

Armlengdes avstand? Det var bemerkelsesverdig at Slettholm var den som ivret sterkest for å bevare det mye omtalte ”armlengdes avstand”-prinsippet, mens representantene for feltet så en stor verdi i å ha en kontinuerlig dialog med politikerne gående. Begge sider så ut til å mene at de representerte det mest demokratiske alternativet. Slettholm mente sågar at avstanden til politikerne var selve garantisten for den ”uspiselige, anstøtelige og vanskelig tilgjengelige kunsten”. – Rådet kan dette mye bedre enn politikerne, sa han.

Melanie Fieldseth, som av TeaterTanken til slutt ble hedret med en kakeskulptur av seg selv, mente i utgangspunktet at endringen ikke behøvde innebære noe problem, men sa at forskriften hadde vært ”god å ha med seg”.

Dagens store nyhet var at ryktene om scenekunstkonsulentens død og at Fieldseth dermed skulle få æren av å være den siste, var sterkt overdrevne. Stillingen er nå utlyst, blant annet her på Scenekunst.no.

Scenekunstkonsulentkake og videre diskusjon. Foto: Ida Willassen, NSF

Oroad Danjel Andersson, som i mange år har fulgt norsk scenekunst som teaterviter og kritiker, erklærte at fjerningen av forskriften og Yngve Slettholms uttalelser gjorde ham ”djupt oroad”. Han holdt både sitt hjemland og resten av det kriserammete Europa opp som negative forbilder.

– Disse tilsynelatende små forandringene på toppen kan medføre store forandringer utover i landskapet. Jeg er redd for at forenkling av systemet kan gjøre det lettere å forfalle til populisme, at man i mangel på retningslinjer lander på det enkleste, mest populære. Fleksibiliteten skal ligge i kunsten, ikke i systemet, mente Andersson til slutt.