Kunsten å tilrettelegge for amatørkunst

Regjeringens satsing på det frivillige kulturlivet er en anerkjennelse av amatørenes kunstproduksjon. De statlige midlene til frivillig scenekunst bør forvaltes slik at de de ulike tilskuddsordninger og støttefunksjoner bistår ildsjelene, gir et kompetanseløft for amatørene og videreutvikler talentene. Scenekunstproduksjoner gir personlig utvikling og samhandlingskompetanse. Det gir igjen muligheter til kreativitet, nyskaping, trivsel og mestringsopplevelse sammen med andre. Innenfor alle kunstsjangere skjer innovasjon og nyutvikling i miljø som fremmer kommunikasjon mellom mennesker.

"Frivillig scenekunst anno 2015" et partnerskap mellom Buskerud teater, Vestlandske teatersenter, Norsk revyfaglig senter og Hålogaland amatørteaterselskap. Vi har sendt inn en søknad om å opprette en ny organisasjon: Forum for frivillig scenekunst. Dette fordi vi mener at tiden er inne for at også aktørene i amatørkulturfeltet skal få mulighet for å søke midler knyttet til sine kunstfaglige mål. Selv om vi allerede har gjort en kartlegging og gjennomført to seminarer nå i 2015, er det ikke et mål for oss å eie prosessen videre. Dersom kulturministeren og hennes stab liker vår ide, må de gjerne bruke vår søknad som et utgangspunkt for å utforme en pilot for en ny forvaltningsmodell for det frivillige kunstfeltet, der tilskuddsordninger og tilrettelegging for faglige arenaer utgjør arbeidsfeltet for organisasjon. Vi tror at dette er den raskeste veien for å gi stor uttelling til både amatørene og det frivillige scenekunstfeltet.

Valgets kvaler I disse dager sitter Kulturdepartementet med en stor utfordring i fanget. De skal behandle søknader om statlig støtte til det frivillige kunstliv innen amatørteaterfeltet. Det er ikke mengden søkere til de syv millioner utlyste kronene som gjør at utfordringen er stor, men at valget kanskje framstår som komplisert. I søknadsbunken finner vi så langt HATS er kjent med, tre alternativer for bruk av disse statlige midlene. Det ene er å prioritere midler til enkeltaktørers ambisjoner. Dette gir målrettede satsninger, men løser ikke behovet for en koordinerende enhet for det frivillige scenekunstfeltet. Det andre er å fortsette forvaltning av midler i en paraplyorganisasjon som dannes ved at flere frivillige organisasjoner går sammen i et interessefellesskap. I en rapport fra Senter for forskning på sivilsamfunn i 2012 ble det påpekt behovet for å undersøke hvilken betydning en rolleblanding mellom å være interessepolitisk aktør og fordelingsinnstans for offentlige midler utgjør. Flere organisasjoner melde seg ut av paraplyorganisasjonen Norsk teaterråd i januar, og i kjølvannet av dette har de utmeldte organisasjonene delt seg i to, der den ene fraksjon legger til grunn et organisatorisk felleskap. Vi i "Frivillig scenekunst anno 2015" mener derimot at det er kunstfaglige mål som skal ligge til grunn for organiseringen av oppgavene som skal ivaretas.

Motstand mot samarbeid mellom profesjonell og amatør er for lengst et tilbakelagt stadium for miljøer som har oppdaget at delingskultur er svært lønnsomt. I en kartleggingsundersøkelse som er gjennomført i år, har "Frivillig scenekunst anno 2015" identifisert et stort potensiale for at profesjonelle krefter i scenekunstinstitusjoner kan spille på lag med amatører i det frivillige scenekunstfeltet. Derfor er det viktig at vi skaper faglige arenaer som gir et grunnlag for at aktører kan bli kjent og inngå partnerskap.

Mer effektiv støtte Tiden er inne for å endre eksisterende støtteordninger og veiledningstilbud slik at de baseres på aktørenes behov. Amatørenes scenekunstdeltagelse kan deles opp i fire hovedgrupper. Selv om disse hovedgruppene har svære ulike behov når det gjelder økonomisk rammeverk, har de ett fellestrekk: at støtte fra offentlige tilskuddsordninger er med på å utløse produksjonsstøtte fra private sponsorer. Tilskudd fra Spelfondet oppfattes for eksempel dithen at fagfolk har satt kvalitetsstempel på en produksjon. Vi ser også at det har vært gunstig for å utløse støtte fra private at de er kjent med at aktørene får profesjonell kunstnerisk veiledning. Hovedgruppene er de som arbeider prosjektbasert, der hver produksjon er unik og teamet settes sammen for den idé som skal virkeliggjøres. Deretter er det produksjoner som realiseres i regi av en frivillig organisasjon med flere aktiviteter. Så har vi alle de selvstendige gruppene, og til slutt forestillinger der det er også er profesjonelle medvirkende og tilretteleggere. Dersom amatørene i det frivillige scenekunstfeltet skal oppleve at det er handlinger bak Regjeringens satsning på det frivillige kulturliv, er det på høy tid at vi som yter faglig bistand også tar et ansvar for at denne satsningen materialiserer seg for sluttbrukerne.